OCR Norway

Thank you so much everybody!!! #ocrfamily

Mari Weider

Just this needs to be in english...many have asked me if I could write in English...but difficult to always do that. 

But this weekend...were shall I start... 

 

IMG_9797.JPG

I will take the long recap a bit later, but this is important for me to get off my heart! So many of you asked me - How did it go? And some ment “how did the stairway go?” - well it smacked my ass as usual...but I gave it quite a fight this year before I caved in. But most of you mean - how did Karoline do?

 

IMG_9803.JPG

For the first time in her life she stood on the start line in an international championship. Racing the Qualifier heat, but qualified for age-group start. I  grateful though that we went for journeyman. Maybe it was a bit to long...or yes it was. She was a queen the first 10 km, she carried the heavy sandbag all the long way in the woods, she jumped over the high fences, she carried and draged more heavy stuff, chains, farmers walk and more. She aced different monkey bars, conquered her fear for the steep slide, she drove the zip line, and she made it through so much mud it was Mr Mouse and Tough guy worthy! 

 

IMG_9206.JPG

But at the hoist the bracelet disappears, tears came down her face, she was devastated, angry and ran as fast as she could - from there it was heavy, stairways to heaven, more mud, long runs all alone in the woods, a platinum rig that was changed to a difficult version, verjagen saga with crazy spinning wheels, there were high rigs and more running, more mud and slippery obstacles that became scary when covered in mud. There were more tears, fighting, kilometer after kilometer until the last obstacle - the gigant last wall...with even more slippery ropes. I got easy up, but I saw fear and tears when I met her eyes. But I also saw all the love from our OCR family. So many from our team, so many that we love were there waiting for us, pepping her - I became strong as a lion, asked her to hold on - we were going up that last wall - no matter what! 

 

IMG_9189.JPG

I literally draged her up - but what I was told today was that people started to talk - “let’s get her up”, started to move forward to help her. Everybody wanted to see her over. When I hear stuff like that - my heart explodes with love, love for a sport, a community that is so special! That cheers, helps out and stands up for the ones who need it! 

IMG_9193.JPG

On top of the world, a big step on a start to a new OCR adventure. So much conquard in a little under 5 hours. So much feelings, laughter, smiles, proudness, tears, anger, fatigue and then again - smile and happiness in the end. 

 

IMG_9158.JPG

To everybody we met on the course, to all the volutairs cheering on us, to Superman, Nora and Sharon who followed us around, to team OCR Norway who waited for us until the bitter end, to Hege who always are a big smile, to Graham for fixing her tears befor start, to Dry-robe for keeping her warm after the race, to everybody who reads this and know that they have been there for us this weekend - THANK YOU, it ment so much for us, for Karoline - keeping us warm, when times got hard and cold! 

And thank you Rachelanne and OCRWC for giving us an amazing event and another epic OCR experience <3

 

Lots of hugs and love from  

Karoline and me

 

IMG_9230.JPG

Når hjertet nesten sprekker av stolthet!

Mari Weider

Fredag kveld og jeg sitter på balkongen på Rush og ser på kidsa som hopper og spretter veggimellom - altså - her snakker vi skills! Salto, stiften, opp i håndstående, ut i spagaten osv. Jeg er helt starstruck!

Ikke minst digger jeg mine egne! Og jeg tenker - det er lov! Det er lov å være stolt av sine egne! Mulig det blir litt drøyt og mye...men vet dere - jeg bryr meg ikke. De siste dagene har vært en Berg-og dalbane av følelser. Først å bli enig med meg selv om å ta med jentene til VM, så tenke at kanskje Karoline skal få løpe noe, til å vurdere full journeyman-løype, så få spons bekreftet fra Bakke Bolig så hun får løpe - men det hele topper seg idag da jeg får Mail fra Rachelanne i OCRWC at hun faktisk er kvalifisert til å løpe i alder!!!! Altså!!! Om jeg var stolt av henne før, så ble jeg det ihvertfall nå!!! 

 

IMG_5850.JPG

Pallen i UK ga henne kvalik plass...og hodet mitt begynte å spinne. Supermann skrudde det raskt på plass og sa at det er vel best å la dette være generalprøven sammen med meg og så la henne få fly alene i 2019. Heldigvis satte hun selv to streker under det svaret og ville løpe Journeyman med meg likevel! Så til dere som kanskje er litt skeptiske til dette prosjektet - Jeg lover å passe på henne, vi skal ha det gøy, vi skal ha en gjørmefest - armbånd eller ikke - målet blir å klare mål innen cutofftiden, og underveis ha det så moro vi bare klarer! Og til dere som måtte møte oss underveis - gi oss en High-five da vel!

 

IMG_4681.JPG

Men motivasjon mot 2019 - fy søren det fikk vi!

KlemMari

IMG_8685.JPG

Skal/skal ikke!

Mari Weider

Endelig litt ro i sjela. Et par døgn som har slitt meg ut følelsesmessig - mye som skjer og mange tanker...og spesielt tanken på å reise fra jentene neste uke har rivd meg i stykker. Endelig har jeg bare bestemt meg - en mulighet til å overta et familierom + «jaja» ifht flypriser, splitting av familien på tur, men ja - jentene blir med oss til OCRWC! Ferdig snakka! Supermann og jeg løper til hver vår tid så kan være sammen med jentene hele tiden, følge hverandre, heie og ta bilder (!) Vet dere - jeg bryr meg ikke - jeg digger havregryn og kan spise havregrøt resten av måneden for å få de med meg <3

IMG_7893.JPG

Gud som jeg elsker de jentene!!!! 

Men! Så kommer spørsmålet - søndag er det Charity løp kl 13, 7 km med utvalgte hinder av løypa...skal Karoline meldes på??? Hva mener dere?? Hun skulle jo løpe VM i år hadde jeg sagt...sååååå... 

KlemMari

 

IMG_6763.JPG

OCRWC - Rykk tilbake til start

Mari Weider

Ikke før har man fått landet i sofaen så banker nye eventyr på døra. Ikke helt det samme eventyret for meg denne gangen, jeg håper virkelig noen jeg er glad i står i mål, klar til å sope sammen restene av en sønderknust ocr-dronning når jeg kommer imål uten armbåndet mitt. Etter et EM og et VM i hinderløp er vel selvtilliten min så langt nede her som mulig er. Og jeg vet følelsen av å mislykkes vil være der atter en gang om det går dritt...

AF7368E7-EE3B-4CC1-958D-844537BFD078.JPG

Det skal dog sies at jeg er to år rikere på erfaringer fra dette bildet, to år sterkere på hindrene og som Supermann sier «vil du ikke vinne har du ingenting i Vm å gjøre!» Jeg vet jeg ikke kan vinne da...men hadde jo vært så inderlig gøy å beholde det sinnsyke armbåndet!

Uansett - idag er idag og Vm er om to uker! Jeg har to uker på meg til å løpe intervaller og rolige turer i skogen, to uker på å spisse grepet enda mer og to uker på å mestre den forb*nnede Stairways to heaven. Det er nesten litt dust...jeg føler det som at klarer jeg den så klarer jeg alt! Det stemmer jo Seff ikke, jeg vet det kommer maaange rare hinder på Nuclearbanen, hinder jeg aldri har sett før, hinder med en tvist og ikke minst gjørme. + England i slutt av oktober er jo ikke akkurat kjent for sol og varme så det skal bli interessant.  

 

AC40340B-AA4C-4E26-836E-3DB18050D058.JPG

Idag ble det en beinhard men herlig økt med Go’jenta mi. Planen var jo å løpe med henne i år, men akillesvondter har satt kjepper i hjulene for oss. Vi er ikke i mål enda men vi har ihvertfall begynt litt igjen og satt mål for 2019. 

- 4 x 4 bakkeintervall på oss, skulle være simpelt for meg men kjentes ikke sånn ut..  

Styrkeøkt med bla

- pull-ups

- nedtrekk

- sittende roing

- boxbøy

- utfall

- div situps/plankevarianter

Og Seff avsluttet vi det hele med hengekonkurranse der vi begge lekende lett (!) kom oss forbi 2 minutter. Det er da enda noe å ta med seg til VM! 

KlemMari

IMG_8549.JPG
IMG_8468.JPG
IMG_8405.JPG

«The most important - dont suck!»

Mari Weider

Etter å ha tilbrakt dagen i sola mens vi lytte til diverse paneldebatter på den store scenen, utrolig mye inspirerende fra mange store mennesker - så hadde jeg dagens blogg klar til dere.  

Så lyttet vi til racebriefen fra Mike Morris, racedirectoren...og etter diverse regler, feetelevation, temperaturer på svømming og messing om doble sandsekk bæringer...i flertall for elite...avslutter han med «The most important, dont suck!»  

 

IMG_7651.JPG

Takk for den liksom - etter å ha sett Amelia Boone med laske på foten, og hørt de andre eliteløperne snakke om hamstringstrekker, vonde knær og div andre skader hadde jeg nesten slått meg til ro med at alle kan få beina slått under seg til tider. Men så - Dont suck - stemmer - «Run fast» sa han også til meg da jeg snakket med han igår kveld. Løp fort...målet mitt er dessverre ikke lengre å løpe fort, men å overleve. Dritkjipt...men jeg skal gjøre mitt beste hva nå det må være. Jeg gleder meg til team på søndag og vil ikke på noe vis risikere å gå glipp av det! 

Ønsk oss lykke til, vi har alle være issues og bekymringer - men gøy det skal vi ha og feire i morgen kveld det skal vi definitivt! Om dere vil følge oss live så legger jeg ut link til det på facebooken min og ocrnorway-siden! 

KlemMari

 

IMG_7680.JPG

#roadtotahoe - En drøm i oppfyllelse...igjen!

Mari Weider

«Hvordan er det å være her igjen?»  spurte Lillian

I det øyeblikket gikk jeg rundt med stjerner i øynene og gåsehud på armene. Jeg tror ikke ord kan beskrive følelsene jeg har hatt idag. For det første å få lov å komme tilbake hit...og så med noen av de menneskene jeg er aller mest glad i. Ubeskrivelig! 

 

FullSizeRender.jpg

Kanskje aller størst er det for meg å endelig få lov å være her med Supermann. Jeg vet han klødde inne i seg ifjor da jeg dro alene, og det er så deilig at vi får dette eventyret sammen - endelig. Ja enda et eventyr vi kan samle sammen i minnemappa vår som vi kan mimre sammen over når vi blir gamle og grå.

Etter en laaaang reise på over et døgn, snublet vi i seng ca kl 0130 inatt lokal tid, og det var en lykke da lillegull ringte meg kl 04 lokal tid for å spørre om å bli med en venninne hjem fra skolen - men uansett hvor mange poser jeg hadde under øynene og hvor trøtt jeg var...klarer jeg ikke å bli sint...at vi får lov å reise av jentene, da er det liten pris å få en telefon..og å høre stemmen hennes..alltid like deilig. 

 

IMG_7500.JPG

Det var en liten digresjon...etter å ha fått hele huset på beina, pakket shorts og solbriller, satte vi kursen mot Olympic Valley for å lete etter hinder, bjørner og sjekke løypa. Stakkars j*vler som blir med Supermann og meg på tur, det som Lillian trodde skulle bli en liten halvtime, ble til en drøy 3 timers hiking tur i fjellet, kun avbrutt av diverse fotosessions, prating med andre spartanere ...ja og et par møter med noen kjendiser! #starstruck

 

IMG_7551.JPG

Selveste mister Trailmasterhammond som er sjefen bak årets løype. Alltid trivelig og klar for bilder med girlsa!!! Men usikker hvem som har det mest gøy over her gitt;)

Hva løypa gjelder så tipper jeg vi ender på 24-25 km, hindrene er ganske kjente, men hvis jeg tør tippe, og vi/jeg gjør jobben vår så burde jeg maks ende med 60 burpees! Men dette er hinderløp og man er ikke i mål før man er i mål! Hva tror du, hvor mange burpees blir det i år?? 

IMG_7529.JPG

Straks kvelden for oss her nå, resten av helga er bissy bissy med teamintervjuer og foto imorgen kl 08, så Spartan ambassadør samling i 1030-tiden. Henting av racepakker, sjekk av Spartan-shopen (!) og ellers hakket mer rolig opplegg enn idag! 

Følg oss gjerne på insta @ocrqueen...jeg har en tendens til å ta aaaalt for mye bilder :) 

KlemMari

IMG_7520.JPG

#roadtotahoe - På tide å begynne å pakke

Mari Weider

Livet fortsetter å skje…så etter 3 timer søvn igår ble jeg andpusten og mo i lårene bare av å gå opp trappene hjemme. En siste nattevakt så skal jeg heldigvis få noen sårt trengte fulle netter med søvn. Utrolig hvor sliten man blir av å få så lite akkumulert søvn. Jeg ligger også langt etter med planlagte ting jeg skulle gjøre før vi reiser, så må virkelig begynne å være litt effektiv! Så hva passer vel bedre nå enn å lage en pakkeliste over det vi skal ha med oss:

IMG_2300.JPG
  • Papirer (alt av reisedokumenter, hoteller, biler, fly, racedokumenter og fraskrivelse av ansvar er printet ut og ligger klar i en mappe + ESTA er i boks! *flinkpike)

  • Kosttilskudd (dessverre ikke sponset!), til frokost pleier jeg å drikke en shake av proteinpulver og oppmalt havregryn, et glass Fres og Proteinfabrikkens Trainingpack vitaminpiller. Det verste med å skulle løpe et så langt og viktig løp som VM og Beastdistanse er å være på tur og ikke finne “rett” mat, derfor er det alltid noe vi pleier å putte i bagen (like spennede hver gang om det kommer seg helt gjennom tollen…)

  • Løpesko - antagelig det viktigste på hele pakkelisten, ja så viktig at noen faktisk pakker de i håndbagasjen. Jeg tenker at det går nok bra og satser på at de klarer seg i bagen. Jeg har lenge vært i tvil om hvilke som skulle få være med til USA, Salomon s-lab som jeg løp alle løpene mine med 2 to siste årene (ikke sponset), HOKA evo jaws (sponset) som jeg har løpt med første halvdel av dette året og som jeg har vært superfornøyd med eller siste tilskudd til familien - Scott supertrack (sponset) som jeg fikk da jeg løp Toughest i Kollen. Akkurat nå heller det mot Scott, de er stabile, har et supert grep, har beskyttelse av tærne mot støt fra evt steiner ol, de er solide og ikke minst - de har god plass til tærne og gnager ingen steder!

  • Løpeoutfit - dette er relativt grei skuring. Det er spådd sol og ok temperaturer, men vi skal løpe langt og jeg har fått klar beskjed om å løpe med god kompresjon, så det er kun en tights som gjelder for meg - SKINS K-proprium (delvis sponset). Toppmodellen til SKINS som jeg bare elsker. Jeg har aldri hatt en bedre tights på meg, den er et lite h*lvete å få på, men til gjengjeld så sitter den som støpt når den er på plass. Blir å pakke 3 stykk, en å reise i + 2 å løpe i (har et løp lørdag og et løp søndag). Utfordringen blir overdel, blir det kort topp som jeg elsker å løpe i, eller langermet pga kjølig om morgenen? Heller mot det første! Ifjor hadde jeg også med meg et par varme hansker til å holde fingrene varme mellom hindrene, tipper lykkehanskene mine blir med i år også! Og buff! Alltid en buff på lur - reddet meg på Ultraen i Skottland ifjor, uten den er det stor sjanse for at jeg hadde brutt hele løpet så kaldt var det, og så mye reddet den!

  • Kosetøy/mingletøy - erfaringsmessig fra ifjor er det tett program i Tahoe, mye som skjer, men behovet for pentøy er ytterst liten. Så heller ha med noe kult og deilig kosetøy som også kan brukes ved evt mingling i baren på søndag.

  • Pentøy, som sagt, i Tahoe blir det nok neppe brukt, men vi skal jo tross alt være en kveld i San Fransisco på veien hjem. Erfaringsmessig fra å være på tur med Supermann, så er jeg dessverre (?) ikke gitt lange stunder på hotellet til pynt og fjas, så her blir det nok å pakke et par pene sneakers og enten en jumpsuit eller kjole som kan funkte fra morgen til kveld ;) Ja også må det vel med noe tøy å sightsee’e i på tirsdagen før vi reiser hjem igjen.

  • Lykkejakken min, ifjor kjøpte jeg en (etter min mening) uanstendig dyr jakke (SKINS), men jeg angrer ikke et sekund. Jeg elsker den! Den er pen (kan brukes over den lille sorte), den er superkomfertabel, den er varm…ja jeg er så fornøyd med den at jeg måtte kjøpe årets modell som kom også, dog er den i mer sporty variant - men er jo deilig å ha den etter løpet kanskje…;) I fjor bodde jeg i den i Tahoe, da både morgenene og kveldene er ganske så kjølig selvom sola skinner på dagtid.

  • Rumpemassøren min…skulle gjerne ha puttet Martin i bagen min altså…men jeg får vel nøye meg med en lille rumpemassereren jeg akkurat fikk ny av mamma. Heldigvis er den så liten og snedig at den lett får plass i bagen. MÅ ikke glemmes!!!

  • Spartan-outfiten min fra ifjor! Ifjor var et VIP-år og vi fikk både t-shirts, en med norske flagg på + podium-t-shirt og en mellomlags-superkul genser med Norge på ryggen. Klart jeg skal ha med teamtøyet mitt, og representere teamet mitt…men jeg må også ha med det kule spartan-norge-tøyet mitt <3

  • De nye teamtightsene! Vi har custum-made tøy gjennom Trimtex, og ingen tvil, jeg må ha med de nye tightsene. De kommer nok ikke til å erstatte K-propriumen når jeg løper, men er jo superkule se-og bli sett tights å ha i dagene før når vi skal bevege oss oppe i fjellene!

 Med sko fra Scott og tights fra Skins føler ihvertfall jeg meg smashing!

Med sko fra Scott og tights fra Skins føler ihvertfall jeg meg smashing!

Dette ble langt og mye, så da er det vel bare å komme igang å pakke?

KlemMari

 Digger dere den nye teamtightsen???

Digger dere den nye teamtightsen???

#roadtotahoe -True grit of Spartan

Mari Weider

Mange har spurt meg hva det er som er så spesielt med Spartan Race. Hvorfor er så mange mennesker hekta på nettopp dette?

IMG_1339.JPG

Jeg tenker kanskje nå skal jeg skrive litt om nettopp dette. Og dette handler jo om min mening, hvorfor jeg liker Spartan så godt - og hvorfor det kanskje ikke passer deg…

For det første - Spartan er noe som passer for alle…unntatt de som spør “hvorfor”. Ordet hvorfor hører ikke hjemme i Spartan.

  • Hvorfor skal jeg ta 30 burpees

  • Hvorfor skal jeg bære den bøtta opp den bakken der

  • Hvorfor må jeg fylle bøtta opp til randen med steiner og sand

  • Hvorfor må jeg bære med meg den stokken der, og hvor langt skal jeg gå

  • Hvorfor kan jeg ikke få teste hindrene før jeg løper

  • Hvorfor kan jeg ikke få vite hvor langt jeg skal løpe

IMG_1341.JPG



Og for de mer viderekommende…

  • hvorfor får jeg ikke lov å starte i Agoge

  • hvorfor skal jeg sitte under den fossen nå kl 02 om natten

  • hvorfor må jeg løpe tilbake og hente den sekken

  • hvorfor kan jeg ikke hvile litt til

  • hvorfor må jeg bære med meg en stein

  • hvor langt skal vi gå

  • hvor lenge skal vi være her

Spartan er ikke bare et hinderløp, for noen er det sikkert det, men for mange er det en utvikling, en livsstilsendring, en utviklingsstige. Som jeg skrev, spartan passer for alle. Stigen strekker seg fra nybegynner på Sprint distansen (5-7 km) til Deathrace… Underveis i denne stigen og utviklingen, vil man både utvikle en bedre fysikk og en sterkere mentalitet/psyke.

IMG_2563.JPG

Ifjor var virkelig et læringsrikt år for meg, jeg lærte på godt og ond. Jeg lærte mine svakheter og kjenne, men jeg erfarte også hvor enormt sterke kroppene våre egentlig er, hvor langt vi kan strekke den før den sier stopp. Strengt tatt møtte jeg vel aldri veggen ifjor, men hodet mitt sviktet meg. Og det var det alle advarte meg om, kroppen kan så uendelig mye, det er hodet som kommer til å være det svakeste punktet.

Men hvorfor vil man seg selv så vondt da…når man kan løpe et 8 km langt hinderløp med morsomme hinder, og bli peppet i mål av en superkul speaker - hvorfor velger man da et løp der tårene vil renne, der man vil falle ned i knestående, der man vil lure på hvorfor i all verden gjør jeg dette - vel jeg personlig gjør dette fordi jeg har blitt fascinert av hvor langt jeg kan pushe kroppen min, det er utrolig givende å kjenne på adrenalinet som driver deg gjennom vind, regn, tåke og snø på Island kl 04 om natten, det gjør noe med deg å kjenne overlevelsesinstinktet tar over når man begir seg ut i iskaldt vann, du må gjennomføre ellers får du DNF, og fokuset ditt bare snevrer seg inn til å overleve og komme seg over til andre enden av vannet. Å møte andre på din vei, hvor man sammen pusher gjennom de siste metrene som skal til, de siste kilometerne, får deg til å yte det lille siste på vei opp bakken med bøtta, og for ikke å snakke om adrenalinrushet når du mestrer hindre som twister og multirigg - men også den uendelige sorgen når du ser spydet ditt bomme på høyballen med 2 cm når du har løpt 25 km og du kun har under 1 km igjen…og du er så sliten så sliten så sliten - men du vet det må gjøres og det er bare å ta 1 og 1 burpees etterhverandre til du når tallet 30 - først da er du good to go - og neste gang har du forhåpentlig bedre flaks eller har trent enda litt hardere.

IMG_6464.JPG

For meg har Spartan gitt meg opplevelser jeg aldri ellers hadde fått oppleve, det har lært meg enormt mye om meg selv, både fysisk og mentalt. Har det gjort meg til en sterkere person - antagelig, en bedre person - forhåpentlig, vil jeg fortsette å pushe grenser i nye konkurranser, nye events…vel - jeg kan helt ærlig ikke forestille meg et liv uten Spartan.

IMG_7893.JPG

Til stadig får jeg høre at jeg er rå, helt ærlig - jeg klarer ikke å se det selv, for meg er det naturlig å trene, å jobbe mot mine mål, jeg klarer ikke å se det spesielle i det jeg gjør - men det er kanskje en ærlig sak å si at jeg hadde antagelig ikke dratt med meg sandsekken min på sats for noen år siden, og det er tydelig ikke helt innafor normen av folk flest å løpe i skibakker med dekk på slep eller over armen. Men likevel - for meg er det blitt en del av hverdagen, det som gjør meg sterk, og som ikke minst gjør meg mentalt forberedt på mye av det jeg møter i livet.

IMG_1344.JPG

Det jeg kanskje gleder meg aller mest til foruten nye opplevelser, nye steder, nye utfordringer - jo det er å oppleve det helt på nytt sammen med jentene mine, om de blir like dedikerte som meg vil tiden vise - men allerede nå har Karoline mast om å få bli med til Island, hun vil ha den lilla medaljen - det er et stykke dit, men med tiden til hjelp så står vi kanskje sammen på startstreken en vakker dag!

KlemMari

FullSizeRender.jpg




Success is not final
Failure is not fatal
It is the courage to continue that counts
— Winston Churchill
IMG_8836.JPG
If your actions
inspire others
to dream more, learn more,
do more and become more,
You are a leader
— John Quincy Adams
IMG_1346.JPG

#roadtotahoe - 10 dager unna

Mari Weider

Det er så rart…ifjor til og med var Tahoe bare som en liten våt drøm, et sted jeg håpet jeg kom til å oppleve en gang - og så simsalabim - med et lite trylleslag sendte Joe de Sena meg en invitasjon jeg ikke kunne si nei til. 2017 var en opplevelse jeg både kan se, kjenne, føle, lukte og høre bare jeg lukker øynene. Det var så utrolig, en opplevelse helt utenom alt jeg har vært med på.

IMG_2616.PNG

Drømmen iår var at jeg skulle klare å kvalifisere meg, kanskje reise tilbake? Kanskje, bare kanskje…så igjen - ikke helt simsalabim, men nesten - så skjedde Mallorca. Et løp jeg fikk vite kvelden før avreise var direkte kvalifisering til Tahoe. Løpet gikk fra å skulle ha det gøy og oppleve Spartan på Mallorca, min elskede kjærlighetsøy, til å prestere bedre enn mitt beste, og selv om det var et par ting som ikke gikk helt etter planen, så dro jeg hjem fra Mallorca med sølv i lomma, direkte kval til både Morzine og Tahoe - jeg var lykkelig.

IMG_2564.JPG

Planen videre i 2018 var å bli en maskin…ehh er ikke det ganske harry tenkt?? Store ord og store planer. Men jeg ville virkelig bli bedre enn jeg noen gang hadde vært… Men livet vil det ikke alltid sånn - ja for Livet med stor L har liksom spent litt bein på de planene, det er mye som skjer og mye annet enn trening som krever min oppmerksomhet - og vet dere - på en måte er det litt kjipt, men på en annen måte - det er to personer i livet mitt som betyr mer enn alt annet for meg, og det eneste jeg vil er å gjøre de stolt. Hvert eneste løp jeg løper, løper jeg for dem. De er det som flytter bena mine og gir meg ekstra styrke i bakkene. Tanken på at de er der når jeg kommer i mål, de møter meg når jeg nærmer meg slutten og heier like mye på meg hver eneste gang. Senest i Gøteborg…jeg visste jeg nærmet meg slutten, jeg jobbe meg opp en liten kneik av en bakke, en kropp som var så tung så tung - og så er det nesten som en luftspeiling på toppen av bakken, en liten rosa en - men luftspeilingen er til å ta og føle på - hun heter Nora og roper “kom igjen mamma, du er snart imål nå! Og den sklia er skikkelig bratt altså!”

IMG_2565.JPG

Om ti dager er vi på plass i Tahoe, vi har sjekket ut løype og hindre, vi har minglet med alle menneskene vi kjenner og er så glad i fra alle verdens kanter. Dessverre uten jentene mine, det koster for mye å ta de med på denne reisen dessverre - men jeg håper likevel jeg kan gjøre de stolt. Jeg er ikke i nærheten av den formen jeg kunne vært, og fra å fokusere på plassering blir fokus å gjennomføre med stil. Færrest mulig burpees, holde et jevnt tempo kroppen min kan fullføre med. Og å ha det gøy. Kose meg med verdens beste team fra Norge som reiser over i år.

Siste dagene nå blir med fokus på styrke og rolig løping for å forberede kroppen på det som kommer:

  • Ons - bakkeintervaller med sandsekk

  • Tors - styrke og tøying

  • Fre - langkjøring ROLIG

  • Lør - Hvile/tøye/grep

  • Søn - Hinderskogen? Intervaller?

  • Man - pakke/langkjøring

  • Tirs - ellipseintervaller, styrke og tøying

  • Ons - bye bye see you later Oslo!

  • Tors - runsee in Tahoe

  • Fre - rolig hiking i fjellene

  • Lør - Spartan world championship 2018

  • Søn - Spartan team world championship 2018

Hørest det ut som en ok plan eller!!!
KlemMari

 

IMG_2598.JPG

#roadtotahoe - gårsdagens svettefest

Mari Weider

Det er på tide med en siste lille finpuss på formen før Tahoe. Dessverre er det ikke mye å få gjort med av formtopping nå tror jeg, så det er vel mest for å overbevise topplokket om at dette skal gå. Nå skal jeg verken løpe noe ultra eller 24 timers løp, så dette burde uansett være releativt greit å gjennomføre. Eneste bekymring er som vanlig den berømte rumpa mi! Etter gårsdagens økt har den murret og verket i hele natt, med stølhet som sprer seg fra bakside lår, til forside, nedover legger og opp i korsryggen. Takke seg til en liten runde i massasjestolen i natt!

IMG_7177.PNG

Heldigvis er jeg ferdig med de “raske” korte løpene for i år, og kan sette ned tempoet og konsentrere meg om roligere tempo og lengre distanser. Gårsdagens svettefest ble derfor som følger:

  • 10 mins oppvarming

  • 5 x 6 minutters rolige langdrag i sone 2-3 (3% incline)

  • pause 3-4 minutter med 2 x 16 kg kettlebell i hver hånd (6-11% incline)

Dette var en skikkelig deilig økt både for hode og kropp. Deilig å ikke måtte jobbe beinhardt, og deilig for rumpa å ikke få kjørt seg mer enn den fikk. Mulig denne økta må gjentas en gang til før Tahoe altså!

IMG_7178.PNG

I dag er planen bakkeintervaller i Marikollen, ikke løpe, men derimot så mange eller så langt jeg rekker på 90 minutter med 20 kgs sandsekk på ryggen. Kanskje slenge inn noen burpees også??

Hva tenker dere?

KlemMari



IMG_7172.JPG

Kliss klass svettefest  

Go go go!!!

Mari Weider

8 lykkelige kilometer på onsdagen ga meg bekreftelse på at rumpa mi spiller på lag både nå i helga og forhåpentlig Lake Tahoe om 2 uker. Etter å ha fått både nåler,  massasje og kopping + en skikkelig undersøkelse av en dyktig fysio har jeg fra 3 kanter fått tommel opp for å løpe. Ikke så fort foreløpig og ikke så langt - men jeg klarer å løpe. Og det var ca verdens deiligste følelse å komme seg ut i skogen igjen. Det har vært mye følelser og tanker og tenners gnissel etter Toughest i Oslo, men nå er det tommel opp og go go go!

 

IMG_6452.JPG

Jeg gleder meg så sykt til å ta dere med på turen til Tahoe, men først nå er det Toughest Gøteborg. Jeg LOVER å ta det pent, et glass vin ikveld med gode venner og en dupp i poolen, en god middag og så en forhåpentlig deilig gjennomkjøring av løypa jeg kjenner så godt nå og har lært meg å elske. Blir mitt 4,løp i Gøteborg og jeg gleder meg til å høre hva Supermann synes om traseen. 

Til dere som skal løpe Oslo Maraton - lykke til - jeg skulle visst ha vært der og men håper Eivind og Runners world kan tilgi meg ❤️  

Gooood helg, KlemMari  

 

 

IMG_6470.JPG

Lucky looser!

Mari Weider

Wow for en dag!!! Om lykkefaktoren skal måles hadde jeg vel endt opp på rundt 98%. 98 fordi det var et par streker involvert og et tau som trakk ned lykkefølelsen med de siste 2 prosentene. Når man er hos Bjarte lønner det seg å høre på hva han sier under briefen, f eks at man skal tråkke på den hvite streken på vei ned fra balansevippen ;) så bare å skylde på seg selv der da. 

Idag var det nemlig Ninja Warrior konkurranse hos Bjarte og selvom jeg strengt tatt ikke har noe å gjøre der så er all trening bra trening. Og kan man ikke løpe, så skal man jaggu trene grep! Bjarte hadde delt inn konkurransen i 4 stages, stage 1 og 2 fikk alle delta på , så var det 16 beste sammenlagt som kom videre. Ikke meg pga noen duste streker og en tung ræv! Men! Så måtte noen reise og jeg fikk lucky looser plass i stage 3. Og så utrolig kult det var!!! Mye jeg Seff ikke klarte, men også så utrolig mange personlige seire! F eks...haha jeg tør å prøve salmon ladder (løftet den vel hele 4 cm;), pegboardet kom jeg over halvveis på, cliffhanger elegant! Balansehjul - på ingen måte elegant men godkjent! Nunchucks...hater Bjarte sine korte, kunne klart det ellers! Klarte spinning wheelsa!!! ....men bommet på tauovergangen. Klarte longriggen til Bjarte, kjente ikke armene siste 3 stengene, men who cares når man treffer bjella!!!

 

IMG_6397.PNG

Noen sier de reiser fra Bjarte uten mestringsfølelse - jeg reiser fra Bjarte fyllt av lykke- og gledesrus! Selvom jeg ikke er best, vil jeg legge meg ikveld med alle heiaropene i hodet, jeg vil legge meg varm og god etter å ha tilbrakt en hel dag med fantastiske mennesker! Mennesker jeg beundrer og ser opp til, mennesker som er utrolig dyktige men samtidig har beina utrolig godt plantet på gulvet! 

Og Bjarte - tusen tusen takk for alt du gjør for oss! Jeg håper virkelig du hadde det like gøy idag som vi hadde det!!! 

KlemMari

 

FullSizeRender.jpg

Så gøy når man klarer dette!!!

IMG_6364.JPG

Kremen og meg!!!

IMG_6336.JPG

Fineste Nora-min, hun skal bli en av Norges råeste hinderløpere!!

IMG_6368.JPG

Selveste mr Baris himself stakk innom en tur, alltid med et stort smil om munnen 

 Respekt for den dama her ass!!! Toril er et skikkelig råskinn som jeg hoppet og danset da jeg slo med 2 sek på stage 3...fordi hun er så sykt mye bedre enn meg. Girlcrush på henne ;)    

Respekt for den dama her ass!!! Toril er et skikkelig råskinn som jeg hoppet og danset da jeg slo med 2 sek på stage 3...fordi hun er så sykt mye bedre enn meg. Girlcrush på henne ;) 

 

IMG_6403.PNG

Så utrolig glad i denne mannen, Kilian er både en vanvittig atlet og et utrolig godt menneske! Og stakk av med 3.plassen!!!!

Fra strekk i rumpa til amputert bein...

Mari Weider

Haha Neida slapp av! Var bare komisk å høre hvordan ryktene hadde spredd seg som ild i tørt gress da jeg kom i mål i går - for jeg gjorde det altså. Målet mitt er alltid å fullføre med stil...og jeg må vel innrømme at stilen var litt ute på skråplanet igår. Etter ca 200 meter og en toppfart på 20,5 km/t sa det «stopp» i den snart så berømte rumpa mi! At den har kranglet i flere år nå er ingen hemmelighet, men med den toppfarten opp første kneika så var det bråstopp. En skikkelig (forhåpentlig bare) strekk gjorde resten av gårsdagens løp til et smertehelvete. Og ikke minst, da store deler av teamet heiet meg frem da jeg haltende kom til Dragonsbacken. Jeg så fortvilet på skråveggen og hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle komme opp. Dere heiet og tårene presset på. Etter et halvhjertet forsøk med venstre foten først, måtte jeg bruke det vonde beinet først og klarte med et nødskrik å dra meg opp. Ydmykelsen brant i kinnene mine og jeg var så flau! Elitestart og greier - med Skins og Scott på laget (sponset) så skulle det gå så ille. Og foran hele Kollen. 

IMG_6178.JPG

Rumpe til besvær! 

Nå har jeg mange store forbilder og har lært mye gjennom disse årene som har gått, og med tårene i øyekroken, forsøkte jeg å presse frem et smil. Snu det vonde til å fokusere på hinder! Kun et straffeløp ble det på rampen, den var jeg sjanseløs mot idag. Men med alle forbildene mine i hodet, og med alle de fantastiske frivillige som heiet meg frem overalt, og ikke minst synet av teamet som startet da jeg kom inn mot stadion igjen. Jeg måtte stoppe opp og bare nyte synet av de rød, hvite og blå vestene som bølget mot meg. For et team - for en dag! 

 

IMG_5409.JPG

Endelig kvalitetstid med min aller kjæreste Helle!!!

På tross av ryktene som hadde spredd seg etter Dragonsbacken så kom jeg i mål i en hel bit. Forundret så jeg at klokken viste en helt anstendig tid og selvom 80.plass blant damer er det dårligste jeg noen gang har løpt, så er jeg jaggu ganske så stolt og!  

Nå må jeg bare få orden på dette problemet - nedtelling til Lake Tahoe er igang - 4 uker igjen! 

KlemMari

 

IMG_5476.JPG

Fineste og alltid like blide Monica <3

Ups I did it again...

Mari Weider

...got lost in the game... 

1 - kjøpt og betalt

2 - stokk dum

3 - you only live once

Dere kan bestemme hvilken av de 3 over som gjelder for helgen som kommer. Toughest går av stabelen i Kollen på lørdag og ifjor var jeg ikke der så jeg gleder meg. Planen var å starte med teamet og nyte synet av rundt 100 røde, hvite og blå vester...men så kom det en Mail....

«Vil du teste et par Scott Supertrack og starte elite på lørdag?

Gahhh - *tenketenketenke - jeg er jo på ingen måte i eliteform, men fy søren så kult det er å stå der....med de råeste av de råe mens musikken dundrer og speakern pepper oss. Skuddet som går og spurten rett opp bakken som dreper meg hvert år før det går nedover igjen.  

Jeg føler meg jo rimelig dårlig med tanke på teamet - men jeg får få noen til å filme gjengen min når de stikker...i år som ifjor...ja for jeg takket ja....så hva sier dere - 1 - 2 - 3 - hvilket av alternativene velger dere ;) 

KlemMari

IMG_5232.PNG

Tusen takk X-run - #70timerrestitusjon

Mari Weider

Jeg tror værgudene jammen ser på det som en tradisjon å slå til med sol fra blå himmel på x-run helgen. Dog regnet det endel idag tidlig, men alt det var long gone da barna idag ankom Grefsenkollen. Og jeg må nesten le...det var mange mennesker som koste seg glugg igår på  voksendagen - men dagen idag er helt unik! Jeg har ikke tall på hvor mange barn som løp idag...men det var mange, og det var ikke noe å si på hverken humøret, innsatsen eller talentene! De neste årene kommer det maaaaange gode nye atleter inn i sporten!

 

IMG_5110.JPG
IMG_4635.JPG

For min egen del ble jeg så uendelig glad idag! Jeg aner ikke hva det er men føler som sagt at jeg står til knærne i gjørme om dagen, og å løpe med et stykk blodtrimma Supermann + Super-Tore...ja det gjorde meg livredd. Weakest link osv....og etter en rimelig klønete start ut fra mål, over en vegg, under verdens verste nett...og så opp i skogen - jeg følte jeg skulle dø, og de 5 minuttene er antagelig de verste jeg har hatt på lenge! Men heldigvis var det de verste 5. Løypa ble litt penere etterhvert, ja litt over halvveis i skogen løp vi nesten som i himmelen. Det var et utrolig digg løpeparti på myke skogsstier...jeg skal ikke gjenta det Tore sa...men vi koste oss faktisk alle sammen, og jeg tror Supermann var fornøyd med tempo vi holdt der! 

IMG_4510.JPG

Som alltid koser vi 3 oss sammen, vi har en god tone når vi løper og selvom jeg ikke får gitt tilbake så mye som de gir meg...så holdt jeg ihvertfall høyt nok tempo til å sikre oss 1.plassen i mix klassen. Med bare noen og 30 sekunder. Så takk og lov at vi ikke skrubba noe mer.  

 

IMG_4504.JPG

Jeg sitter igjen med nok en herlig løpeopplevelse, to mørbanka bein og 70 timer restitusjon på klokka mi - morgendagens planlagte langkjøring må nok utgå mot alternativ trening...tror jeg ;)

Og X-run - tusen takk for at dere stilte opp! Håper dere hadde det litt gøy også! 

KlemMari

IMG_5182.JPG

«Finn et realistisk mål...

Mari Weider

 ....og legg ned arbeidet som skal til for å nå det!»

Mens jeg sto på mølla idag og skulle grave frem litt selvtillit fra det innerste inne så jeg disse ordene. Sitat fra Tom Erik, Pt på sats. Fornuftig fyr ass...bare så pokkers vanskelig da. Realistisk mål...definer realistisk... 

Jeg følte ihvertfall at jeg gjorde så godt jeg kunne idag, med dette arbeidet altså. Jeg føler fortsatt at jeg beveger meg rundt i en knedyp myr og beveger meg sååå sakte fremover, så dagens høydepunkt var 5 + 4 + 3 chin-ups med nøytralt grep. Er ikke mye, men det er disse babyskrittene da.  

 

IMG_4377.PNG

Om det er et realistisk mål å sette seg å klare Stairways to heaven vil tiden vise, men for meg var det et kjempeskritt å endelig komme til toppen i Hinderskogen. Hvert grep oppover er kjempetungt, og ikke minst superskummelt - og overgangen på toppen - ja den kjennes flere mil unna. Heldigvis har jeg beste Bjarte med på laget som kom med råd om hvordan jeg kan øve...jeg har jo riggen min bare ti skritt unna! At jeg ikke har tenkt på det før!!! 

Dagens intervaller viser igjen akkurat hvor formen min ligger, så morgendagen  skal bli interessant;)  Uansett skal jeg kose meg - eller gjøre et tappert forsøk på det da ;)

Håper vi sees <3

KlemMari

 

IMG_4399.JPG

Ønsker "Hverdagen" velkommen!

Mari Weider

Og med et knips er sommeren over. August kom brutalt for min del, jeg er en frysepinn som vanligvis trenger 2 uker i syden hver år for å tine opp før høsten kicker inn. Denne sommeren har vært helt himmelsk for min del, ja som alle andre har jeg nok sovet dårlig om nettene pga varmen, men ellers - åhhh som jeg har nytt varmen. August skulle vise seg fra sin harde side mot meg, og kom med mer vanlige sommertemperaturer. Ja det er digg å sove godt om natten, men vær så snill la meg få noen timer til ved sjøen. Jeg trenger litt til varme før høsten tar helt over!

Med august kommer skolen, ungdomsskolen for vår del, og jeg vet ikke hvem av oss som er mest spent - Karoline eller meg. Ny sekk, nytt penal, nytt tøy (ungdomsskolen = uniform bestemt av de kule?) - vi er så klare vi kan få blitt! Men det jeg gleder meg mest til er de planlagte treningsøktene vi skal ha sammen. Etter mange diskusjoner har vi bestemt oss for å legge organisert trening litt på hylla og heller se om vi kan få til noe sammen. Løping er gratis, det samme er styrketrening hjemme og apeleking i Marikollen. Så supplerer vi med litt klatring 2.hver uke, og med det tror jeg vi har funnet et knallbra opplegg.

FullSizeRender.jpg

Hverdagen er også = mer struktur og planlegging av trening, så fremover blir det å presentere et litt mer ryddig opplegg og forhåpentlig bedre trening enn det som har vært i sommer:

Man - bakkeintervaller

Tirs - langkjøring + hinderskogen

Ons - lett lek i Marikollen/løp til jobb?

Tors - lek i Marikollen

Fre - smugkikk på X-run løypa/styrke?

Lør - X-run (syrefest)

Søn - X-run mini

I følge Supermonkey bør grepstreningen intensiveres til 7 (!) minutter per dag nå frem mot VM...det er brutalt mye, så vi får se om det lar seg gjøre...

KlemMari

 

IMG_4300.JPG

Få på plass hue!

Mari Weider

" Du er ikke bedre løper, så tren deretter!"

Imorgen er det på'n igjen. Løp. Konkurranse. Egentlig knyter det seg bare i  magen nå. Jeg hadde (igjen) som mål å være på et helt annet nivå enn jeg er, og det er vel bare å innse snart at jeg er der jeg er, og det må jeg leve med. Jeg får ikke trent som jeg vil, jeg føler at jeg uansett bare står på stedet hvil hva gjelder løpingen min. Imorgen venter 8 lynkjappe flate kilometer i Horten. ...med 5 kg vektvest. Det var det som gjorde at jeg meldte meg på løpet i første omgang. Navy Race kommer med noe nytt og det er alltid gøy. Navy Seal. 20 dedikerte plasser (dog sluppet inn noen fler da på tampen...) i hver klasse. 5 kg vektvest for kvinner og 10 kg for menn. 8 km + x antall hinder. Hopping fra båt, masse vann - jeg klarte ikke å unngå fristelsen. Nå ser jeg også at de følger i Spartan race sine fotspor (antagelig ubevisst, men gøy likevel): Spartan har begynt å slippe avgårde elite damer før elite menn, og det applauderes over hele verden. Til og med elite-guttene synes det er ok. Damene er flinke til å slippe forbi, heier på gutta og i motsetning til at gutta må bane vei og lage sti, kommer de nå til ferdigtråkket vei.

IMG_3909.JPG

Men nok om det - imorgen starter Navy Seal damene først, og selvom det kommer en elite-pulje etter Seal, så er det seal som er kult imorgen. Så skulle man bare ønske man hadde vært bedre. Men men...det er på tide å få på plass hue og vri det over på å skulle ha gøy istedet for hige etter prestasjoner hele tiden. Det er rart med det, men jeg føler jeg har kommet litt dit nå i år som Supermann var ifjor - det kjennes nesten bedre å løpe i utlandet der ingen "kjenner" en. Forventningene blir helt annerledes...Jaja blir mye rabbel og babbel her - ihvertfall positivt at testløpet mitt igår kveld ifht leggen min var vellykket. 5 km uten å få vondt, så da håper jeg at løpet går bra, og at jeg fra mandag igjen kan begynne litt mer målrettet løping mot resten av høstens konkurranser. Kun 2 uker til X-run nå, og det er jo som alltid mitt store Elsk-Hat-løp der jeg vet det blir blodsmak fra ende til annen. Men uansett hvor vondt det gjør, er det et av mine absolutte favorittløp, og som vanlig stiller Dreamteam opp med Supermann, Tore og  meg <3

Aight - da sees vi imorgen da, sol, vann og masse gøy håper jeg!

KlemMari

IMG_3896.JPG

PS...navy race åpner idag registrering igjen på ny pga stor pågang...så har du ikke meldt deg på er det enda en sjans igjen! 

Here we go again #spartanultraworldchampionsship

Mari Weider

Da jeg kom i mål på OCRWC - verdensmesterskapet i hinderløp i Canada ifjor rant tårene og jeg tenkte "hvorfor gidder jeg det her?"

Underveis på de 24 timene jeg løp/gikk/krabbet Spartan Ultra World Championsship på Island i desember ifjor tenkte jeg aldri det! Når livet ble litt hardt, og bøtta eller sandsekkene kjentes ekstra tunge ut, gjentok jeg mantra fra Agoge for meg selv da jeg tuslet blant de vinterfryste gresstustene:

I will endure to be burned, to be bound, to be beaten and to die by the sword
— Agoge

Island var for meg en fantastisk opplevelse!

Om det var fra det øyeblikket Nora så Island fra flyet og ivrig satte seg først i bussen og med store lykkelige øyne sa "Dette er det vakreste stedet jeg har vært!" Hele øya møtte oss på sitt vakreste, i 10 minusgrader, farget i rosa, lilla, lyseblått og hvitt.

Om det var alle nissebrevene vi fikk på det deilige hotellet vårt, det var så varmt og godt og trygt der. Jentene bare digget å få de ulike brevene hver morgen, å lese om de ulike rampete nissene som romstrerte i førjulstiden, og å få små poser med litt sjokolade i.

Om det var turen i stummende mørke til Hveragardi der vi skulle løpe, turen der vi ikke så noen ting, alt for tidlig om morgenen, nedlasset med bager og ryggsekker, og hvor plutselig hele himmelrike åpnet seg da vi kom frem - i tussmørket og morgengryet åpenbarte fjellene vi skulle løpe i  seg, hindrene, portalen...og Joe de Sena!

FullSizeRender.jpg

Om det var alle timene sammen med Johnny der vi kriget sammen, der vi lo og presset hverandre annen hver gang, "javel ja skal vi prøve Twister igjen nå ja...", "nå løper vi litt", hvor vi sammen forbannet og lo omhverandre når vi gikk med bøtta, når vi sammen hatet hver eneste burpee vi tok...helt til vi skilte lag en gang i løpet av natten...

Om det var synet av farmers walk bøtter laget med lysstaver inni som ble knekt og lyste magisk i svarteste natten...og sakte men sikkert smeltet og veide mindre og mindre mot slutten ;)

Om det var synet av Thomas Blanc midt på natten som ga meg en klem og sa at jentene mine sov trygt og godt i dunjakkene våre.

Om det var møte med Aishling midt på natten:

"Ash!"

- Who's there?

"Mari!"

- Oh hi...where is Martin?

"I dont know, havent seen him...

- "Ohhh I will give him in!!"

Om det var møte med John, Dashee, Gramham, Yarayara...

Om det var lunsjen på en lokal bar dagen etter...

Om det var å  møte Robert Killian på den Blå lagunen og stå og skrøne med han som gamle venner

Om det var å gå og titte i alle de spennende små butikkene i de små gatene i Reykjavik

IMG_5530.JPG

Jeg vet ikke hva det var - men Island var magisk! Og nå skal vi tilbake! I desember SKAL jeg ha 50 miles patchen min som alle dere var så flinke å oppmuntre meg til underveis. I år er vi en enda større gjeng som reiser fra Norge og det skal bli så bra. Jeg vet ikke om jeg får kriget med Johnny, jeg vet ikke om jeg møter Supermann i løypa i år heller...jeg vet bare at jeg gleder meg. Alt er i orden, klappet og klart - vi skal tilbake. Takket være Bakke AS og mennesker som tror på oss så får vi muligheten til å reise igjen. Dessverre får vi ikke tatt med jentene denne gangen og jeg gruer meg til å reise uten de. De er min styrke, det er dem jeg alltid løper for - og mamma skal klare å gjøre de stolt denne gangen og håper jeg. Jeg håper de alltid er stolt av meg - akkurat som jeg er stolt av dem!

KlemMari

IMG_5775.JPG

Gressholmen rundt 2018

Mari Weider

«Har du løpt her før?» 

(streng fyr ass...) 

- Neei... 

»Da må du være med på testrunden og bli kjent! Det er en krevende løype!»

- Meg *storeøyne og holdt heldigvis munn, 24 timer på Island og 25 km i Morzine var krevende...hvor krevende kunne 3,6 km på Oslofjordens perle med 91 høydemeter være??? 

 

IMG_1833.JPG

Det skulle vise seg å være beinhardt! Jeg gidder ikke legge en flis i mellom og lage gårsdagen rosenrød...for når man gleder seg sykt til noe og det blir torpedert av akutt tilfelle av hold og en kranglete akilles hos kidsa...på toppen av snørrogførti varmegrader. Ja da måtte mor gå en runde med seg selv...eller rett og slett løpe enda en ekstra runde på gressholmen. Ble 12 svimlende varme km på meg og ingen kald vin i skyggen av Gressholmen kro. Med tårer pressende på fordi dagen/kvelden ikke ble som jeg hadde så hjertens gjerne ønsket meg så var det like greit å hoppe i havet! Bokstavlig talt!  

 

IMG_1713.JPG

Men heldigvis, en fantastisk deilig middag på indisk i Oslo og en god (!) natts søvn + en digg løfteøkt på sats er jeg klar for nye eventyr. Bobler i parken med Teamet. Og heldigvis har jeg ikke hauset opp det så enormt mye så må jo bare bli knall. Digge baguetter, jordbær, vaniljesaus, bobler og SUP bak i bilen! 

Smask i varmen fra meg

IMG_1796.JPG