8. desember - MariNetta

«Tøffeste fjellvetta med fletta!» 

Today I am actually going to be so rude as to take the blog for me and Anette. The wait is over, its been almost 365 days for us to Get our revench. We both have a thing or two to get even with her on Iceland. Plus - I think we are pretty awesome taking on this challenge one more time.

To speak for myself, I fell a little bit in love with the long, crazy races last year. I am not the fastest one in the course and I am not the most teqniqual - but I can keep on going, for hours and hours. That is why I enjoyed every moment last December in Hveragardi. I am gonna miss my girls, but this year I need to focus on my self and my goals. I am always afraid to say my dreams out loud - but still - they are my dreams and this year I have 3 pretty hairy ones:

• make the 50 miles patch
• Make the podium in age
• Qualify for Spartan European championship and OCRWC

Time will show if these goals are over ambitious - they probably are, and I am going to fight for them. But I am willing to give it a fight!

About Anette - she is our girl in the elite start, and I am super excited to see what she can make of today. She is faster than me, she is filled with energy and she is ready to get her revench from last year. She slept for a few hours last year, but this year she has pit crew and going to be pushed hard. To make the 50 miles for her will be “easy” (nothing is easy in Iceland!), but the question is - can she push beyond the 50 miles, and can she reach top 5??

She too has a few hairy dreams, and since she probably is long gone into the competition zone I will reveal them too here:

• perform so that I am satisfied with my own job
• At least make the 50 miles patch
• Top 5 elite

To make our dreams come true we need to work and push all through the night, so please follow us on @ocrqueen and @netta_netto    and give us some positivity through the dark hours!

Aroo!

7. desember - Marwa Al Wadhahi

While I am on my way to the cold north of Iceland, we are getting exotic and warm here on the blog. Of course I know most girls from Scandinavia, but I also have met many other amazing women on my journeys around the world. Maybe some of the people that I have met and that have made the deepest impressions are the men and not least women of team Oman and UEA. While we take it for granted to run OCR´s, it is not such a sure thing for these girls. They are so proud to be able to race, and proud to show that also girls can do the same as the boys. Last year a girl got injured during the team event, and I think there was not a dry eye in the whole of Lake tahoe when team UEA, team Oman and team Kuwait finished as ONE. They walked the whole way, backed eachouther up, and crossed the finishline with their flags high above their heads. I was so happy to meet some of the same people again in Lake Tahoe this year, and Marwa was one of them. Please enjoy and pay special attention to her words. Thank you Marwa!

Name, age and team/country:

Marwa Al Wadhahi, 27, Oman

Instagram/web:

Instagram: maw91

What brought you into this sport:

My love for challenges, sports and trying my things. I’ve seen OCR in social media in a neighboring country and thought it was interesting and is something I would love to take part in. Luckily, shortly after that in 2016 the first OCR (Spartan) came in Oman and the sport started growing in the country & region.

Favorite race:

Spartan World Championship in 2017, it was my first OCR international experience. I loved it, I did two races (one individual, one team). It was amazing, the long grueling terrain going up and down multiple mountains was definitely tiring but worth it, a distance which I never ran before, new obstacles, long painful carries, the cold weather & the swim in the ice-cold water was a first time challenge for me as I come from a country that is hot most of the year. I overcame some fears such as hypothermia but thankfully I managed to complete the race and maintained positive thoughts.

The pride of representing Oman in the first ever World Team Championship along with my teammates was indescribable. Being part of teams deciding to unite & support each other throughout the team race due to injury was exemplary of community & support in sports. Meeting people and running against professional athletes from around the world was awesome. The cheering crowd at the finish line, my experience in Tahoe was unmatched overall. BEST RACE EXPERIENCE EVER!

Favorite obstacle/venue:

I love challenging obstacles that I almost can/can’t do and other obstacales that allows team work in non-competitive heats. I did an OCR for women only last year and this year, coming from a conservative community, the feeling of taking a team women doing OCRs for the first time and completing it. The amazing feeling of kick-off their OCR journey & making them know that they can achieve such great things and have fun at the same time, seeing people transform and go hard later is just heart-warming and so motivating.

My favorite venue would be Lake Tahoe, it’s was very different from the regional races, Simply amazing!

How is your training:

I train regularly almost every day with some rest days. I practice multiple sports such as OCRs, Crossfit, Soccer & Pole fitness. I lift weights, do obstacles, climb ropes, run, jump, do pullups, gymnastic kind of moves and various things from time to time.

Do you have a life motto you live by:

“If it doesn’t challenge you, it won’t change you”

Your goal for 2019:

- Competitively compete in the Spartan World Championship & other regional races

- Continue to participate in the Women only race and empower more women to join the community and get active

- Participate in more OCRs (Spartan, Tough Mudder, National obstacles series, Wadi Adventure Race…etc.)

- I’d love to do something different and special to help grow fitness & outdoor sports more in the community

6. desember - Hanne Morken

Finally today I am proud to present to you Hanne! I cannot exactly remember the first time we met, but what I cannot forget is the fire in her eyes when she danced through the obstacles of OCRWC 2017. How she got stuck and roared out “move”! to the poor guy who was too slow in front of her. Hanne is a humble and quiet girl, yet she is never afraid to speak her mind, and you dont pick on her! She knows what she wants and she goes all inn. She is a warmhearted person, and she is easy to fall in love with. I am so happy for all the supercool memories I have with this girl in 2018, and I am excited about what 2019 will bring for her. (but I was most proud seeing her in OCRWC 2018 running in the teamvest for team OCR Norway - so proud to have you on our team Hanne!)

Name, age and team/country:

Hanne Morken, 22 years old from Norway 

Instagram/web:

Hmorken on instagram

What brought you into this sport:

It started with a challenge from a friend in 2016. My first race was Tough Viking in Holmenkollen, and lets say it has been some races after that 🙊

Favorite race:

I haven’t tried so many different races yet, but I am a huge fan of the concept in Toughest. But this year I want to try more Norwegian races! 

Favorite obstacle/venue:

Hm, I think that must be Stairways to heaven or Nunchucks. Difficult and hard obstacles, but even better feeling to beat them!

How is your training:

Pretty much everything I want to! I try to do a lot of running sessions, some times swimming and a lot of strength and climbing

Do you have a life motto you live by:

Attitude is everything! 😎

Your goal for 2019:

Right now am I injured, so I just hope to be injured-free before the season starts. Then my goal is to qualify for the OCREC and OCRWC

5. desember - Maja Wellner

Now Maja is a girl I dont really know so well. I first met her at a ninja competition at Farm Ninja Challenge. We just called her “the Swedish girl”. She was too good…. In the beginning of the competition we didn’t follow her so close, we just noticed that she was really good - and a fast monkey! Of course she managed to easy get from stage 1 till stage 2, and of course also to stage3. But know there was a a lot of grips and more technical challenges, which all the girls struggled a bit with. So that actually made it a little bit more exciting…but still she beat us - not so easy - but still! Her team is Team Kroppslabbet, so that of course explains it, but still it is an achievement to be a good monkey. And also to combine it with running, gives her that extra respect. As I said, this years 15 km course in age groups at OCRWC was brutal, but this girl not only finished with her bracelet - she finished nr 23 in PRO! Well done Maja, and I hope to get to know you better at the next Ninja competition ;)

 Name, age and team/country:

Maja Wellner, 22 years old, Team Kroppslabbet, Sweden

Instagram/web:

@majawellner

What brought you into this sport:

It seemed like a great challenge and I liked that it required you to be both a good runner and have good strength to able to succeed on the obstacles.

Favorite race:

Toughest and OCR World Championship.

Favorite obstacle/venue:

Spinning wheels and rigs.

How is your training:

My goal is to train 5-6 days every week, with a mix of running (both intervals and slow pace distance) and strength with mostly focus on grip, core and pull ups of different variations.

Do you have a life motto you live by:

”All our dreams can come true if we have the courage to peruse them.”

Your goal for 2019:

To compete in the OCR World Championship once again.

4. desember - Anette Heimli Jokstad

So this girl is amazing! Like all the other ladies I have picked for this calender! She is humble and a bit shy, doesn’t think much of herself, quiet - but then she finds a rig - you are blown away. We first met the day before X-run in 2016, and she was curious of the sport. She was a former footballplayer, and wanted to try OCR. A year later she placed 15 (!) in Toughest Oslo! She is not only a great obstacle racer, but she is also fast! Unfortunatly she has been out with injury this season - but now she is back playing monkey were ever she can, and she is also back in the running shoes. I am so looking forward to seeing what 2019 will bring. And btw…did you know she could fly??? Her PB flying monkey at Farm Ninja Challenge was with 2.6 metres…and she made it look easy!!!

Name, age and team/country:

Anette Heimli Jokstad, 30, Team OCR Norway and Velledalen IL

Instagram:

@anetteheimlijokstad

What brought you into this sport:

I have always loved different kind of sports, and after watching an OCR race in 2015, I became very fascinated by all the versatile athletes. I got a knee injury in in 2015 that forced me to stop playing football. I had to do something else and OCR was therefore the natural choice for me. The combination of running, strength and fun is perfect!

Favorite race:

Toughest and Bootcamp survivor Hønefoss

Favorite obstacle/venue:

Flying monkey and roman rings

How is your training:

Mostly running and one or two sessions with fullbody strength every week. I often use different outdoor gyms called “tuftepark” for grip strength. In addition to this my boyfriend and I also visit different OCR facilities around Oslo, such as Farm Ninja Challenge, Bootcamp Hønefoss and Hinderskogen.

Do you have a life motto you live by:

Think less, live more

Your goal for 2019:

Top 5 in a Toughest race and stay injury-free

3. desember - Linda Pilerud

It is getting close to Spartan Ultra World Championship 2018 on Iceland. There is one girl missing, who should have been there - Linda. She is my Spartan-girl-crush. She is a fierce girl, not afraid to show off her muscles, and she loves a good carry. After many Spartan Championships I have learn to grow a deep love for this girl, she is so kind, down-to-earth and easy to be around. Also she is a great athlete - unfortunately for me she is in my age-group from 2019, so I need to step up my game to keep head to head with this Spartan Chick! Bring on 2019 Linda - cant wait to travel and explore the world further with you!

Name, age, country:

Linda Pilerud, 40 years old, Sweden

IG/ web:

@lindapilerud on IG and FB

What brought you into this sport:

I got a ticket for Tough Viking in Stockholm 2016 as a gift for Mothers Day, I was hooked from the start!!

Favorite race:

Since I love long, gritty races I have to say Spartan!

Favorite obstacle/ venue:

Favorite obstacle is ring walk..andropes… and heavy carries.. :D I love all venues that include steep climbs and technical trail running.

My training:

I work out more or less everyday because I love and it keeps me sane… I run 40- 60 k every week, mixed with a lot of crossfit and traditional weight training.

Life motto:

“If it excites you and scares you at the same time, it probably means you should do it”

Goal for 2019:

Next year I will hopefully do more longerraces, both Ultras and 24 hour races. I love mountain running so hoping to do a lot of that, would like to improve my trail running!

2. desember - Adna Tahirovic

So today I am giving you a little treat! This girl is an up-and-coming star. She is young and she is hungry. I am actually not quite sure when I met her the first time, because she is very quiet and does not make a lot of fuss around herself. But after having spent some time with her, my respect for this girl is fast growing. We had an amazing trip together to Toughest in Gothenburg were she placed 23 of all girls - and for those of you who does not know Toughest, that is an awesome placement! She placed 7 in the qualifier heat too! And after qualifying for OCRWC she raced the 15 km with amazing results. Just 11% of the girls finished with their bracelet, she managed - but unfortunately came in 8 (!) minutes after the deadline of 4 hours. Next year Adna - I know 2019 will be a crazy year for her - and I cannot wait to follow her journey!

Name, age and team/country:

Adna Tahirovic, 24 years old. I´m living in Norway and running for Team OCR Norway.

Instagram/web:

On my instagram@adnatahirovic I share photos/videos from my training, races and my daily life.

What brought you into this sport:

I had my first OCR race in june 2018, on Tough Viking in Oslo. I saw some videos on You tube from the race, and wanted to challenge myself. Then I persued a friend to go with me. From this day I was addicted. It has never since been option to not do OCR races again. On the race I also qualified for European Championships in Esbjerg. Then my more serious approach to OCR racing started.

I played handball when I was younger, and have always worked out. I love all kind of sport, but OCR was something different.It wake up a passion in me I didn´ t know I had.

Favorite race:

I haven´t tested out so many different kind of races yet. I ran Tough Viking, Toughest, Navy race, OCREC and OCRWC. I liked them all. If I need to pick one I would say OCRWC 15k.

Favorite obstacle/venue:

hmm..this was a difficult question…The strange thing with obstacles is that you hate them so much when you can´t figure out how to complete them, but then after completing the obstacles… It´s like….one love <3

How is your training:

I don´t have a strict training plan. I have always worked out a lot, running both intervalls and longer running sessions combined with strength training. I have also trained Krav Maga, but stopped when I started with OCR (needed to save my hands for OCR haha).

Now I do the same as before, but I do more grip training in my strength sessions. I also try to do more of the long running- sessions than before.

Do you have a life motto you live by:

Do whatever makes YOU happy, and don´ t let anyone or anything stop you ;)

Your goal for 2019:

My goal for 2019 is definitely to run more races than in 2018. I also want to try some Spartan races. One of my goals must be to try to complete all obstacles during races, to avoid penalty rounds or burpees (not my favorite excercise).

1. desember - Mona Strande

Mona is my number one all time girl crush!

My first meeting with Mona was at Tough Viking at Tryvann in 2014. The year the weather was totally crazy. It was raining and snowing, it was so cold that they had to close the swim…in May! Mona ran past me while I was struggeling with my log at the log carry. It was so heavy and when I first lost it, I could not get it up again. But as usual, Mona was on an easy run past me, looking like she was on a Sunday stroll with her little stick. I had to look her up on the results to find her name, because both me and Superman had noticed her…and kind of fell a bit in love!

From that race, the three of us have had so many amazing moments, races, trips, dinners - and we always laugh. We laugh and we cry and we hug and we drink wine - all while Martin and Mona are looking for the best place to eat a decent steak!

I choose to start this calendar with Mona, not just because she is my number one all time girl crush, but because she is one of the most fair girls I have met. She has a really high winning mentality, but she is always fair. She is an excellent runner, she is fast, have great endurance, she is strong and she is great on the obstacles. She always cheer on her fellow competitors and she builds people up. And she is always happy. She is smiling, and even though something is wrong and unfair, she takes it up with the right people instead of moaning about it to everybody else.

My favorite moment with Mona…how can I pick one…there are so many - but maybe our trip to Strong Viking in the Netherlands in 2016 - our first meeting with the obstacles of Strong Viking - totally crazy trip. But as usual - we laughed, we cried, we drank wine - and ate a seriously good steak!

Name, age and team/country:

Mona Strande, 37, Team Milslukern Driv Trening / OCR Norway

Instagram/web:

@monastrande

What brought you into this sport?

The playfulness, the unique combination of strength and speed needed to perform, and more smiles at every venue than I've ever seen in any other sport.

Favourite race?

Spartan Beast, or any race between 15K and 40K with a lot of hills, rough terrain and heavy stuff to carry along the way.

Favourite obstacle / venue?

Any obstacle that requires overall, consistent body strength, i.e. not just forearms and grip. Venue? Give me mountains, and I'm happy.

How is your training?

Versatile. I do what makes me happy. Very often that means hours of trail running or xc-skiing. I also love lifting heavy weights in the gym. But almost any outdoor activity or sport makes me smile, which I find is a great advantage when my goal is a limitless body.

Do you have a life motto you live by?

I don't, but I've learned a few things in life! ;-b The most important thing is that you are responsible for your own happiness! Listen to your heart, don't compare yourself to others (especially not on Instagram!), live a life you're excited about and surround yourself with people who respects your passion or drive. Choose a partner in life that can see it if you try to conceal the real you - and embrace that blessing instead of fearing it. Create a home where you feel grounded. Then, you can navigate through any storm or jump toward any star without losing yourself - or your passion.

Your goal for 2019?

My goal is to be the best me I can be. And to challenge my limits in everything I do, of course ;-)

My OCR girl crushes

From today and the rest of December the blog will be in English. Please excuse that my English is not perfect but I will do my best!

Tomorrow is first of December and I cannot wait to present to you my Advent Calendar! I have for a long time wanted to present to you my girlcrushes within OCR. Don’t misunderstand, when I say girlcrushes I mean the girls I admire not only for their talent within the sport, but also for their personality and for being amazing role models for the rest of us.

I admire seeing talented people within all sports, from track and fields, to handball to winter sports - but my game is OCR. Of course I find it crazy fun to see the men fly through the obstacles, but what really makes my goosebumps rise is the girls who do the same! I have travelled a lot, met many people from all around the world, and one of the thing that is common for them all is the love for this sport and the humbleness they show. They are genuine happy for not only their victories, but also for the things they achieve, they also always have time to include other people, give advice, socialize and help the sport develope . They fight, are strong and amaze me with all their actions.  

I hope you will enjoy this Calender as much as I did making it! 

Love Mari

Blir du lykkeligere i livet av å løfte 80 kg?

Noen ganger blir jeg bare så utrolig overrasket over noen mennesker. For 20-30 år siden (herregud så gammel jeg er!) trente jeg det jeg ville for gøy. Jeg løp turer i skogen alene og bare nøt løpeturen, jeg trente spinning med morsomme instruktører og ble engasjert av menneskene som var med på timene, jeg løp intervaller på mølla uten mål og mening, trente styrke fordi vi syntes det var gøy - og herjet på div aerobictimer og hadde en fest hver eneste gang.

Så ble jeg 35 og kjent med folk innen fitness og kroppsbyggermiljøet - der ble jeg kjent med markløft, knebøy og benkpress - og plutselig var trening blitt noe man målte i kg og repetisjoner. Jeg fallt igjennom på både teknikk og styrke. Så ble jeg 38 og begynte å løpe hinderløp, da ble jeg kjent med soner, intervaller, langkjøring - og igjen fallt jeg igjennom, denne gangen på distanse og hurtighet.

Nå er jeg 42 år gammel og trening måles i antall økter i uka, antall kg man løfter, hvor mange minutter man kan henge dødt, hvor mange repetisjoner man kan ta i hangups eller chinups - den måles i enten kilometer eller minutter/timer ute i skogen og hvilke soner man har nådd eller ikke nådd. En god treningsøkt er ikke nødvendigvis den som kjennes god ut, men den er først god om man har holdt seg innen sonen. Har man ikke det er treningsøkta strengt tatt bortkastet har jeg hørt…

Så idag mens jeg sutret over at jeg kun løftet 60 kg i markløft pga hamstringen min, sier en kollega til meg

“Blir du lykkeligere i livet av å løfte 80 kg?”

“Er ikke det viktigste å være frisk og løfte det som kjennes bra for kroppen?”

Hun liret av seg en lang lekse til - og plutselig følte jeg meg ikke som 42 mer, men mer som 16. En trassig 16 åring som absolutt på død og liv må klare ditt eller datt koste hva det koste vil. Barnslig rett og slett, og jeg kjente nesten at skamrosene brant litt i kinnene. Men samtidig godt å høre også. For livene våre idag spinner rundt andre sine prestasjoner på instagram, snap og facebook. Man leser blogger om andres vellykkede treningsøkter, og ser ned på sine egne prestasjoner. Jeg bør vel kanskje prøve å ta til meg det hun sa, og være fornøyd med at kroppen min er sunn og frisk, uten (så mange) vondter - og at jeg både kan løpe, løfte og leke med barna mine. Så spiller det (kanskje?) liten trille om jeg løfter 60 - 80 eller 100 kg i markløft!

Nå skal jeg kose meg med gjengen som skal til Island, og imorgen skal jeg på langkjøring med et par som skal være med dit - og da er det jeg som styrer tempoet - så får det gå så sakte det bare vil! Jeg skal heller holde sonen min (!) og holde ut distansen, enn å brenne meg ut og ikke komme til mål!

KlemMari

Bobler over....

God morgen søteste! Nattevakt nr 4 av 6 er i boks og bare det er jo nok til å juble. To igjen og så litt velfortjent fri som selvfølgelige skal øremerkes trening! Løpe, løpe, løpe og enda litt til styrke. Jeg trenger å gi kroppen min alt den trenger for å prestere best mulig på Island, løpetrening for å holde ut belastningen med et døgns arbeid, styrke for å holde ut alt det Joe de Sena måtte ha klart å rote frem til oss og hvile for å være klar til å jobbe.

Endelig er påmeldingen min på G også! Tok sin tid å få alle kodene mine og jeg må jammen innrømme at det begynte å stresse meg litt. Men nå er fly, hotell og påmelding på plass - mangler bare siste mailen fra Spartan nå med utstyrsliste og siste info. Har en følelse av at det skal bli interessant å ta seg til venuen iår, men heldigvis er vi jo flere som skal avgårde så alt ordner seg.

Ellers har jeg et lite spennende prosjekt på gang. Noe jeg har hatt lyst til lenge og som jeg håper dere kommer til å digge like mye som meg! Håper alt går i boks, og da gleder jeg meg så til å dele med dere <3

Ha en deilig dag alle sammen

Går rykter om at disse gutta også kommer - så da er det bare å håpe på en dobbel-sandwich-mega-klem fra team UK! 

I fullt forfall!

Work, train, eat, sleap - repeat!

Jeg vet at det tidvis blir litt patetisk med sånne ordspill osv som gjentas til det kjedsommelige på ulike sosiale medier, men seriøst - det der er livet om dagen. I et tappert forsøk på å få formen nogenlunde på rett kjøl etter å ha ligget brakk alt for lenge må jeg innrømme at jeg skvetter når jeg ser meg i speilet. Fett hår i en tufs på toppen av hodet, gjerne med en liten hårlokk på avveier (det er jo tross alt ikke vits å vaske håret før etter neste treningsøkt, eller neste, eller…), hva sminke gjelder er jo et helt annet kapittel…de siste dagene har temperaturen synket under null grader, og dvs med litt svette underveis i løpeøkten ute dannes det kjapt lekre maskaraflekker under øynene og en kjapp strekk på sofaen når man kommer hjem resulterer i å gni disse flekkene ekstra utover. Og før neste treningsøkt bare pynter man litt på det hele. Mellom treningsøktene finner du frua i fosterstilling på sofaen, et tappert forsøk på å få 10 minutter hvile på øyelokket mens hun er pakket inn i minst 3 lag ulltepper for å få igjen varmen etter løpeturen i minusgrader - HEI vi gleder oss til Island! Det skal bli godt med 24 timer kulde, vind og regn!

Skulle mot all formodning den lille søte hunden som er på husmorferie hos oss finne veien under sofaen, kommer den ut igjen kledelig dekorert med diverse dotter både her og der, det er nemlig ikke bare mor i huset som er i fullt forfall. Husarbeid er igjen plassert nederst på listen over nødvendige onder, det er viktigere å få oppdatert Strava og sjekket at pulssonene har vært på plass. Foruten dotter under sofaen er resten av huset dekorert med et stadig tilbakevendende tynt lag av sand ispedd disse fantastiske plastknottene man får som gratis suvenirer på div fotballbaner. Det er fascinerende hvordan den evige krigen mot sand og knotter til stadig går i remis, det er komplett umulig å vinne!

Hva gjelder klær skal det ikke stå på utvalget, ull i alle mulige varianter, tights i alle farger og lengder, turbukser, kosebukser, treningsbukser - men det absolutte favoritten til frua nå om dagen er den nyinnkjøpte elsk-på-onepiecen fra Norrøna. Herregud så digg, ull, i en lekker turkis farge, med hendig åpning bak (!) så man strengt tatt aldri trenger å ta den av. Utrolig praktisk når man kan ta den på etter siste treningsøkt, legge seg, stå opp og lage frokost, for så å hoppe til sengs igjen for en aldri så liten cowboystrekk før løpeturen. #elsk …men litt usikker om Superman er like fan ;)

Men trene, det har vi fått gjort litt av siste uken, og nå er det bare to uker igjen til jul…jeg mener Island!

KlemMari

Hei Bloggen!

Long time no see! Har du savnet meg??? Jeg har ihvertfall savnet deg! Ikke en dag går forbi uten at et innlegg fylles opp i hodet mitt. Men dagene og ukene siden VM i England har bare flydd forbi. Rumpevondt og mammahjerte er stikkordene. Jeg har forsøkt å tenke positivt på å ikke løpe, men heller trene styrke mot Island. Jeg vet fra ifjor at det er det mentale som teller mest om 3 uker. Når mørket siger på og det blir glissent mellom hver gang du ser noen, det er da hodet må skrus på og det mentale må kicke inn. Ifjor løp jeg over halve løpet med Johnny og for en drøm det var. Johnny som smiler og ler hele tiden (unntatt de siste rundene med bucket-carry da;), det blir ensomt i mørket uten han og jeg håper det er noen andre det viser seg at jeg kan slå følge med. Plutselig er vi flere fininger som reiser fra Norge, så mange mennesker som kan fylle opp mørket med latter. Det blir såååå bra. I tillegg har jeg fått nyss om at hele crewet til Spartan UK kommer, herregud så godt det var å høre det! Ifjor hadde Matt og Louise oppgave i å gi meg klem hver gang jeg passerte monkeybaren - med eller uten burpees. Og de innfridde hver eneste gang <3

Uansett løping eller ikke, rumpevondten er kansje litt bedre, det er deilig å komme litt igang med styrken igjen også, ifjor var det 2 sandbagcarries, 1 bucket carry, farmers walk og atlaskule hver runde. Så styrke er ingen ulempe å  trene nå. I tillegg ble det latterlig tungt å komme over enkle hinder som nettet og benderen hver runde også. 

Ellers har mammahjertet hatt det travelt om dagen og. Jeg er travelt opptatt med å sitte med en jente i hver armkrok! Misforstå meg rett, det er ikke akkurat sofaen jeg har slitt ut mest siste ukene, men når jeg kan, ja da prioriteres det! Men jeg lover, jeg skal ikke svikte deg altså Bloggen! Jeg er jo så glad i deg! 

KlemMari

Dagens økt? 

- en slags dynamisk oppvarming ;)

- strakmark/stående roing

- markløft/skulderrehab

- utfall/fronthev

- 25 minutter gange på mølle med incline og 2 x 16 kettlebell i intervaller på 1 minutt av gangen

- uttøying + chins

Så enkelt, så effektivt!

Thank you so much everybody!!! #ocrfamily

Just this needs to be in english...many have asked me if I could write in English...but difficult to always do that. 

But this weekend...were shall I start... 

I will take the long recap a bit later, but this is important for me to get off my heart! So many of you asked me - How did it go? And some ment “how did the stairway go?” - well it smacked my ass as usual...but I gave it quite a fight this year before I caved in. But most of you mean - how did Karoline do?

For the first time in her life she stood on the start line in an international championship. Racing the Qualifier heat, but qualified for age-group start. I  grateful though that we went for journeyman. Maybe it was a bit to long...or yes it was. She was a queen the first 10 km, she carried the heavy sandbag all the long way in the woods, she jumped over the high fences, she carried and draged more heavy stuff, chains, farmers walk and more. She aced different monkey bars, conquered her fear for the steep slide, she drove the zip line, and she made it through so much mud it was Mr Mouse and Tough guy worthy! 

But at the hoist the bracelet disappears, tears came down her face, she was devastated, angry and ran as fast as she could - from there it was heavy, stairways to heaven, more mud, long runs all alone in the woods, a platinum rig that was changed to a difficult version, verjagen saga with crazy spinning wheels, there were high rigs and more running, more mud and slippery obstacles that became scary when covered in mud. There were more tears, fighting, kilometer after kilometer until the last obstacle - the gigant last wall...with even more slippery ropes. I got easy up, but I saw fear and tears when I met her eyes. But I also saw all the love from our OCR family. So many from our team, so many that we love were there waiting for us, pepping her - I became strong as a lion, asked her to hold on - we were going up that last wall - no matter what! 

I literally draged her up - but what I was told today was that people started to talk - “let’s get her up”, started to move forward to help her. Everybody wanted to see her over. When I hear stuff like that - my heart explodes with love, love for a sport, a community that is so special! That cheers, helps out and stands up for the ones who need it! 

On top of the world, a big step on a start to a new OCR adventure. So much conquard in a little under 5 hours. So much feelings, laughter, smiles, proudness, tears, anger, fatigue and then again - smile and happiness in the end. 

To everybody we met on the course, to all the volutairs cheering on us, to Superman, Nora and Sharon who followed us around, to team OCR Norway who waited for us until the bitter end, to Hege who always are a big smile, to Graham for fixing her tears befor start, to Dry-robe for keeping her warm after the race, to everybody who reads this and know that they have been there for us this weekend - THANK YOU, it ment so much for us, for Karoline - keeping us warm, when times got hard and cold! 

And thank you Rachelanne and OCRWC for giving us an amazing event and another epic OCR experience <3

Lots of hugs and love from  

Karoline and me

Når hjertet nesten sprekker av stolthet!

Fredag kveld og jeg sitter på balkongen på Rush og ser på kidsa som hopper og spretter veggimellom - altså - her snakker vi skills! Salto, stiften, opp i håndstående, ut i spagaten osv. Jeg er helt starstruck!

Ikke minst digger jeg mine egne! Og jeg tenker - det er lov! Det er lov å være stolt av sine egne! Mulig det blir litt drøyt og mye...men vet dere - jeg bryr meg ikke. De siste dagene har vært en Berg-og dalbane av følelser. Først å bli enig med meg selv om å ta med jentene til VM, så tenke at kanskje Karoline skal få løpe noe, til å vurdere full journeyman-løype, så få spons bekreftet fra Bakke Bolig så hun får løpe - men det hele topper seg idag da jeg får Mail fra Rachelanne i OCRWC at hun faktisk er kvalifisert til å løpe i alder!!!! Altså!!! Om jeg var stolt av henne før, så ble jeg det ihvertfall nå!!! 

Pallen i UK ga henne kvalik plass...og hodet mitt begynte å spinne. Supermann skrudde det raskt på plass og sa at det er vel best å la dette være generalprøven sammen med meg og så la henne få fly alene i 2019. Heldigvis satte hun selv to streker under det svaret og ville løpe Journeyman med meg likevel! Så til dere som kanskje er litt skeptiske til dette prosjektet - Jeg lover å passe på henne, vi skal ha det gøy, vi skal ha en gjørmefest - armbånd eller ikke - målet blir å klare mål innen cutofftiden, og underveis ha det så moro vi bare klarer! Og til dere som måtte møte oss underveis - gi oss en High-five da vel!

Men motivasjon mot 2019 - fy søren det fikk vi!

KlemMari

Skal/skal ikke!

Endelig litt ro i sjela. Et par døgn som har slitt meg ut følelsesmessig - mye som skjer og mange tanker...og spesielt tanken på å reise fra jentene neste uke har rivd meg i stykker. Endelig har jeg bare bestemt meg - en mulighet til å overta et familierom + «jaja» ifht flypriser, splitting av familien på tur, men ja - jentene blir med oss til OCRWC! Ferdig snakka! Supermann og jeg løper til hver vår tid så kan være sammen med jentene hele tiden, følge hverandre, heie og ta bilder (!) Vet dere - jeg bryr meg ikke - jeg digger havregryn og kan spise havregrøt resten av måneden for å få de med meg <3

Gud som jeg elsker de jentene!!!! 

Men! Så kommer spørsmålet - søndag er det Charity løp kl 13, 7 km med utvalgte hinder av løypa...skal Karoline meldes på??? Hva mener dere?? Hun skulle jo løpe VM i år hadde jeg sagt...sååååå... 

KlemMari

OCRWC - Rykk tilbake til start

Ikke før har man fått landet i sofaen så banker nye eventyr på døra. Ikke helt det samme eventyret for meg denne gangen, jeg håper virkelig noen jeg er glad i står i mål, klar til å sope sammen restene av en sønderknust ocr-dronning når jeg kommer imål uten armbåndet mitt. Etter et EM og et VM i hinderløp er vel selvtilliten min så langt nede her som mulig er. Og jeg vet følelsen av å mislykkes vil være der atter en gang om det går dritt...

Det skal dog sies at jeg er to år rikere på erfaringer fra dette bildet, to år sterkere på hindrene og som Supermann sier «vil du ikke vinne har du ingenting i Vm å gjøre!» Jeg vet jeg ikke kan vinne da...men hadde jo vært så inderlig gøy å beholde det sinnsyke armbåndet!

Uansett - idag er idag og Vm er om to uker! Jeg har to uker på meg til å løpe intervaller og rolige turer i skogen, to uker på å spisse grepet enda mer og to uker på å mestre den forb*nnede Stairways to heaven. Det er nesten litt dust...jeg føler det som at klarer jeg den så klarer jeg alt! Det stemmer jo Seff ikke, jeg vet det kommer maaange rare hinder på Nuclearbanen, hinder jeg aldri har sett før, hinder med en tvist og ikke minst gjørme. + England i slutt av oktober er jo ikke akkurat kjent for sol og varme så det skal bli interessant.  

Idag ble det en beinhard men herlig økt med Go’jenta mi. Planen var jo å løpe med henne i år, men akillesvondter har satt kjepper i hjulene for oss. Vi er ikke i mål enda men vi har ihvertfall begynt litt igjen og satt mål for 2019. 

- 4 x 4 bakkeintervall på oss, skulle være simpelt for meg men kjentes ikke sånn ut..  

Styrkeøkt med bla

- pull-ups

- nedtrekk

- sittende roing

- boxbøy

- utfall

- div situps/plankevarianter

Og Seff avsluttet vi det hele med hengekonkurranse der vi begge lekende lett (!) kom oss forbi 2 minutter. Det er da enda noe å ta med seg til VM! 

KlemMari

«The most important - dont suck!»

Etter å ha tilbrakt dagen i sola mens vi lytte til diverse paneldebatter på den store scenen, utrolig mye inspirerende fra mange store mennesker - så hadde jeg dagens blogg klar til dere.  

Så lyttet vi til racebriefen fra Mike Morris, racedirectoren...og etter diverse regler, feetelevation, temperaturer på svømming og messing om doble sandsekk bæringer...i flertall for elite...avslutter han med «The most important, dont suck!»  

Takk for den liksom - etter å ha sett Amelia Boone med laske på foten, og hørt de andre eliteløperne snakke om hamstringstrekker, vonde knær og div andre skader hadde jeg nesten slått meg til ro med at alle kan få beina slått under seg til tider. Men så - Dont suck - stemmer - «Run fast» sa han også til meg da jeg snakket med han igår kveld. Løp fort...målet mitt er dessverre ikke lengre å løpe fort, men å overleve. Dritkjipt...men jeg skal gjøre mitt beste hva nå det må være. Jeg gleder meg til team på søndag og vil ikke på noe vis risikere å gå glipp av det! 

Ønsk oss lykke til, vi har alle være issues og bekymringer - men gøy det skal vi ha og feire i morgen kveld det skal vi definitivt! Om dere vil følge oss live så legger jeg ut link til det på facebooken min og ocrnorway-siden! 

KlemMari

#roadtotahoe - En drøm i oppfyllelse...igjen!

«Hvordan er det å være her igjen?»  spurte Lillian

I det øyeblikket gikk jeg rundt med stjerner i øynene og gåsehud på armene. Jeg tror ikke ord kan beskrive følelsene jeg har hatt idag. For det første å få lov å komme tilbake hit...og så med noen av de menneskene jeg er aller mest glad i. Ubeskrivelig! 

Kanskje aller størst er det for meg å endelig få lov å være her med Supermann. Jeg vet han klødde inne i seg ifjor da jeg dro alene, og det er så deilig at vi får dette eventyret sammen - endelig. Ja enda et eventyr vi kan samle sammen i minnemappa vår som vi kan mimre sammen over når vi blir gamle og grå.

Etter en laaaang reise på over et døgn, snublet vi i seng ca kl 0130 inatt lokal tid, og det var en lykke da lillegull ringte meg kl 04 lokal tid for å spørre om å bli med en venninne hjem fra skolen - men uansett hvor mange poser jeg hadde under øynene og hvor trøtt jeg var...klarer jeg ikke å bli sint...at vi får lov å reise av jentene, da er det liten pris å få en telefon..og å høre stemmen hennes..alltid like deilig. 

Det var en liten digresjon...etter å ha fått hele huset på beina, pakket shorts og solbriller, satte vi kursen mot Olympic Valley for å lete etter hinder, bjørner og sjekke løypa. Stakkars j*vler som blir med Supermann og meg på tur, det som Lillian trodde skulle bli en liten halvtime, ble til en drøy 3 timers hiking tur i fjellet, kun avbrutt av diverse fotosessions, prating med andre spartanere ...ja og et par møter med noen kjendiser! #starstruck

Selveste mister Trailmasterhammond som er sjefen bak årets løype. Alltid trivelig og klar for bilder med girlsa!!! Men usikker hvem som har det mest gøy over her gitt;)

Hva løypa gjelder så tipper jeg vi ender på 24-25 km, hindrene er ganske kjente, men hvis jeg tør tippe, og vi/jeg gjør jobben vår så burde jeg maks ende med 60 burpees! Men dette er hinderløp og man er ikke i mål før man er i mål! Hva tror du, hvor mange burpees blir det i år?? 

Straks kvelden for oss her nå, resten av helga er bissy bissy med teamintervjuer og foto imorgen kl 08, så Spartan ambassadør samling i 1030-tiden. Henting av racepakker, sjekk av Spartan-shopen (!) og ellers hakket mer rolig opplegg enn idag! 

Følg oss gjerne på insta @ocrqueen...jeg har en tendens til å ta aaaalt for mye bilder :) 

KlemMari

#roadtotahoe - På tide å begynne å pakke

Livet fortsetter å skje…så etter 3 timer søvn igår ble jeg andpusten og mo i lårene bare av å gå opp trappene hjemme. En siste nattevakt så skal jeg heldigvis få noen sårt trengte fulle netter med søvn. Utrolig hvor sliten man blir av å få så lite akkumulert søvn. Jeg ligger også langt etter med planlagte ting jeg skulle gjøre før vi reiser, så må virkelig begynne å være litt effektiv! Så hva passer vel bedre nå enn å lage en pakkeliste over det vi skal ha med oss:

• Papirer (alt av reisedokumenter, hoteller, biler, fly, racedokumenter og fraskrivelse av ansvar er printet ut og ligger klar i en mappe + ESTA er i boks! *flinkpike)

• Kosttilskudd (dessverre ikke sponset!), til frokost pleier jeg å drikke en shake av proteinpulver og oppmalt havregryn, et glass Fres og Proteinfabrikkens Trainingpack vitaminpiller. Det verste med å skulle løpe et så langt og viktig løp som VM og Beastdistanse er å være på tur og ikke finne “rett” mat, derfor er det alltid noe vi pleier å putte i bagen (like spennede hver gang om det kommer seg helt gjennom tollen…)

• Løpesko - antagelig det viktigste på hele pakkelisten, ja så viktig at noen faktisk pakker de i håndbagasjen. Jeg tenker at det går nok bra og satser på at de klarer seg i bagen. Jeg har lenge vært i tvil om hvilke som skulle få være med til USA, Salomon s-lab som jeg løp alle løpene mine med 2 to siste årene (ikke sponset), HOKA evo jaws (sponset) som jeg har løpt med første halvdel av dette året og som jeg har vært superfornøyd med eller siste tilskudd til familien - Scott supertrack (sponset) som jeg fikk da jeg løp Toughest i Kollen. Akkurat nå heller det mot Scott, de er stabile, har et supert grep, har beskyttelse av tærne mot støt fra evt steiner ol, de er solide og ikke minst - de har god plass til tærne og gnager ingen steder!

• Løpeoutfit - dette er relativt grei skuring. Det er spådd sol og ok temperaturer, men vi skal løpe langt og jeg har fått klar beskjed om å løpe med god kompresjon, så det er kun en tights som gjelder for meg - SKINS K-proprium (delvis sponset). Toppmodellen til SKINS som jeg bare elsker. Jeg har aldri hatt en bedre tights på meg, den er et lite h*lvete å få på, men til gjengjeld så sitter den som støpt når den er på plass. Blir å pakke 3 stykk, en å reise i + 2 å løpe i (har et løp lørdag og et løp søndag). Utfordringen blir overdel, blir det kort topp som jeg elsker å løpe i, eller langermet pga kjølig om morgenen? Heller mot det første! Ifjor hadde jeg også med meg et par varme hansker til å holde fingrene varme mellom hindrene, tipper lykkehanskene mine blir med i år også! Og buff! Alltid en buff på lur - reddet meg på Ultraen i Skottland ifjor, uten den er det stor sjanse for at jeg hadde brutt hele løpet så kaldt var det, og så mye reddet den!

• Kosetøy/mingletøy - erfaringsmessig fra ifjor er det tett program i Tahoe, mye som skjer, men behovet for pentøy er ytterst liten. Så heller ha med noe kult og deilig kosetøy som også kan brukes ved evt mingling i baren på søndag.

• Pentøy, som sagt, i Tahoe blir det nok neppe brukt, men vi skal jo tross alt være en kveld i San Fransisco på veien hjem. Erfaringsmessig fra å være på tur med Supermann, så er jeg dessverre (?) ikke gitt lange stunder på hotellet til pynt og fjas, så her blir det nok å pakke et par pene sneakers og enten en jumpsuit eller kjole som kan funkte fra morgen til kveld ;) Ja også må det vel med noe tøy å sightsee’e i på tirsdagen før vi reiser hjem igjen.

• Lykkejakken min, ifjor kjøpte jeg en (etter min mening) uanstendig dyr jakke (SKINS), men jeg angrer ikke et sekund. Jeg elsker den! Den er pen (kan brukes over den lille sorte), den er superkomfertabel, den er varm…ja jeg er så fornøyd med den at jeg måtte kjøpe årets modell som kom også, dog er den i mer sporty variant - men er jo deilig å ha den etter løpet kanskje…;) I fjor bodde jeg i den i Tahoe, da både morgenene og kveldene er ganske så kjølig selvom sola skinner på dagtid.

• Rumpemassøren min…skulle gjerne ha puttet Martin i bagen min altså…men jeg får vel nøye meg med en lille rumpemassereren jeg akkurat fikk ny av mamma. Heldigvis er den så liten og snedig at den lett får plass i bagen. MÅ ikke glemmes!!!

• Spartan-outfiten min fra ifjor! Ifjor var et VIP-år og vi fikk både t-shirts, en med norske flagg på + podium-t-shirt og en mellomlags-superkul genser med Norge på ryggen. Klart jeg skal ha med teamtøyet mitt, og representere teamet mitt…men jeg må også ha med det kule spartan-norge-tøyet mitt <3

• De nye teamtightsene! Vi har custum-made tøy gjennom Trimtex, og ingen tvil, jeg må ha med de nye tightsene. De kommer nok ikke til å erstatte K-propriumen når jeg løper, men er jo superkule se-og bli sett tights å ha i dagene før når vi skal bevege oss oppe i fjellene!

Med sko fra Scott og tights fra Skins føler ihvertfall jeg meg smashing!

Dette ble langt og mye, så da er det vel bare å komme igang å pakke?

KlemMari

Digger dere den nye teamtightsen???