OCR Norway

Få på plass hue!

Mari Weider

" Du er ikke bedre løper, så tren deretter!"

Imorgen er det på'n igjen. Løp. Konkurranse. Egentlig knyter det seg bare i  magen nå. Jeg hadde (igjen) som mål å være på et helt annet nivå enn jeg er, og det er vel bare å innse snart at jeg er der jeg er, og det må jeg leve med. Jeg får ikke trent som jeg vil, jeg føler at jeg uansett bare står på stedet hvil hva gjelder løpingen min. Imorgen venter 8 lynkjappe flate kilometer i Horten. ...med 5 kg vektvest. Det var det som gjorde at jeg meldte meg på løpet i første omgang. Navy Race kommer med noe nytt og det er alltid gøy. Navy Seal. 20 dedikerte plasser (dog sluppet inn noen fler da på tampen...) i hver klasse. 5 kg vektvest for kvinner og 10 kg for menn. 8 km + x antall hinder. Hopping fra båt, masse vann - jeg klarte ikke å unngå fristelsen. Nå ser jeg også at de følger i Spartan race sine fotspor (antagelig ubevisst, men gøy likevel): Spartan har begynt å slippe avgårde elite damer før elite menn, og det applauderes over hele verden. Til og med elite-guttene synes det er ok. Damene er flinke til å slippe forbi, heier på gutta og i motsetning til at gutta må bane vei og lage sti, kommer de nå til ferdigtråkket vei.

IMG_3909.JPG

Men nok om det - imorgen starter Navy Seal damene først, og selvom det kommer en elite-pulje etter Seal, så er det seal som er kult imorgen. Så skulle man bare ønske man hadde vært bedre. Men men...det er på tide å få på plass hue og vri det over på å skulle ha gøy istedet for hige etter prestasjoner hele tiden. Det er rart med det, men jeg føler jeg har kommet litt dit nå i år som Supermann var ifjor - det kjennes nesten bedre å løpe i utlandet der ingen "kjenner" en. Forventningene blir helt annerledes...Jaja blir mye rabbel og babbel her - ihvertfall positivt at testløpet mitt igår kveld ifht leggen min var vellykket. 5 km uten å få vondt, så da håper jeg at løpet går bra, og at jeg fra mandag igjen kan begynne litt mer målrettet løping mot resten av høstens konkurranser. Kun 2 uker til X-run nå, og det er jo som alltid mitt store Elsk-Hat-løp der jeg vet det blir blodsmak fra ende til annen. Men uansett hvor vondt det gjør, er det et av mine absolutte favorittløp, og som vanlig stiller Dreamteam opp med Supermann, Tore og  meg <3

Aight - da sees vi imorgen da, sol, vann og masse gøy håper jeg!

KlemMari

IMG_3896.JPG

PS...navy race åpner idag registrering igjen på ny pga stor pågang...så har du ikke meldt deg på er det enda en sjans igjen! 

Here we go again #spartanultraworldchampionsship

Mari Weider

Da jeg kom i mål på OCRWC - verdensmesterskapet i hinderløp i Canada ifjor rant tårene og jeg tenkte "hvorfor gidder jeg det her?"

Underveis på de 24 timene jeg løp/gikk/krabbet Spartan Ultra World Championsship på Island i desember ifjor tenkte jeg aldri det! Når livet ble litt hardt, og bøtta eller sandsekkene kjentes ekstra tunge ut, gjentok jeg mantra fra Agoge for meg selv da jeg tuslet blant de vinterfryste gresstustene:

I will endure to be burned, to be bound, to be beaten and to die by the sword
— Agoge

Island var for meg en fantastisk opplevelse!

Om det var fra det øyeblikket Nora så Island fra flyet og ivrig satte seg først i bussen og med store lykkelige øyne sa "Dette er det vakreste stedet jeg har vært!" Hele øya møtte oss på sitt vakreste, i 10 minusgrader, farget i rosa, lilla, lyseblått og hvitt.

Om det var alle nissebrevene vi fikk på det deilige hotellet vårt, det var så varmt og godt og trygt der. Jentene bare digget å få de ulike brevene hver morgen, å lese om de ulike rampete nissene som romstrerte i førjulstiden, og å få små poser med litt sjokolade i.

Om det var turen i stummende mørke til Hveragardi der vi skulle løpe, turen der vi ikke så noen ting, alt for tidlig om morgenen, nedlasset med bager og ryggsekker, og hvor plutselig hele himmelrike åpnet seg da vi kom frem - i tussmørket og morgengryet åpenbarte fjellene vi skulle løpe i  seg, hindrene, portalen...og Joe de Sena!

FullSizeRender.jpg

Om det var alle timene sammen med Johnny der vi kriget sammen, der vi lo og presset hverandre annen hver gang, "javel ja skal vi prøve Twister igjen nå ja...", "nå løper vi litt", hvor vi sammen forbannet og lo omhverandre når vi gikk med bøtta, når vi sammen hatet hver eneste burpee vi tok...helt til vi skilte lag en gang i løpet av natten...

Om det var synet av farmers walk bøtter laget med lysstaver inni som ble knekt og lyste magisk i svarteste natten...og sakte men sikkert smeltet og veide mindre og mindre mot slutten ;)

Om det var synet av Thomas Blanc midt på natten som ga meg en klem og sa at jentene mine sov trygt og godt i dunjakkene våre.

Om det var møte med Aishling midt på natten:

"Ash!"

- Who's there?

"Mari!"

- Oh hi...where is Martin?

"I dont know, havent seen him...

- "Ohhh I will give him in!!"

Om det var møte med John, Dashee, Gramham, Yarayara...

Om det var lunsjen på en lokal bar dagen etter...

Om det var å  møte Robert Killian på den Blå lagunen og stå og skrøne med han som gamle venner

Om det var å gå og titte i alle de spennende små butikkene i de små gatene i Reykjavik

IMG_5530.JPG

Jeg vet ikke hva det var - men Island var magisk! Og nå skal vi tilbake! I desember SKAL jeg ha 50 miles patchen min som alle dere var så flinke å oppmuntre meg til underveis. I år er vi en enda større gjeng som reiser fra Norge og det skal bli så bra. Jeg vet ikke om jeg får kriget med Johnny, jeg vet ikke om jeg møter Supermann i løypa i år heller...jeg vet bare at jeg gleder meg. Alt er i orden, klappet og klart - vi skal tilbake. Takket være Bakke AS og mennesker som tror på oss så får vi muligheten til å reise igjen. Dessverre får vi ikke tatt med jentene denne gangen og jeg gruer meg til å reise uten de. De er min styrke, det er dem jeg alltid løper for - og mamma skal klare å gjøre de stolt denne gangen og håper jeg. Jeg håper de alltid er stolt av meg - akkurat som jeg er stolt av dem!

KlemMari

IMG_5775.JPG

Gressholmen rundt 2018

Mari Weider

«Har du løpt her før?» 

(streng fyr ass...) 

- Neei... 

»Da må du være med på testrunden og bli kjent! Det er en krevende løype!»

- Meg *storeøyne og holdt heldigvis munn, 24 timer på Island og 25 km i Morzine var krevende...hvor krevende kunne 3,6 km på Oslofjordens perle med 91 høydemeter være??? 

 

IMG_1833.JPG

Det skulle vise seg å være beinhardt! Jeg gidder ikke legge en flis i mellom og lage gårsdagen rosenrød...for når man gleder seg sykt til noe og det blir torpedert av akutt tilfelle av hold og en kranglete akilles hos kidsa...på toppen av snørrogførti varmegrader. Ja da måtte mor gå en runde med seg selv...eller rett og slett løpe enda en ekstra runde på gressholmen. Ble 12 svimlende varme km på meg og ingen kald vin i skyggen av Gressholmen kro. Med tårer pressende på fordi dagen/kvelden ikke ble som jeg hadde så hjertens gjerne ønsket meg så var det like greit å hoppe i havet! Bokstavlig talt!  

 

IMG_1713.JPG

Men heldigvis, en fantastisk deilig middag på indisk i Oslo og en god (!) natts søvn + en digg løfteøkt på sats er jeg klar for nye eventyr. Bobler i parken med Teamet. Og heldigvis har jeg ikke hauset opp det så enormt mye så må jo bare bli knall. Digge baguetter, jordbær, vaniljesaus, bobler og SUP bak i bilen! 

Smask i varmen fra meg

IMG_1796.JPG

#litthverdag

Mari Weider

Så gøy når ting du gjør skaper engasjement, igår kveld fikk jeg en melding fra ei venninne om at vi var vel strengt tatt i samme båten og at vi burde samarbeide/utfordre hverandre til #litthverdag. Målet vårt blir:

- tauklatring uten bein

- henge 20 sek

- 1 hang-ups

Synes du det høres tuslete ut? Vel - husk dette er et minimum og SKAL gjøres hver dag frem til 1.oktober. Det er ingen som har sagt at vi ikke kan gjøre mer! 

Nå skal jeg straks pakke sekken igjen, Gressholmen rundt venter i ettermiddag og jeg gleder meg sykt! Jeg skal løpe med jentene mine og Supermann kan få krige i teten. Etterpå er det kos på Gressholmen kro med resten av teamet. Gressholmen er min barndoms badeøy så en dupp eller to blir det vel og. 

Varm, svett klem til dere

 

IMG_1499.JPG

Litt hver dag fra igår - bakkeintervaller og 100 burpees....i 35 grader!!!

Dag 1!

Mari Weider

Hei Bloggen! 

 

Lenge siden forrig innlegg her inne nå. Det har vært ferie og i et tappert forsøk på å  være flink til å ikke bruke mobil har bloggen måtte lide. Jeg får jo til stadig kommentarer på at jeg er så mye på mobil så prøver da. I dagens samfunn foregår jo alt på mobilen, så at man sitter med nesa nedi telefonen kan jo faktisk bety at man både leser Mail, meldinger, VG eller - ja Seff blogg, insta eller snap. Men å sitte i ulike lederverv krever sitt uansett om man er på ferie eller ikke også da.

Men nok om det. Ferien er heldigvis ikke over enda og godt fornøyd sitter jeg i passasjersetet på vei til Strømstad. Et lite hint om trening på Farm ninja ikveld gjorde at planer om ingierstrand ble byttet til bading i Strømstad og så trening hos Bjarte ikveld. Passer meg helt ypperlig siden jeg startet min egen litt nedtelling mot Lake Tahoe igår. Dag 1...igjen! Aner ikke hvor mange ganger jeg har startet med nye mål om å trene bra og mye. Eller - ikke nødvendigvis så mye - litt hver dag. Og med litt mener jeg for min del helt målrettet trening med grep, hang-ups og egenvektstrening på plattingen. Jeg har jo virkelig alt jeg trenger og enda mer til så bare latskap å ikke gjøre det. Litt hver dag! Igår fikk jeg vasket og ryddet, endret litt på plassering av bord og slikt slik at alt er mer tilgjengelig. Da er det ingen unnskyldning for å bare gå ut og gjøre det:

- hang-ups

- tauklatring uten ben

- roman rings

- push-ups

Ikke mye å skryte av, men litt hver dag blir ganske mye til slutt det! Og idag - lek og moro hos Bjarte! 

KlemMari

IMG_1157.PNG

Når drømmen om podiet går over til kampen om overlevelse!

Mari Weider

La oss ta et par fakta om Morzine: 

- morzine er et slalåmsted, og jeg tror svartbakkene er brattere enn i Norge

- 30 varmegrader i fjellet er j*vlig varmt

- det var IKKE Bucket carry på løypa igår

- at det ikke var Bucket carry gjorde ikke løpet til noe dårligere løp

- sandbagcarry har nå fått et helt nytt begrep

- for første gang på alle mine vanlige hinderløp flashet bokstavene D N F for øynene mine når jeg visste det var under 2 km igjen av løpet

 

IMG_7346.JPG

På vei videre til Chamonix for litt sightseeing og jeg må si at de som gjør seg klare for å løpe super og sprit misunner jeg på ingen måte. Løpet igår var noe av det mest brutale jeg har gjort. Vi fikk beskjed om at løpet var 21-23 km langt og jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. Ifjor var Morzine satt til å være det hardeste løpet av alle. Og jeg hadde forventet meg rundt 30 km. Jaja tenkte jeg...vi får se da. Jeg skal ta dere gjennom hele løpet på runners world bloggen i løpet av uken, men en ting vil jeg dele med dere...

Bucket carry er ansett å være Spartan sitt hardeste hinder....igår var det ikke noe bucket carry. Igjen var jeg litt skuffet da jeg så garminklokka mi tikket mot 22 km. Seriøst liksom...var vi ferdig alt?? Jaja jeg var jo sliten, men det kjentes som det manglet noe. Da kom vi plutselig til de kjente sandsekkboksene... «there we go» hørte jeg rundt meg. Jeg grabbet til meg en sekk - 30 lbs for damer, 50 for herrer. Så løftet jeg blikket....og begynte nesten å gråte!!! Endeløst så langt jeg kunne se var det en orm av mennesker opp en så lang og bratt bakke at jeg så ikke enden. Det var kokvarmt og jeg så mannfolk på rekke og rad sitte med hodet i hendene og fortvile. Jentene brettet opp toppene sine og noen søkte ly i skyggen av skogen. Jeg bet tennene sammen og begynte på jobben. Jeg var vettskremt, det var så bratt og så langt og varmt og tungt at jeg aldri har vært med på noe liknende. Etter det som kjentes ut som en evighet var vi nede igjen...og jeg var død! Helt død. Enda godt jeg da ikke visste at jeg kom til å tryne av slakk line, at spydet mitt kom til å stale, og at multiriggen skulle klapse meg i rumpa! 90 varme og fortvilte burpees senere var jeg i mål, alle sto og ventet på meg, og aldri har armene (og colaen) til marie vært kjærere, aldri har jeg vært så glad for å se jentene mine og høre stemmen til Supermann. Vi var ferdige, vi hadde overlevd - og vi hadde masse å skrøne om over middagen noen timer senere!

klemMari

og Btw...funfact - når spartan teller kilometer teller de IKKE med carriesene! Så med en tømmerstokkbæring, en kjetting og en sandsekkbæring endte vi på 24,7 km. Noen fikk til og med 26,5 men hvor de har vært aner jeg ikke... 

IMG_7340.PNG

Du vet du har valgt rett...

Mari Weider

...når barna dine spør pent om vi kan ombooke ferien i Mallorca mot en ekstra uke i Morzine!  

 

IMG_6860.JPG

Da vi kom til Morzine igår etter en heller svett tur fra vi gikk av flyet, via leiebilbyrå og til hotellet kl 2230 på kvelden, var alt vått og sort. Optimistiske om å se vakre fjell idag tidlig, sto vi opp til regn og lavt skydekke...altså...hvor var de imponerende fjellene vi higet etter??? Men da vi etter enda en snau times kjøring kom til Morzine sentrum der årets spartan european championsship skal avholdes snudde alt. Spektakulære fjell, nydelig natur, spennende bygninger, små fontener, esler, kule broer....og spartanhindre. Vi var solgt! Nå skulle vi kose oss! Og når solen tilslutt endelig holdt oss med selskap åpenbarte alle de vakre fjellene seg for oss!!! 

IMG_6890.JPG
IMG_6871.JPG
IMG_7028.JPG
IMG_7072.JPG
IMG_7098.JPG
IMG_7106.JPG
IMG_7122.JPG

Oppsummering om morgendagen - start på 1000 MOH, opp til maks 2200 MOH - tilsammen 21-23 km og 1800 høydemeter. Samt alle de tekniske hindrene er her, inkludert den nye multiriggen som siste før mål - Bjarte jeg skulle ha vært hos deg og øvd på taustumper!!!! 

uansett blir det en helt knall dag imorgen, over 40 damer i aldersklasse 40-49 år, over 100 menn i Supermann sin pulje - og ja Marie - hun skal få slåss mot Europas beste damer i eliten! 

Spaaaartans - What is your profession?  

Aroo Aroo Aroo! 

 

IMG_7107.JPG

Bearhug that sh*t!!!

Mari Weider

Wow! OCR european championsship 2018 er igang. Jeg kjenner Carina og Claus i Docra godt nok til å vite at de så gjerne vil levere tidenes mesterskap - og det kan man vel trygt si at de har. Et løp pakket med de råeste av de råe og mest ekstreme hindrene ever, tok knekken på de fleste i går og kritikken er nådeløs. Banen skal bygges om og det blir spennende å se hvordan dagen idag blir. Mange hender er dessverre revet åpne og armer fulle av blåmerker så blir nok en utfordring for de fleste. Man kjenner selvfølgelig suget etter å  være der det skjer, men samtidig er dette way over hva jeg er i stand til, så istedet koser jeg meg i sola og saltvannet, og ser frem mot Morzine om en uke nå.

Gårsdagens plan var som følger, sove anstendig lenge, spise frokost, løpe en langtur i skogen og slappe av resten av dagen. Meeeen dere husker Supermann...han jeg er gift med...andre planer der gitt.  

«Det er bra trening da Mari...bucketcarry x 100 lizzem...» Jeg hørte og så på blikket hans at han prøvde å gjøre opp for seg, litt knurring tilbake var alt han fikk...men selvfølgelig...da jeg skjønte hva som var i gjæret hadde jeg allerede begynt å forberede meg mentalt! 

Supermann elsker en god tømmerhogst...sammen med meg (!). Og «det er gjort på en times tid da...» Jepp - alltid en times tid - i Supermann sin tidsregning. For oss andre er det mer sånn 4-5 timers jobb. Men - 4-5 timer med bæring av tømmer er jo helt magisk Spartan trening. Grepet blir bra, underarmene får akkurat sånn passe pump, bra markløft og med ca 2-300 meter å  bære hver kunne så sier jeg som vanlig - Tusen takk Supermann for en fantastisk bra mental og styrke + litt utholdenhetsøkt;)

KlemMari

IMG_6432.JPG

Var liksom ikke noen småkubber heller da...

 

FullSizeRender.jpg

«Why Are you walking?? Shuffle it!» (hører jaggu stemmene til Dom og Karl også gitt...) 

Og der kicket nervene inn...

Mari Weider

Igår satt jeg og studerte løypekartet til Aston Down. Umiddelbart ser det ganske likt ut som ifjor...en lettelse - det var noen hindre som manglet (Olympus og den vanskelige veggen de hadde ifjor), lettelse fordi om jeg gjør jobben min på lør og søn burde jeg slippe unna med null eller 30 burpees. På den annen side - løypa er ikke veldig lang, 12,5–13 på lør og 6,5-7 på søndag...da går det fort. Jeg husker starten ifjor, innbytterpuls og en start som gikk lynraskt, rett i en haug med vegger. Tipper det blir rimelig likt i år så blir spennende å se hvordan det ender. Blir spennende å se på nivået også, nivået generelt har steget de fleste steder, så det burde det vel ha gjort i England og!

 

IMG_4495.JPG

Uansett...vi reiser hovedsakelig til Aston Down for å kose oss. Telt står og venter på oss når vi kommer frem, og etter desperat pakking igår kveld har vi fått med både flipflops og alle 4 Dry-robene, løpetøy og kosetøy, turmat og 4 par løpesko. I helgen skal alle løpe, jentene skal løpe sitt første Competetiv løp på søndag og etter det skal barnetrifectaen innhentes. Et løp på Mallorca og to løp nå kvalifiseres til trifecta tribe medalje. Blir utrolig kult. Og på kvelden skal jeg sitte god og varm inne i Dry-roben min og nyte synet av HH og HH12hr mens jeg koser meg med et glass vin :)

Til alle dere som løper på Hønefoss i helga - kos dere masse!!!! 

klemM

IMG_4465.JPG

Som vanlig skal jeg prøve å holde dere oppdatert på Instagram så tune inn - @ocrqueen

Om å bare nyte livet

Mari Weider

«Ikke visste jeg at disse dagene som kom og gikk, var selve livet.» 

FullSizeRender.jpg

De siste ukene har vært helt magiske og jeg har bestemt meg for å nyte, koste hva det koste vil. Ut i sola, dypp tærne i havet og koble inn hvilepulsen. Enkelte ting fåes bare her og nå, og disse dagene er helt unike. Nesa er atter en gang vendt mot saltvannet, hus og hjem får bare skure og gå, tøy kan brettes en annen gang. 

Kom dere ut og nyt livet folkens - I sure do! 

KlemMari

 

IMG_3446.JPG

Ny helg, nytt løp og nye minner

Mari Weider

For meg handler ikke hinderløp bare om selve tiden ute i løypa. Ofte begynner det allerede dagen før, hvis mulig er det en sosial, hyggelig og morsom greie å gå hele løypa - eller ihvertfall deler av den. På en måte er jeg litt motstander av det, for det gir enorme fordeler i form av at man kjenner hvordan løypa går, man får sett og kanskje til og med prøvd hindrene, lagt opp en strategi og det kan ha mye å si for utfallet på selve løpsdagen. I Spartan f eks er jo dette strengt forbudt og straffes i verste fall med å bli diskvalifisert. Da blir det likt for alle, og med one-try-only kan utfallet bli katastrofalt. MEN...som sagt, det er utrolig hyggelig og sosialt og ikke minst har man jo en mulighet faktisk til å få testet hinder som man kanskje aldri ellers kommer borti, og det er jo litt trening i det også som er deilig å få med seg.

 Alternativ måte å ta multiriggen på ;)

Alternativ måte å ta multiriggen på ;)

Ellers er jo tiden både før, men spesielt etter løp noe av det beste med hinderløp. I helga har jeg ikke helt oversikt over hvor mange vi var, men at vi var mellom 50-60 som løp fra teamet tror jeg vi minst må ha vært og det er en helt utrolig opplevelse å se alle de fine vestene våre, heie på hverandre i løypa, gi high five når vi passerer hverandre, og å sitte å skrøne i sola etter løpet. Igår var virkelig været på vår side. Noen vil vel gjerne si at det var hakket for varmt, men jeg bare elsket det. Jeg elsker den varmen vi har nå, og løpet igår var virkelig "mitt" løp. Jeg har jo ikke noe fart å skryte av på flat asfalt, og da tar jeg heller noen heftige motbakker i steikende sol. Alle må i kjelleren på sånne løp, og det handler bare om hvem som orker å pushe lengst ned.

IMG_3393.JPG

Tiden igår var ikke noe spesielt å skryte av, men det vare morsomt for en gangs skyld å løpe et løp uten å gå for full maskin, det var deilig å kjenne litt på overskudd underveis, kjenne på mestringen med å greie alle hindre og ikke minst å løpe sammen med noen og ha blikket løftet litt høyere enn skotuppene mine. Ekstra gøy var det også å komme inn først i min aldersgruppe, det er et heftig løp, og mange fjellgeiter kunne truet den plassen, men så handler det også om disse hindrene da! De må gjennomføres, som jeg har sagt før, det er ikke plass til å faile, og igår suste vi gjennom alt som møtte oss, til og med "plates'ene", hinderet jeg ikke klarte på fredagen, men som med litt ekstra adrenalin satt fjellstøtt! Så utrolig kult!

IMG_3342.JPG

At jeg i tillegg - takket være en god kollega  -fikk lørdagskvelden hjemme, med mer apestreker, grillings med gode venner og kveldsbad med englene mine, ja det var bare toppen av kransekaka. Det er dager som det, der man bare føler seg så utrolig heldig. Livet er godt og det er til for å nytes!

KlemMari

 Med nye lynraske briller fra  Shades of Norway  - gikk løpet som en lek (spons)

Med nye lynraske briller fra Shades of Norway - gikk løpet som en lek (spons)

Endelig!!!! Utegym i Lillestrøm!!

Mari Weider

Altså - wow!!! Igår så jeg et par sneakpeaks på en Tufteparkliknende apparater som skal åpne i Lillestrøm. Måtte jo bare kjøre innom og titte på vei til intervallene mine idag. Fortsatt gjerder rundt, men ei jente tusla rundt der inne, jeg stakk nesa inn og så vel ut som en ape som var utestengt fra buret sitt. Hun viste meg en snarvei inn under gjerdene og Vipps var jeg inne i himmelrike! For dette var mer enn en Tuftepark, her var monkeybar og div klatrefasiliteter, men også en del fastmonterte apparater med bruksanvisning til masse ulike øvelser. Her kan lett hele kroppen trenes og jeg fikk en god forsmak på hvordan sommeren blir.  Og når vi i tillegg måtte filme litt + kommunen kom med leverandør og de også ville ta bilder, ja da ble det både grep og teknikkøving som enhver liten apekatt kan like!

IMG_3088.JPG
IMG_3073.JPG

Etter å ha sosialisert og lekt en god time, dro jeg videre til Skedsmohallen for å løpe intervaller - 10 x 400 meter med 10 burpees hver pause! Fantastisk økt og takket være en vannpost rett i nærheten ble både væskebalansen og vettet godt ivaretatt. En fridag helt utenom det vanlige, men som jeg godt kan like!!! Gleder meg til neste fridag eller neste mulighet til å ape her nede. 

Er du gira? Bondetangen (!) ligger på gressletta rett bortenfor Nebbursvollen i Lillestrøm!  

KlemMari

IMG_3096.JPG

Kjære Team OCR Norway

Mari Weider

Jeg er så stolt!!! Stolt av dere, stolt av oss, stolt av alt vi står for. Idag sto jeg litt på sidelinja og så elite gutter og jenter starte. Jeg må innrømme at det var en tåre eller to i øynene mine. Alle jeg er så glad i sto der. Og jeg var så stolt! Og neste heat  - der var enda fler av de jeg er glad i. Alle smiler, alle jubler. 

IMG_2863.JPG
IMG_2860.JPG
IMG_2917.JPG

Etter hvert kom tiden til meg selv, nervene lå som vanlig tjukt utenpå, og pulsen gikk fra sone 3 til 5 på et lite skudd. Jeg sleit meg gjennom 9,5 km halsende etter Superman og Super-monkey...men dere holdt meg oppe, heia-rop, High Fives og andre vi passerte i løypa. Hver gang jeg ser de røde, hvite og blå fargene våre smilte jeg inni meg. 

IMG_2972.JPG

Dere sier det er min skyld...at jeg har startet dette eventyret...jeg har kanskje det - men uten dere hadde det ikke vært noe. Det er verdiene vi har på laget som gjør at vi vokser hver dag. Tusen tusen takk for alt dere gjør og alt dere er! Sammen er vi helt fantastiske!!! 

KlemMari

IMG_2973.JPG

Kjære Supermann

Mari Weider

Du sier du synes det er koselig å trene med meg. Jeg skjønner ikke helt hva du legger i koselig...du får som regel kjeft før, under eller etter løpeturer, gjerne alle tre... Jeg tror du blir litt lei deg, men likevel fortsetter du å ville løpe med meg. Like blid og entusiastisk hver gang...

Mens jeg løper bak deg og spytter og freser i myr og gjørme, løper du lett foran meg og forteller at dette bare gjør meg til en bedre hinderløper. Når jeg forbanner alle bakkene du drar meg i, sier du at det er i bakkene du vinner. Når du kommer på toppen må du ha nok krefter til å kjøre på.  

På onsdag løp vi en tur i skogen der du pent la deg bak meg, jeg fikk styre tempo og hvor vi skulle. Men jeg hadde aldri løpt der før. Det var røtter og steiner, bakker og gjørme, bratte skrenter både opp og ned, trær og busker som skulle forseres. Jeg var sliten og som vanlig langt utenfor komfortsonen, men forsøkte å ta meg sammen siden du så pent lå bak meg og høflig unnlot å si noe om hverken tempoet mitt eller bakkene jeg gikk i.  

Igår kjente jeg for første gang i år på mestring underveis i løpet. Wox tok oss ut i nettopp akkurat det terrenget du tvinger meg på tur i. Det var bakker, gjørme, myr og masse teknisk løping. «du er en av de få som løper denne bakken» sa en av hindervaktene til meg. Jeg hadde stemmen din i hodet «det er i bakkene du vinner!» 

Jeg kommer sikkert til å fortsette å sutre og kjefte på tur, men jeg håper du aldri slutter å be meg med på løpedater. Du tvinger meg ut av komfortsonen og du gjør meg til så god løper jeg kan få blitt. Lørdag løper vi team igjen, jeg har sagt du kan bytte meg ut for å vinne, men du insisterer på at du vil løpe med meg. «Så lenge de jeg løper på lag med gjør sitt beste er det godt nok for meg» sier du. Jeg lover å gjøre mitt beste, så håper jeg du ikke blir skuffet over meg! 

Elsker deg, Supermannen min! 

 

IMG_2460.JPG

Det er lov å gråte en liten skvett...

Mari Weider

For en dag, og for en helg! Endelig tilbake i Skien der jeg forelsket meg i Wox for 2 år siden. I fjor var vi i England med Helle og løp Spartan, men iår hadde jeg endelig sjansen. Og for et løp det var! Det startet med et brak og 30 burpees, og jeg begynner å bli lei nå. Skal man klare å beholde plasseringer i hinderløp er en av de store fordelene enten å være lynrask eller i det minste klare alle hindrene. 

Mentor Andreas sa en gang til meg, du vet hvilken plassering du får når du står på startstreken...og til en viss grad har han rett, både fordi miljøet er såpass lite og fordi man begynner å kjenne styrker og svakheter. Idag visste jeg at jeg måtte løpe for livet for å skape meg en god nok luke til å evt (?) kløne på memory-testen. Og om jeg gjorde! Ikke mindre enn 3 ganger måtte jeg opp og ned den sinnsyke bakken. Rasende som en veps! Og jeg visste der og da at det var for langt å ta igjen de som hadde løpt forbi meg. 3.plass ble brått til 5.plass...men heldigvis - you will know at the finishline. Det var en bil som skulle trekkes og, og der satt 4.plass-jenta stuck. Jeg prøvde meg, klarte å rikke bilen, men fordi vi ikke hadde noe å sette føttene imot ble det med den lille bevegelsen. Vi hadde ikke lyst på burpees noen av oss, men jeg startet først og kom tilslutt i mål til den sure 4.plassen. Idag var jeg så fornøyd med løpet mitt, Jeg hadde stemmen til Supermann i hodet «du vinner i bakkene», og beina fikk vinger i nedoverbakkene, så akkurat idag løp jeg for å stå på pallen med min kjære Mona, jeg løp for å gjøre jentene stolte, og jeg løp for andre personlige grunner. Nettopp derfor var skuffelsen også desto større og jeg er glad ingen møtte meg i mål, jeg fikk gå i fred blant alle jublende mennesker i sola, jeg fikk sette meg bak teltet med redbullen og medaljen min, og sint og skuffet tørke noen tårer. innimellom er det faktisk lov å felle et par - det er bare et tegn på at man virkelig virkelig vil noe...

KlemMari

 

IMG_2234.JPG

Fine og strigla før start...

 

IMG_2247.JPG

Så fin medalje, de aller beste skoene...men åh så skuffet...

Har vi ikke vært her før?

Mari Weider

 ...»jo det var her du spiste blåbær»...

Stemmer, det var her vi løp den berømte langturen for ca to år siden, Tore, supermann og meg. Den rolige langturen, som Seff bla lang nok, men på ingen måte rolig. Det endte med at jeg freste som en ilder til de to andre, som skrattende løp hjem. Jeg følte meg litt som en forlatt Robinson, krøp rundt i lyngen og spiste blåbær for å overleve og tenkte at nå blir jeg nok snart spist av ulven. Og noe dekning på mobilen hadde jeg heller ikke, så om jeg løp (!) meg vill ville nok neppe noen ha funnet meg. Antagelig ville det blitt sendt ut en melding typ «blondine med blåbærflekker rundt munnen sist sett i Ytre-ett-eller-annet!»

Men dette gikk altså bra, og idag var vi tilbake. Formen min er strengt tatt ganske elendig, og ikke i nærheten av der jeg ønsker den med Wox til helga. Skikkelig dritt, men sånn er visst livet i ny og ne. Uansett greit å få en gjennomkjøring i skogen idag, jeg var flink pike og fikk det meste av tiden ute i sone 2-3. Kun noen minutter i sone 4, så det var knall. Mye opp og ned, og teknisk terreng, så perfekt for de kommende to helgers løp.  

Ha en flott 17.mai imorgen så sees vi kanskje i Skien? 

klemMari

 

IMG_1990.JPG
IMG_1991.JPG

Da er vi igang igjen da...

Mari Weider

...og jeg snakker ikke om hinderløp nå, men å henge som et dårlig knytta svett slips etter Supermann mens han danser foran og kommer med de glosene vi alle kjenner så godt nå: 

- jeg skal bare løpe en rolig tur en times tid

- når vi er på golfbanen er vi på 5 km

- ...så løper vi bare litt til

- løper vi her blir det litt lengre  

- blir 12 km idag da

- nå er vi straks ute

- nå er vi hjemme (...vi er jo ikke det når vi er midt i skogen...) 

- sånn, da er det 4 km igjen (leste dere alle meldingene over???) 

- (meg) MEN DA BLIR DET JO 15 km!!! 

- ...men du kjenner jo meg Mari! 

- nå har jeg tatt alle short-cutsene (say What???) 

(finalekommentar..) 

- men Mari, jo fortere du løper jo fortere kommer vi frem! (Altså....seriøst???) 

Jepp - det var altså den rolige timesturen, dagen derpå etter Action run, rolig...Javel mulig, men psyko varmt og endte på 15 km.  

- du må få på plass hue ditt Mari, tenk Spartan!  

Aroo!  Mari

IMG_1926.JPG

Supermann....laaaangt laaaangt der borte! 

 

IMG_1928.JPG

#død

Det va’kke min skyld!

Mari Weider

Wow - for en dag! Blond som jeg er må jeg jo sjekke om det er kjentfolk på plass i Gøteborg når jeg kommer hit for noen dager. For altså...Sverige er jo ikke noe særlig stort liksom;) 

Når jeg sender Camilla en melding om hun tilfeldigvis er i nærheten...er svaret «men det er jo løp på lørdag Mari!» Action run - aldri løpt før - mangler den medaljen! Jeg kjente det virkelig i mamma-hjertet - denne helgen var jo Nora sin. Fotballcup og greier...også stikker jeg av for å løpe løp! Men til mitt forsvar...jeg spurte pent, og fikk et umiddelbart ja!  

Gleder meg skikkelig til å komme hjem og skrive om løpet på runners world til dere! Men i mellomtiden...til dere (Mille og Hanne) som mente jeg kom til å faceplante på siste hinder - I did NOT!   Sykt kult hinder, og jeg klarte til og med rampa!!!

KlemMari

IMG_1887.JPG

Takk til kule bilder fra Ninja Gears  

Og med det erklærer jeg skogen for åpnet!

Mari Weider

På tirsdag var Supermann ute og løp i skogen  mens jeg stekte vafler så det sprutet. Det var sol og sykt digg ute, så at jeg var litt misunnelig er tidenes underdrivelse. Men i går fikk jeg muligheten, det var visst litt vått i skogen enkelte steder, men det skulle jeg overleve hadde jeg bestemt meg for. Og det var ikke ille i det hele tatt, litt søle, litt snø og litt løst terreng enda, men skogen var varm og luktet godt, sola varmet når den var fremme og i skyggepartiene fikk jeg en kjærkommen nedkjøling. Turen gikk fra døra hjemme og opp til Ramstadslottet - drøye 10 km, 300 høydemeter - og masse deilige inntrykk!

 Skulle jeg vært slavisk opptatt av hva som burde vært gjort så skulle jeg løpt intervaller, helst bakker, men jeg synes dette var en helt innafor erstatning, og ikke minst en god oppkjøring til WOX som er om en drøy uke. De gutta er ikke redd for verken natur eller bakker, vann eller søle - så beste oppkjøringen jeg kan klare å få til dit er rett og slett ut i naturen.  Litt lek og moro fikk jeg også i apestativet, og til min store glede satte jeg ny pers for øyeblikket med 5 chin-ups i nøytralt grep. Det kommer seg! Noen hver dag, så må jeg da kunne klare å knekke stairway to heaven en dag! Hahaha helst innen 3uker da...for ryktene sier at om jeg ikke klarer det så blir jeg våt på Barskingen!  Men nå bærer det&nbsp; mot svenske trakter, roadtrip med Lillegull og fotballmamma hele helgen. ...joggeskoene...de er seff med, så gjenstår det å se om jeg får noe svensk bark under dem. Vi skal bo på Kviberg, og der vet jeg jo det er en fin liten skog å løpe i!  KlemMari   

Skulle jeg vært slavisk opptatt av hva som burde vært gjort så skulle jeg løpt intervaller, helst bakker, men jeg synes dette var en helt innafor erstatning, og ikke minst en god oppkjøring til WOX som er om en drøy uke. De gutta er ikke redd for verken natur eller bakker, vann eller søle - så beste oppkjøringen jeg kan klare å få til dit er rett og slett ut i naturen.

Litt lek og moro fikk jeg også i apestativet, og til min store glede satte jeg ny pers for øyeblikket med 5 chin-ups i nøytralt grep. Det kommer seg! Noen hver dag, så må jeg da kunne klare å knekke stairway to heaven en dag! Hahaha helst innen 3uker da...for ryktene sier at om jeg ikke klarer det så blir jeg våt på Barskingen!

Men nå bærer det  mot svenske trakter, roadtrip med Lillegull og fotballmamma hele helgen. ...joggeskoene...de er seff med, så gjenstår det å se om jeg får noe svensk bark under dem. Vi skal bo på Kviberg, og der vet jeg jo det er en fin liten skog å løpe i!

KlemMari

 

Jeg er litt stolt....eller nei VELDIG!

Mari Weider

Altså...hvor skal jeg begynne! Gårsdagens løp skal få sin egen lille snutt i Runners World bloggen snarlig, men jeg må bare si til Martin, Remi, Semming og Øyvind - FY FLATE for en jobb dere har gjort. Antagelig mange flere burde få sin påskjønnelse også, for et hinderløp er ikke arrangert alene, men disse fire gutta har dratt lasset og fått istand en folkefest uten like i Sandnes, og det er ikke annet å si enn - Vi sees neste år!

IMG_1622.JPG

Men...det er en annen ting jeg vil si. Mange sier det til meg, og jeg klarer liksom ikke helt ta det til meg. Men igår ble det litt tydeligere for meg, og jeg kjente at jeg ble litt stolt. Igår var det ikke mindre enn 3 store kule løp i Norge og Sverige, og som vanlig renner sosiale medier over med bilder og skryterier (ja det er lov). Og på veldig veldig mange bilder var det Team OCR Norway vester. De er så vakre og lyser opp i løypa. Vi var både i Malmø, i Strømstad og i Sandnes. Ja og for all del - la oss ikke glemme de som var i Madrid og løp Spartan. Om jeg ikke får skrevet personlig til dere alle, så ser jeg (nesten) alt, og hjertet mitt banker litt ekstra hardt hver eneste gang. En 3.plass i alder i Madrid, en stolt newbie-Spartan, en helt rå prestasjon i Malmø som dro i land en 7.plass damer elite, ja også vi som var i Sandnes da. Jaggu var det vester der og. Jeg var på bortebane, jeg kjenner ikke alle ansikter lengre, og jeg går litt i surr i navn. Men like fullt ut stolt var jeg da jeg frydet meg over alle folka. Og...dette er skikkelig overlegent å skrive kanskje...men jeg tror dere også er litt stolte over teamet vårt... Da jeg kom vassende inn på flyplassen, sliten og ør i hodet, drassende på det fine skiltet mitt, satt plutselig to stykker der i treningsdressene våre. Der og da slo det meg, det er sant det folk sier, vi har en helt spesiell greie på teamet vårt, en tilhørighet folk setter pris på og er stolt av, og de legger ikke skjul på hvilket team de løper for. Tusen tusen takk alle sammen for at dere er så herlige som dere er!

IMG_1612.JPG

Ellers vil jeg dele en liten historie med dere som gjorde dypt inntrykk på meg... Vanligvis så henger jeg jo mest med den harde kjerne, vi har holdt på med hinderløp i flere år, og har vel mange av oss en irriterende konkurranseskalle og henger med nebbet for en 7.plass (!). Sekunder telles, og det knives i toppen. Men da jeg sto og tittet litt på de som kom inn flere timer etter at vi hadde passert målstreken, så var det en jentegjeng som kom. Dragonback var siste hinder, og veldig mange synes den er en mental utfordring. Du skal hoppe over en glippe som er ganske lang og det er vel over 2 meter ned. Kan være skummelt og f*cke med mange hoder. De fleste jentene hoppet etterhvert, klappet seg på skulderen og ventet på sistemann. Hun sto der med tårer i øynene, du så hun så gjerne ville, men det var så skummelt. Jeg fikk det for meg at jeg skulle opp til henne, ikke for det, hun må jo hoppe selv, men en liten pep-talk kan vel ikke skade. Da jeg kom opp og møtte blikket hennes, var det så mye redsel og fortvilelse i det. Hun var seriøst så uendelig redd. Klissvåt, skjelvende sto hun der. Jeg snakket litt med henne, viste henne og hoppet over til motsatt side. Sto der og ventet på henne med ei venninne. Det tok lang tid, men jeg så hun hadde bestemt seg, hun skulle over! Så plutselig hoppet hun, det gikk fint, hun klamret seg fast, kom seg opp til oss - og jeg var seriøst sikker på at hun skulle svime av. Bokstavlig talt mo i knærne, tårene rant og hele kroppen skalv. Det ble trangt om plassen da flere kom hoppende og jeg gikk ned. Hun hadde gjort det og klart det. Da jeg snudde meg så jeg at hun etterhvert tok hopp nr 2 også, og etter lang tid så jeg henne i mål. Jeg måtte bort og gi henne en klem, hun enset meg neppe, hun var fortsatt helt skjelven, tårene var der fortsatt, men nå smilte hun. Og jeg tenkte - en ting er vi som gjør dette "hver dag", som har gjorte det "tusen ganger" og på en måte tar det litt for gitt. Jeg tror ikke vi skjønner hvor mye det koster og hvor mye det gir, nettopp å vinne over seg selv og klare å gjennomføre et hinder som Dragon Back...

IMG_1551.JPG

Gårsdagen ga meg mye å tenke på, mange følelser - og det er nettopp det her sporten handler om. Elite og prestasjoner er en ting, men mestring og å overvinne egne utfordringer - ja det er så mye mye viktigere.

Klem til dere alle og tusen takk for alt dere gjør

IMG_1473.JPG