OCR Norway

When too much is too much!

Mari Weider

Etter at den totale gangsperren fra Mallorca har gått over til kontinuerlig murring i hele kroppen var det på tide å komme igang igjen. Tirsdag ble en deilig date med Helene-min! Er alltid så godt å være sammen med henne, umulig å ikke smile og le så i tillegg til styrke økta vår hadde vi også 45 mins med styrke på lattermusklene:

- mark i serie opp til 70 kg (tungt nok for hamstringen min nå) 

- gående utfall med kettlebell over hode

- chins

- skitch 2.0 trening  

- Bjartes heng/planke challenge

 

IMG_8279.PNG

Gårsdagen var det verre med...etter 4 timer søvn, foreldresamtale, husvask og middag - tenkte jeg det var en god ide med en roooolig langkjøring. Og de av dere som har løpt langkjøring med meg vet at det går rolig!  

Nora og jeg gjorde oss klare - fotball + langkjøring - blir møtt av sludd og snø og ca 10 cm med slaps på veien. Vanligvis er det Nika som drar meg, i godt driv med ørene lagt i fartsretningen - igår var det jeg som dro henne. Ørene fortsatt bakover, men nå mer sånn «er dette virkelig nødvendig??» Jeg må innrømme at jeg stilte meg det samme spørsmålet - seriøst - hvem drar frivillig ut i mørket, kaldt og vått - bare for å more seg med å samle flest kilometer på Strava!! Altså...

 

IMAGE.JPG

Enda godt man har vanntette in-ears så slipper man å bekymre seg for det! 

Planen igår kveld var å kose seg med et ørlite (!) glass vin mens jeg pakket til fjellet - istedet ble det fosterstilling under ullteppet sammen med en iskald Nora. Var ikke noe mindre slaps på fotballbanen visst... Et tappert forsøk på å komme seg på bena etter at jentene var i seng, ble raskt nedstemt av en kropp som sa «nei takk - gå og legg deg!» Så vin, fjell og pakking får bli idag - igår ble lyset slukket før 2230...og ingen protesterte, hverken bikkja, magen min eller huset - som endelig var gullende rent igjen. 

KlemM

IMAGE.JPG

En som gleder seg til mindre vann i gata

98% smertefri...igjen!

Mari Weider

På vei hjem fra Mallorca og da jeg dro ned hadde jeg 3 mål for turen: 

1 - kvalifisere til Spartan EM i Dolomittene 2019

2 - pall i agegroup med Linda Pilerud  

3 - ha det gøy! 

Nå reagerer dere kanskje allerede på at «ha det gøy» kommer som mål nr 3...men fakta f*en er at nivået nå har blitt så høyt, både i Elite og alder (har lært et nytt begrep av OCR podden - «sandbagging» som vil si at de som er gode nok til å løpe elite, dropper til alder for å skinne på pallen), at å ha det veldig gøy akkurat når man løper er ikke helt på G. Jeg visste allerede før starten gikk at dette kom til å  bli beinhardt, så jeg gikk hardt ut, lå som nr 1 da vi rundet første svingen, og jeg merket meg bare ubevisst at hamstringene mine spilte på lag og jeg kunne virkelig lange ut! Jeg visste jeg måtte pushe i alle bakker, enten løpe der det var mulig eller hufse hardt i de bratteste bakkene - og bakker var det nok av! Fra ifjor hadde de snudd hele løypa opp ned så vi startet med 3 brutale topper, og ditto brutale utforbakker!

FullSizeRender.jpg

De første kilometerne gikk det bra, jeg bølget frem og tilbake med svenskene, hufset bittelitt kjappere i bakkene, men litt tregere på flatmark, kløna litt på atlaskulen, forsøkte å forsyne meg med en mannekule - og måtte lete litt etter den røde damekula. Videre til sandsekkbæring, kom bak ryggen til Malin Johansson men kom ikke forbi pga smale stier, slackline var en fryd, acet lett og løp jublende forbi Pia Kind som hadde fallt av. Så ryggen på Linda langt der fremme og var fortsatt optimistisk, småjogget opp bakkene, raste utfor, holdt pusten på de smale, svingete stiene med piggtråd, excuse me for å å løpe forbi guttene vi hadde tatt igjen. Så...olympus! Jeg roet ned farten, gikk inn mot det forhatte hinderet, trakk pusten dypt, kjente med skoene på platene - det var glatt, skoene var fulle av det tørre støvet. Spyttet på hendene og forsøkte å få litt fukt under skoene, kom et par meter, så glapp skoene, ble hengende og forsøkte få opp knærne. Men takket være korte løpetights og 20’grader og sol var jeg glissvåt av svette. Kjente dette ble tilnærmet umulig og lot ubeskrivelig skuffet Olympus vinne over meg nok en gang. Jeg så Linda og Pia forsvinne mot piggtråd, høy vegg og veien videre mot mål. Jeg visste at skulle jeg nå pallen måtte jeg løpe perfekt. Det var 3 hinder som kunne stoppe meg, jeg hadde forsert slack line, men olympus tok meg - og enda var spydet igjen. 30 burpees - men hvor var kamera? Jeg spurte de frivillige, de skjønte Seff ikke hva jeg spurte om, hadde de seriøst sluttet med det??? Da visste jeg også at de færreste tar 30 burpees og motet sank enda mer. Selv ved å løpe et perfekt løp er det vanskelig å vinne med juks i puljene! 

IMG_8145.JPG

Men jeg har også lært at man må prøve å tvinge de tankene ut av hodet. Veien videre var litt hardere, drømmen om pallen var borte men fortsatt gjensto topp 10 som mål. Når man løper frem og tilbake med folk prøver man å se alder, og det er jo strengt tatt umulig. Man kan anta at noen er sånn ca i samme alder... mer bæring, bring it! Kjetting opp bratt bakke i stekende sol - så varmt, så hardt men jobbe på. Utfor løping ned til mer bæring, tømmerstokk - lett jogg! Så - hva kommer - twister - OMG! Den er her, jeg liker den, den er utfordrende, beinhard men morsom! Men 3 seksjoner! Det har langt, i Spartan VM var det 2 seksjoner. Jeg tørker hender, puster, fokuserer - kommer lett forbi første seksjon, overgang til andre - elegant - forbi seksjon 2 - ny overgang - nesten elegant - seksjon 3, lett kløning, får feil rotasjon og 3 grep fra bjella var det bare å bite i støvet. 30 burpees! Såååå irriterende - og der kommer nr 7380! Ser ut som en dame på min alder, faller ned, begynner på sine 30 da jeg har tatt 11 - og løper avgårde likt som meg!! Altså - enten er hun verdensmester i burpees - eller så er jeg meeeega treg. Det koker over og jeg kjefter avgårde på henholdsvis engelske (som hun Seff ikke skjønner) og spansk. Neste hinder er monkeybar med en twist, som jeg acer og hun faller ned av - vel Karma is a bitch!!! Men jeg vet jo at hun jukser så tramper avgårde mens jeg fortsatt freser, « treintai Burpees» og løper videre. Ohhhh gjørmegraver - på tide å ha det litt gøy! Vi er nære mål, jeg tenker nå får det bare gå som det går - jeg vil ha det gøy! «Are you ready?» roper jeg til fotografen på toppen, han gir tommel opp og jeg tar sats og hopper med et megaplask i vannet! Alltid drømt om å ha et kult gjørmebilde!!! 

FullSizeRender.jpg

Get your smile Back on the face!  Musikken pumper nå fra stadioen, en bratt bakke, opp til spydet - mitt staller inn mot The Halloween man, og jeg må tygge støv igjen! Nr 7380 setter sitt og jeg må bare innse at hun når mål før meg. Ned mot mål, en liten tåre i øyet da jeg plutselig kjenner igjen veien jeg løp på ifjor da Nora kom og møtte meg! Lille dokka mi, i hodet mitt hører jeg stemmen hennes «kom igjen mamma!». Nede på eventområdet venter Marie og Supermann på meg, bare bøtta igjen nå opp murbakken. Sukk...og en liten svingom på toppen da, så hoist, tau og under bilene, gjennom vannet og over slipwallen - og endelig - forsøker på en ny vri over firejumpen :) får se hvordan det blir🤞🏻Klem i mål av Supermann, venter på Helle og Helene som kommer noen minutter bak meg. Spent sjekker vi tider og jeg kan lettet konstantere at jeg endte på en 7.plass og vel kvalifisert til EM. Knallharde forhold, fantastisk rå damer å løpe mot + dessverre fusk. Og - man kan seriøst ikke samle på burpees ønsker man et bra resultat!!! Skjerpings Mari! Men the good news - nesten 13 km løpt, null vondt i hamstring, null vondt under foten - kun plaget av vannblemme under begge føttene siste kilometer - men det er bagatell!

IMAGE.JPG

Og når man i tillegg har en privat Sherpa som bærer en stakkar rundt ❤️ 

Mallorca leverer igjen, et fantastisk løp, deilig natur, deilige stier og utfordrende terreng og et beinhardt dameheat i alder 40-44 år. De eldste er fortsatt best 👊🏼  Men det er bare å konstantere at nivået i 2019 blir beinhardt å kjempe mot!!

Nå er det bare hjem og jobbe videre med det man så inderlig godt vet man må jobbe med! 

klemMari

 

IMAGE.JPG

As good as it gets!

Mari Weider

Nå har det vært mye negativitet her inne på bloggen, men jeg må innrømme at det kan ikke alltid være glam og glitter. De siste to månedene har vært preget av små baby skritt,  gedigne frustrasjoner, diskusjoner om soner, fart, hvile og aktivitet. Det har vært timesvis med smerter og enda mer frustrasjon - men den som gir seg er en dritt og endelig føler jeg at jeg er så klar som jeg kan få blitt til å møte hard motstand på Mallorca. Pallen er nok dessverre ute av syne - men på den annen side - vi skal gjennom endel Lotto-hinder, i hinderløp kan alt skje, hvem får stang inn på spydet, hvem kommer seg over slack line og hvem kommer seg forbi den så enkle men likevel så sketchy balansen kombinert med sandsekk? Hvem har en god dag og hvem har en dårlig dag. Uansett er det spådd sol, Helle-min kommer fra Trøndelag, Marie fra Stavanger og Adna fra Jessheim (!) - Jade kommer fra Uk - så med andre ord - dette blir en god helg!

 

Gårsdagen ble godt brukt og jeg fikk inn to deilige økter - først Supermann sine bakkeintervaller som ga meg uanstendige minutter i sone 5 men dertil mer mestringsfølelse også.  

Gårsdagen ble godt brukt og jeg fikk inn to deilige økter - først Supermann sine bakkeintervaller som ga meg uanstendige minutter i sone 5 men dertil mer mestringsfølelse også.  

IMG_7707.PNG

Elsk på fine hauger! 

På kvelden fikk jeg lagt inn en kjapp styrkeøkt med enkel med effektive øvelser: 

- lett strakmark/fronthev skuldre

- lett mark - 50 kg

- utfall/kjerne  

- apelek

- Bjarte sin 10 mins tabata: 

Denne er faktisk helt genial, lastet kjapt ned en tabata timer, stille inn på 20 reps med 30 sek arbeid. Annenhver øvelse er 30 sek heng/30 sek planke. 5’sek i mellom for å komme seg opp og ned. Tilsammen får man da 5 minutter grep og 5 minutter kjerne. Genialt - takk Bjarte! Nå er det ikke noe mer grep før helgen, ikke noe mer harde intervaller - og ikveld kommer Martin for å fikse kroppen litt.

KlemMari

IMAGE.JPG

You’ll know at the finishline

Mari Weider

Om nøyaktig en uke håper jeg i det minste sola skinner og at det er litt varme på Mallorca. Værmeldingene er litt ymse så jeg krysser armer og ben her! Målet med løpet er hovedsakelig å kvalifisere til Spartan EM i Dolomittene i juli, men jeg kan jo ikke annet enn å  være ærlig å si at pallen er jo alltid en drøm. Dog denne gangen blir det nok med drømmen, som coach Diezel alltid sa i «gamle dager» - du vet plasseringen din når du står på startstreken. Da vet du hvem du skal løpe mot, og dessverre allerede nå har jeg fra sikre kilder at det kommer to maskiner fra Sverige i tillegg til min kjære Linda. Så jeg er redd pallen blir dekorert i blått og gult i år altså. Men så var det målet om å ha det gøy da - og målet om å klare flest mulig hinder. Vi får se om jeg fortsatt er venn med Olympusen, om slackline vil gi 0 eller 30 burpees, om balansen er like utspekulert som ifjor, om spydet blir stang inn eller ut - og ikke minst - hva slags multirigg møter oss rett før mål??

IMG_8978.JPG

Supermann spurte meg igår hva slags treningsplaner jeg har for helgen - akkurat nå er jeg litt umotivert må jeg innrømme, men å fått i havn bakkeintervallene hadde jo vært gull - og i verstefall bare noen lette kilometer med Karoline. Neste uke blir fokus bare lett styrke, grep, tøy og bøy og noen raske (!) intervaller på mølla på tirsdagen.  

KlemMari

IMG_6970.JPG

Bli inspirert!

Mari Weider

Mandag morgen blues...eller? Denne helgen gikk startskuddet for National series i USA. Alle og jeg mener alle de største navnene i spartan elite sto på startstreken. For meg personlig er det som en eneste stor godtepose. Dog har jeg jobbet og ikke fått fulgt med sekund for sekund, i tillegg er det superspennende ski-VM. Men sofakos på kvelden med et glass vin og en mobil - så får man med seg alt i reprise. Det er rart med det, men de siste to årene har jeg møtt flere av disse jentene, snakket med de, sittet og beundret de i sola i lake tahoe, skravlet med de på puben på kvelden - og de er så fantastiske. De er noen av verdens beste jenter, og likevel så ydmyke og ned-på-jorda. Jeg kjenner at det er ikke noen som inspirerer meg mer. I helgen kom Rea på 7.plass i det beinharde super-heatet. Og som hun skriver på instagrammen sin, det handler ikke alltid om tall og plasseringer - det handler om å ha det gøy! Og minuttene etter målgang står de der alle sammen og er verdens beste venner.  

FullSizeRender.jpg

Jeg ønsker meg dette! Jeg ønsker meg dette i år! Etter gårsdagens intervaller som virkelig tråkket trynet mitt enda et par hakk ned, er det på tide å innse - jeg er for sliten, jeg har for mange vondter - det er begrenset hvor mye mer jeg orker å presse meg for å klare å prestere som jeg har gjort de siste årene. Jeg har stått på toppen i elite (flaks at Mona var i Frankrike), jeg har stått på toppen med Martin og Tore og ikke minst - kanskje det største som har skjedd meg - jeg har stått på toppen med Martin på Island og er såkalt verdensmester i alder i ultra! Nå er det på tide å finne gleden igjen, klare å stå på startstreken og fortsatt gjøre så godt jeg kan - men ikke bli lei meg om ting blir litt annerledes i år. Jeg skal ha det gøy med jenta mi, løpe med henne på mange løp - og sammen finne gleden med hinderløp igjen! Og først ut er Mallorca med en sykt herlig løype, med forhåpentlig deilig varme og korte tights igjen! OG jeg skal endelig få møte enda en stor helt for meg! 

Ha en deilig uke folkens!  

IMAGE.JPG

Og med et knips var det over!

Mari Weider

3 dager på fjellet er jo bare som en latterlig ert...man pakker bilen til bristepunktet, pakker ut, setter seg godt til rette...også må man nesten bare begynne å pakke igjen. Men 3 dager er bedre enn ingenting! Vi kunne vært litt heldigere med været, men heldigvis finnes det altså da per definisjon ikke dårlig vær bare dårlig klær. Og etter at Supermann overtalte meg til å bruke en liten formue i outleten til Norrøna før Islandsturen vår, er jeg aldri redd for å fryse mer. Aldri hadde jeg trodd at 3 tynne lag noen gang skulle holde meg varm i 24 timer med ekstremvær. Men det gjorde det så da jeg igår dro på en liten fjellekskursjon alene mens de andre kjørte slalåm, var jeg aldri redd et sekund selv da det blåste opp med snø og tåke. Jeg var deilig og varm hele veien, og aldri skulle jeg trodd at jeg noengang skulle kunne skryte av det, men igår ble det 28 km skøytetur for meg alene Skeikampen - Fagerhøi - Skeikampen! Deilig 3 timers fysisk fostring for mor og Nikajenta!

IMAGE.JPG

Tilsammen har jeg fått sanket sammen 82 km på ski disse 3 dagene. Sykt stolt både av gårsdagsturen min og ikke minst av jentene som fullførte 34 km på lørdag + 20 km idag. Tempo og stil kan alltids jobbes med, men det viktigste er humøret, opplevelsene og mestringen! Og ser nok ut som vi må investere i mer ski neste år, Nora ser ut til å bli en kløpper på skøyteski - så da blir vel det neste sesongs innkjøp! Ikke feil investering det altså! 

 

IMG_6487.JPG

Men nå er det full fokus mot Spartan Mallorca. Hører rykter om et par skikkelige råtasser fra Sverige som har lyst til å teste Spartan så på ingen måte noen grunn til å spare på kruttet! Denne uken skal oppbyggingsøkt 3 gjennomføres:

2 x 3000 meter + 2 x 1500 meter.  

For meg beinhard økt, men merker at det gir resultater, så bare å kjøre på. Håper også å få klemt inn litt styrke + en bakkeintervall før helga tar oss! Grepet må for fullt vekkes nå og helst skulle jeg lekt meg litt på en slakk line også😅 

KlemMari

IMAGE.JPG

Valentine intervaller

Mari Weider

Endelig pakket ferdig og alle plassert godt i bilen som har vendt snuten mot fjellet. De siste årene har vi tilbrakt deler av vinterferien på skeikampen og vi klarte rett og slett ikke la vær i år heller. Jeg er klar over at det er luksus, men så lenge jentene synes det er deilig å reise til fjells er det en luksus jeg unner oss! I år har vi også pakket bikiniene for i tillegg til egen badstu på badet, har Thon hotell nå fått et deilig spa! Tipper det skal testes imorgen kveld eller noe. Vin, Risk og kortstokk er også pakket + verdens søteste Nika som skal være med oss på tur❤️ 

 

FullSizeRender.jpg

Uansett - igår fikk jeg satt prikken over i’en på denne treningsuken. Supermann sine bakkeintervaller ble gjennomført med stil om jeg skal si det selv. Utrolig deilig å kjenne at det ikke bare er hat å løpe om dagen, går på ingen måte av seg selv og ei heller noe spes tempo, men det går sakte men sikkert fremover. Den evinnelige puls-diskusjonen mellom supermann og meg tar nok aldri slutt, men jeg ser nå ihvertfall litt fremskritt der og! Valentine intervallene ble gjennomført som følger:

9,5 km/t (6 km/t i pausene) 

Incline: 

4 - 5 - 6 - 7

5 - 6 - 7 - 8

6 - 7 - 8 - 9

9 - 8 - 7 - 6

8 - 7 - 6 - 5

7 - 6 - 5 - 4

Hvert drag kjøres i 4 minutter og aktiv pause i 2 mins mellom hvert drag.  

Jeg har delt denne med dere før, men ble utfordret igår til å starte på høyere incline og utrolig deilig å kjenne at det gikk greit. Beste med denne formen for «4x4» er at man gjør en endring hvert minutt så man føler at dragene går fortere unna enn om man kun løper på en incline i 4 minutter. 

 

IMG_6291.JPG

Ellers hadde jeg også en utrolig kul «spartan økt» med Karoline på onsdag. Målet mitt denne vinteren er å få henne generelt sterkere. Hun er en råtass på markløft og utfall, men jeg skjønner at det kan føles litt kjedelig for en 13 åring. Så da kjørte vi istedet en styrke og helt målrettet sirkel økt der vi jobbet sammen og hun både kjente mestring og fikk en fantastisk full kroppsøkt: 

- trekk av prowler

- dytte prowler tilbake

- atlas-carry - 16 kg (lett mamma!) 

- 5 burpees  

- farmers walk - 16 kg i hver hånd

En stor lettelse å se at hun har lært seg god løfteteknikk og ved å trene slik et par måneder til så skal hun være klar for å ace sitt første spartan løp om 4 måneder! Ja og for å ikke snakke om å løpe på team Weider på Barskingen i år. Blir antagelig den råeste opplevelsen noen gang!

KlemMari

 

IMG_6269.PNG

PS...ja vi avsluttet som vanlig med litt lek og moro! 

 

IMAGE.JPG

Intervaller til å grine av!

Mari Weider

Enkelte ting er definert av høyere makter. Normalt blodtrykk og puls, normal temperatur...og det som er definert som en god løpetid. Og da selvfølgelig definert i henhold til 5 km, 10 km, 21 km og 42 km. Helt sikkert anstendig tempo på div ultradistanser også...  

Dagens intervaller var for meg kanskje mest mentalt brutalt. En ting var intervallene jeg skulle gjennom, en annen ting er hastigheten jeg løper de på. Og ja jeg er fullstendig klar over at man konkurrerer kun mot seg selv og målet må hele tiden være å slå sine egne tider og bli bedre enn man var ifjor:

2 x 3000 meter

+  

4 x 1500 meter

Pause mellom de første to dragene var 5 minutter aktiv hvile, og mellom 1500 meterne 3 minutter. Tilsammen fikk jeg godt over 50 minutter i sone og en samlet distanse på 15 km. Elsker å se fine tall og de jevne fine haugene man får på garmin...det som derimot er direkte deprimerende er å løpe intervallene i det tempoet en middels Ok løper løper sin 10’km på!!  Men men - man er sin egen motstander og her skal det jaggu motstand møtes!!!

 

IMG_5913.PNG

Men nå får løping være løping - gleder meg til en apedate med godjenta mi Helene!!! Hardøkta for idag er over, nå skal vi kose oss og bli enda litt sterkere! 

KlemMari

 

IMG_5914.JPG

En god uke - ukas intervall i boks

Mari Weider

I bilen på vei hjem fra hvilepuls, ekstremtur i ekstremvær, sjelrystende naturinntrykk og hjertebankende venneminner. Noen mennesker får deg bare til å smile og le hele døgnet. Å stå opp til kaffelukt og fyr i peisen to dager på rad, å ha venner som elsker barna mine nesten like mye som meg, å spise god mat, drikke vin og nyte naturens under sammen.  

IMG_5809.JPG

Resten av uken har vært beinhard med sliten kropp, så at ukens intervaller kom i boks onsdag kveld var bare et lite under: 

400 meters intervaller. 200 meter rolig jogg i mellom. Jeg blir jo helt svimmel og mente jeg hadde løpt 12 drag men da jeg telte hauger kom jeg til 13 stykker og det er jo bare en i bonus. Målet var 10-12 så 13 må  jo være knall. 

IMG_5870.PNG

Ellers var lykken stor da jeg fant ut at tirsdag kveld fremover ikke bare kommer til å gi kryss i ape-boka, men apingen kommer til å skje med Helene-min!!! Er så lenge siden vi har lekt sammen og når vi plutselig finner ut at vi trener på samme senter til samme tid fremover - ja da er lykken stor!!! 

Neste ukes intervaller blir først og fremst en stor mental utfordring - gleder meg til å dele med dere! 

KlemMari

IMG_5520.JPG

Ekspedisjon Weiders

Mari Weider

Det var i det herrens år 2019, en kald vakker februardag, nysnø, lett bris i været og the Weiders med gode venner skulle legge ut på langtur rundt det krevende Renåfjell.  

Første utfordring var å finne løypa...men takket være gode kartlesere fant vi frem til start, 13,7 km sto det skrevet - lett tenker vi. Vi må nok legge på litt for å kjenne at vi i det hele tatt har rørt på oss. I en liten klynge ble vi stående og lete etter de berømte trikkeskinnene vi hadde sett bilde av dagen før...men nei...ikke her enda ihvertfall. De kommer sikkert litt uti...  

Utrolig fantastisk, snømagi, skuffe puddersnø...vende nesa mot himmelen og samle de nye snøfnuggene på vipper, bryn og bartehår...kaste litt på håret i den lette brisen. 

IMG_5478.JPG

Etter en relativt lett kappløp mot tiden kommer vi til veiskille - skal vi gå for 24 km eller vende nesa hjem. Supermann blir utklasset og vi går for sosial tur, og lettere nedstemt legger Supermann seg i front igjen med Ole Kristian og smiler tappert. Vi nærmer oss nå den store vidda som skal forseres - den lette brisen har gått over til stiv kuling. De søte små snøfnuggene pisker oss i ansiktet. Kulden biter seg fast i fingertuppene. De ekstremt krevende forholdene gjør at utstyret er igang med å shutte ned, et par ski har kapitulert og en mann må gå med nysnø til godt opp på låret. Alle bakkene vi har kjørt ned må nå tråkkes opp...den lette puddersnøen har nå forvandlet seg til tung dyp snø som må forseres skritt for skritt....vi har nå gått over i overlevelsesmodus. Lillian prøver desperat å overleve på snop-posen sin, Supermann har forfryst fingertuppene og må slåss med kulda for å klare å få på en dunjakke. Det er en hel kilometer tilbake til hyttefeltet - det kjennes ut som det er usikkert om vi skal klare dette...en skistav på ville veier går akkurat klar av et øye, men blodet fosser og skaper antydning til panikk i de bakre rekkene....

IMG_5498.JPG

...endelig - etter en dramatisk siste 400 meter ser vi hyttene...men hvor er vi? Skal vi gå opp eller ned? Kartleseren må til pers igjen og vi deler oss...noen går til venstre og noen rett frem. De som når hytta først får fyre i peisen så de andre med mest sannsynlig grav hypotermi vil overleve! 

Etter nesten 4 timer i snøstorm og knedyp snø tar vi manntelling, 6 ut, 6 inn...og alle kroppsdeler inntakt...nesten! Og alle var enig i at det var en ganske fin tur! (Imorgen håper vi dog på å finne et par trikkeskinner å følge!) 

KlemMari

IMG_5502.JPG

Hva betyr alle de tallene??

Mari Weider

En god treningsuke er snart og flere har spurt hva alle tallene jeg har lagt ut på storyen min betyr.

Nå skal jeg på ingen måte påstå at jeg er noen ekspert på løping, men jeg liker intervaller og jeg liker å ha et program å følge. Siden løpetreningen min har vært mildt sagt kaotisk siste halvår, er det deilig å følge et program frem mot Mallorca og jeg har valgt Runners world sitt «den ultimate økten for en rask 10 km». Programmet kjører en intervall per uke, i tillegg til å anbefale å løpe en langkjøring + en bakkeintervall. Denne uken var det 1500 meter x 6 som var nøkkeløkten. Aktiv pause på 2-3 minutter mellom dragene. Tilsammen ble det 9 km med intervalljobbing, og selvom det var blodhardt egentlig mest psykisk underveis, var det en magisk følelse å være ferdig - med minimalt vondt i hamstringen min!!!

IMG_5120.JPG

Ukens bakkeintervall ble Supermann sin alternative 4x4. For å få den intervallen til å bli litt mer spennende endrer vi helling hvert minutt, og selvfølgelig jobber vi minst 6 drag for å få maksimal utnyttelse av økta. Min variant så slik ut:

10 minutter oppvarming

6 drag med følgende incline: 

- 3-4-5-6

3 mins aktiv pause

- 4-5-6-7

3 mins aktiv pause  

- 5-6-7-8

3 mins aktiv pause

- 8-7-6-5

3 mins aktiv pause

- 7-6-5-4

3 mins aktiv pause

- 6-5-4-3

Nedtrapping

Det beste med denne økta er at når man er halvveis snur man intervallene og begynner på den høyeste inclinen og jobber seg nedover. Dvs at på siste draget når man er mest sliten blir det bare lettere og lettere. Pulsen er fortsatt høy frisk man uansett er sliten og spretter fort opp i sone.  

Nå er det et par dager hvile (!) før ukens siste rolige langkjøring på søndag som er planlagt på ski for en alternativ økt og mindre slitasje på kroppen.  

Ønsker dere en deilig helg - jeg venter i spenning på et par mails og ikke minst på neste nummer av Runners world! Der er det nemlig noe skikkelig kult som jeg er superstolt over! 

KlemMari

IMG_5046.JPG

Lets do this!

Mari Weider

Hurra for Supermann som fyller år i dag! Heldige oss som fikk feiret og kost oss på hyttetur i helgen, men som jeg sier - siden vi nå først skal til Mallorca hvert øyeblikk, må reise alene for å holde kostnadene nede - ja da skal jeg jaggu bjude på en drink lørdag kveld i Palma. Tenker det er på tide at vi kanskje stikker en liten tur ned memory lane og titter innom Pacha! Er maaaange år siden vi var der sist!

Men uansett - innen vi kommer dit skal mye gjøres og det er på tide å legge litt planer igjen,  på tide med litt systematisk trening og ikke minst tøying HVER kveld. No mercy nå altså, dette må bare til:

Mandag - styrke og lek med Karoline

Tirsdag - en god intervalløkt på sats + lett styrke/parkour kveldstid

Onsdag - hvile, bakkeintervaller + styrke kvelden

Torsdag - parkour kveld/løpe til jobb - rolig

Fredag - hvile

Lørdag - langkjøring ute

Søndag - skitur til Vangen

Det  viktigste for meg nå de neste ukene er å sakte men sikkert få til litt systematisk løpetrening igjen, og se hvor langt jeg klarer å pushe meg uten å bli verre i hamstringbelastningene.

Ha en herlig uke folkens!

KlemMari

IMG_4678.PNG

100% lykke!

Mari Weider

Jeg tenker de som har hytte på fjellet burde være 100% lykkelige! Det er ihvertfall den følelsen jeg sitter igjen med etter hver gang vi har vært på Skeikampen.  

 

IMG_5016.JPG

Heldige som vi var både fikk vi låne hytte denne helgen + jeg hadde to snille kollegaer som reddet meg fra to nattevakter og ga oss muligheten til å få en fantastisk helg på fjellet. Da vi kom opp på skeikampen fredag kveld har Supermann og jeg fått en tradisjon om å skøyte oss en runde på 12 km. I år var det to små  som ville være med på måneskinnstur, og selvfølgelig satte vi lett fra oss skøyteskiene da når et sånt engasjement dukker opp! Helt spesielt å gå i måneskinn med kun lyset fra hodelykter til å lyse opp sporet foran oss, og ekstra varme i mammahjerte over at jentene synes dette er kult også.

12 + 23 km = 35 km som i mine øyne kvalifiserte til å få lov å stå slalåm siste dagen. Så mens to fornøyde jenter satte kursen mot stolheisen, snudde mor og far seg mot solen, sa Shades on og stakk til fjells. En spontan svipptur (!) opppom selveste Skeikamptoppen resulterte i «Dere er gæerne» fra jentene da de kom i stolheisen opp og vi sto på toppen og ventet på dem. Følelsen av å klatre helt til topps på Skeikampen med både mose og enkelte steiner under skiene gir bare en helt hinsides følelse av lykke og et lite gledeshyl hører helt hjemme på vei opp. Livet kan faktisk ikke bli bedre!!!

 

IMG_5055.JPG
IMG_5047.JPG
IMG_5083.JPG

«Mamma jeg skulle ønske vi kunne bli her til imorgen!» 

»Jeg og Nora! Jeg og!»

KlemMari

IMG_4891.JPG

Om å svelge tjukke, feite kameler

Mari Weider

Advarsel - innlegg skrevet av en bortskjemt, sutrete drittunge som har mistet «isen sin i bakken»... 

En lang, vond høst er «endelig» over, og kroppen + hodet var innstilt på den berømte Off-seasonen. Bare tanken på å stille seg på startstreken og skulle prestere nå får meg nesten til å spy...og hamstringene (ja flertall nå) skriker i protest....

Da jeg reiste til Island hadde jeg 4 mål: 

- stå øverst på pallen i alder ✅

- løpe 50 miles ✅...bare med litt nye regler

- kvalifisere meg til OCRWC ✅

- kvalifisere meg til Spartan European Championship ❌ 

Jeg sendte #lykkelig melding til Marie da vi kom hjem, Yess - Dolomittene er i boks! Hvorpå hun svarer «Eg true isje det gjelds...». Hjertet sank ned i magen min og nye planer ble lagt, planer som torpederer andre planer, det gjør vondt når man må  velge mellom to løp som betyr mye, velge mellom personer man er veldig veldig glad i. I tillegg er det jo risikosport å forsøke å kvale til noe en uke før et mesterskap. Og om man i beste fall klarer det, er løpet i verste fall utsolgt...

I går kom alle mailene om Qualification til Spartan European Championship. Min største drøm og mål i år...og utrolig kjipt er det da når et mesterskap gjelder og et annet ikke, forvirrende og irriterende når man velger «feil» mesterskap. Dog er Island et løp i mitt hjerte og jeg angrer ikke! Men etter div uforståelige forklaringer fra Spartan gir jeg «beng»  nå og innser at det nå kun er 1,5 måneder til sesongen starter. Flyreiser må googles, intervaller må løpes og den j*vla hamstringen må fikses NU! Det kjennes ikke Ok ut, jeg er ikke klar - men eneste fordelen er at det er et par andre personer der som betyr veldig mye for meg og som forhåpentlig kommer til å gjøre opplevelsen god! (Jeg sa det var et sutrete innlegg ikke sant...)

KlemMari

 

Double trouble!

Mari Weider

Liggende flat på ryggen på sofaen. Supermann er Seff igang med sin andre økt for dagen mens jeg spiser sjokolade...altså... Men med hvilepuls og for så vidt god samvittighet. 18 km på ski, div kjøring og henting av barn i bakken + ekte søndagsmiddag! I tillegg hadde jeg en deadline. Uken har vært helt latterlig travel så jeg har ikke hatt et sekund til overs før idag. Jeg har nemlig fått en forespørsel jeg er utrolig stolt og ydmyk over! Jeg en 43 år gammel, middelmådig dame som bare gjør det jeg synes er gøy. Har fått denne ærefulle oppgaven. Jeg tør ikke helt fortelle alt enda, men gjett om jeg gleder meg til å vise dere! Fy søren skal bli så gøy - stikkord er motivasjon og «the Why»! Definitivt nok til at jeg burde dra julegrisrumpa mi ut av sofaen og ihvertfall få tøyd og bøyd litt på kroppen!

Imorgen starter en ny og herlig uke - kun to nattevakter = masse muligheter for å trene! Imorgen blir det intervaller på dagen og litt rehab-øvelser, før styrke med Karoline på kvelden. Nora er endelig igang med fotball igjen fra imorgen så da er juleferien offisielt slutt. Tirsdag tenker jeg blir en løpetur, onsdag styrke igjen (eller hinderlek hos Bjarte???), torsdag en løpeøkt før fjellet kaller fredag. Vi har vært superheldige og fått låne leilighet på skeikampen denne helgen og det betyr trikkeskinner, skøyteturer i måneskinn og mest sannsynlig en deilig lang tur med hele gjengen på lørdagen!  

Jeg gleder meg til å ta fatt på en uke fyllt med muligheter for masse trening, litt rydding - men også litt kjedelig voksenting som må til! 

KlemMari

 

IMG_8527.PNG

Man blir ikke verdensmester av å ikke trene!

Mari Weider

...sitat slutt fra Sjefen i huset. Jeg ønsket han god tur, tok skittentøykurven min med rent tøy og la meg på sofaen for å massere hamstringen.  

Etter en hard uke på  jobb med en kid i bakken hver dag og en som avsluttet med skoleball i natt - kjente jeg at kroppen trengte en god natts søvn, huset trengs en ryddings og om to timer skal vi uansett være tilbake på oslo movement for offisiell åpning av det nye senteret.

Dere husker jeg hadde bursdagen min der - utrolig kult og så enormt langt ut av komfortsonen som man bare kan være! Men når 20 mennesker smiler og ler kontinuerlig i 2 timer...ja da må det være bra greier. Dessuten inspirerer disse menneskene meg! Ydmyke, stille mennesker, ikke kledd i noe fancy dyrt treningstøy - men i det de flyr over treningsmatta i trickingsalen eller over boksene i parkourrommet...ja da høres bare et stille «ohhhh» fra alle tilskuerne. Og når de så sier - dette skal dere gjøre! - en rå latter tilbake. For det ser altså helt umulig ut. Men om man bare kunne lært en brøkdel av disse gutta, blitt bare bitte bitte litt i nærheten så god...ja det hadde vært gøy det!

Idag er det jentenes tur - dessverre skal alt skje på en dag - så FunRun til fineste Camilla og Tim må utgå i år til fordel for å se på jentene hoppe og sprette. Og ikveld - julebord med beste teamet - men imorgen, ja imorgen skal jeg bli litt verdensmester jeg og ;) 

 

KlemMari

Bursdagsintervaller og parkournewbie

Mari Weider

Først må jeg si tusen tusen takk for alle hilsningene jeg fikk på bursdagen min. Det er nesten det beste med hele bursdagen - å lese alle hilsningene som kommer gjennom dagen og faktisk også de påfølgende dagene. Blir like overrasket og glad hver eneste gang over alle som tar seg tid til å skrive noen ord, og jeg blir helt varm innvendig av de snille ordene deres! Tusen tusen takk!

Jeg fikk mange spørsmål om jeg fikk frokost på sengen, ble vartet opp og fikk mange flotte gaver - vel jeg fikk sove lenge, jeg fikk tatt meg en tur på sats og løpe intervaller, jeg fikk kose meg med begge jentene mine og jeg fikk teste parkour med verdens beste venner + de rådyktige gutta fra Oslo Movement! For meg er det den beste bursdagen jeg kunne fått! Smilet mitt gikk sånn ca trill rundt hele dagen! 

That true moment of pure happiness

That true moment of pure happiness

Januar er igang - og det samme er min desperate jakt på en anstendig løpeform til sesongen 2019. Jeg har i år som ifjor endel mål jeg ønsker å nå men da må jeg jobbe på. Det er Off-season og jeg vet mange snakker om rolige langturer og om å bygge kapasitet. Jeg kan for lite og har nok skjønt at det er dette som må til, men likevel klarer jeg ikke helt å slippe intervaller. Jeg innbiller meg at intervaller en gang i uka fortsatt kan være en god ting så derfor ble det disse bakkeintervallene på bursdagen min: 

 

IMG_2517.JPG

For de som kan litt om løping er de nok latterlig enkle, men når formen er der den er så får det bare være sånn! Det som er motiverende med disse intervallene er at man gjør en endring hvert minutt og da går plutselig de 4 minuttene hvert intervall varer fort unna. I tillegg snur man etter 3 runder og da begynner man med den høyeste inclinen og går nedover, det blir altså lettere jo mer sliten man blir (digg?)! Tilsammen blir det 6 x 4 minutter med jobbing og 2 mins pause mellom hvert drag. Etterhvert som formen kommer tilbake kan inclinen og også farten økes! 

 

IMG_2518.JPG

Parkourøkten hos Oslo movement må jeg nesten ta i et eget innlegg så gøy var det! Nå er det straks tacokveld her - og en ekstra takk til Fretex som kom som en reddende engel idag etter at jeg sendte mobilen min ned i containeren deres...#denfølelsen når du hører en myk jakke si «klunk» i bunnen av containeren.... 

God helg liksom :)

KlemMari

 

IMG_2522.PNG

1. januar 2019 - Godt nytt år alle sammen!

Mari Weider

Nytt år, nye muligheter - den store dagen for nyttårsforsetter og gode løfter. Løfter som i hvert fall jeg stort sett klarer  å holde i 1,5 dager eller noe. Løfter om mindre godteri, mer trening osv. Jeg har nok egentlig blitt for gammel til nyttårsforsetter - i stedet vil jeg ønske meg…

  • et år med smertefri løping (!)

  • flere herlige opplevelser med gode venner

  • spennende reiser til nye steder

Jeg kan vel ikke få startet 2019 bedre enn med deilig kalkunmiddag hos mamma i kveld - og i morgen - wow - hvor heldig er ikke jeg som får feire bursdagen min med noen av de kuleste, morsomste og fineste menneskene jeg vet på parkour-bursdag i de nye lokalene til Oslo movement på Ryen! Gjett om jeg gleder meg, skal bli så gøy - tipper jeg ikke vinner noen konkurranse der, men blir mer å vinne over seg selv ved å tørre å prøve nye ting!

IMG_1892.JPG

Et annet ønske for 2019 er å få oppleve dette igjen! Spartan ultra world champs 2019 - men hvor skal det være tro??? 

31.december - Ulrikke Evensen

Mari Weider

Did you think it was over?? Well - it is not! It is time to say Thank you to 2018 and welcome to 2019. And to do that I have saved this amazing girl. Ulrikke is a Spartan lover, Toughest Mudder crusher - she is a fighter - and after a season with injuries, I am super excited about seeing how far she can go. She passed me by at OCRWC and I still regret not stopping her, but as I have said before in this calendar it is strange how you see people as idols, but probably, and hopefully they would just be happy to say hi! Next year I will come say Hi Ulrikke!

Name, age and team/country:

Ulrikke Evensen, 23 years old, Denmark

Instagram/web:

Instagram: @ulrikke_evensen     Facebook: Ulrikke Evensen – OCR Athlete             Website: ulrikkeevensen.dk

 

What brought you into this sport:

I actually came from a background of horseback riding and having my own showjumping horse. I sold him when I started studying software development and I’ve always been very active and been training (everything from trampoline, horseback riding, fitness/bodybuilding and polefitness) and I needed a new goal to train for. I stumbled upon Toughest in 2015, but I couldn’t make it to the Copenhagen event, so I decided to train for the one in Göteborg even though I knew nothing about the sport or anyone in it. Went to Sweden on my own and ran the event, failing half of the obstacles, but having so much fun that I immediately signed up for every OCR race that was left that winter. I’ve always wanted to be my best at what I do, so it kind of snowballed from there, and in summer 2016 I dropped out of my studies to pursue the sport as the first racer in Denmark to take that leap.

Favorite race:

This is a really tough one, I love a lot of them, but I think the one that has scared me the most and made me the most proud of myself is World’s Toughest Mudder. I also really love the Toughest 8-hour (that are now 12-hour) events. I like the longer stuff, so anything from 15-20 km and upwards is my jam. I also love the mental aspect of the endurance races.

Favorite obstacle/venue:

I love grip obstacles and anything where you’re flying, as it’s kinda scary and yet so much fun! I love Reborn’s Nutz which is flying monkey in big rotating bolts. My favourite venue would have to be the Spartan venue in Oberndorf/Tirol. That scenery is so amazing, you’re running through forests, open fields, a gravel pit, up a long narrow stream as well as up a water fall, you swim through natural lakes and run up ski slopes. It has everything.

How is your training:

Very varied. I run a lot, enjoy trail running the most. I do grip strength by myself and with the Reborn OCR team. I do race specific training with a mix of cardio and obstacles and I occasionally go bouldering and take spin classes. I like to mix things up so I never get bored and I love learning new tricks on obstacles or in calisthenics.

Do you have a life motto you live by:

There’s Nothing You Can’t Do.

Your goal for 2019:

Be healthy all year. Take my performance to a new level. Crush it at OCRWC and WTM ;)

 

24. december - Dominique DÓliveira

Mari Weider

Christmas eve! A merry christmas to all of you, I hope you have a good one! For this christmas I have an amazing gift for you, a girl I met randomly walking the course at Toughest in Stockholm 2017. I was stuck at sternum checker (as usual) with my friends, and Dominique came by. She was so sweet and said to me “You got this, you are more than strong enought, just do like this!” …and she just flew over it. Me of course did still not. Race day we ran back and fourth with eachouther, at that race I was a little bit better runner than she, and she a little bit bette at the obstacle. That made us come equal into the ramp, and I remember I was so proud. Next time we met up was at the OCRWC 2018 and it was just amazing seeing her again. I follow all she does on IG, and she is just a totally incredible athlete. I know what 2019 is bringing for me, and there is no money to do anything more - but maybe 2020 will bring me and my fam to South Africa??? I sure know that one day I will come down to train and learn from Dominique! I really hope you will enjoy this reading!

Name/age/country:

Dominique D´Oliveira

Age: 34 (35 in January 2019)

South Africa

Instagram:

@dom_nique_d

What brought me to OCR… (this is kinda longish, are you ready?)

Growing up, I was generally pretty active and enjoyed doing most sports but from the age of nine I found a love for gymnastics. I continued to do gymnastics for almost 14 years, 4 years of which I represented South Africa on their National Team and thereafter I received a scholarship to study at and represent the University of Utah in the United States. Doing Gymnastics became a solid foundation for me in terms of developing a keen sense of body awareness, which later helped with my OCR.

After graduating from the University of Utah (2006) I was done with gymnastics and looking for other activities to keep me busy (and healthy). I’m goal-driven by nature and not very good at sitting still so I wanted to try another sport, something that gave me a challenge to work towards. Also, I love eating, so I needed a reason to burn some extra calories 😊

While still living in Utah I was dared to do a triathlon, so I did! And I survived! When I moved back to South Africa I met a few people who were active in triathlons at the time so it seemed natural to join them on their adventures and test my hand at a few more of these swim-bike-run thingies.

This endurance stuff didn’t come naturally to me so I had to work hard on improving my longer distance fitness – especially the running! (Give me 100m sprint anyday!). I started off doing sprint triathlons then, over a number of years, gradually progressed to Olympic distance and then Half-Ironman distance. I even represented South Africa in my age group at the 2012 ITU World Championships in Auckland, New Zealand. The longer stuff was always a challenge for me, but I do like a challenge 😉

I first stumbled upon Obstacle Course Racing in 2012 when I took part in the Impi Challenge with my then boyfriend and some friends. We had loads of fun and I really enjoyed using my body in a way that reminded me a lot of my gymnastics years. There was a small competitive field at the time and I wondered how I would fair against those ladies (the competitive person in me).

With the introduction of The Warrior Race in 2013, OCR started having more of a presence in SA and a friend suggested that I try out the Black Ops Elite event (most challenging category) in the Cape Town race. Now if you haven’t guessed already, I love a challenge, so it was on like donkey kong! I had no idea where to even start prepping but I just knew I had to run a lot of trails (I probably did some pull-ups inbetween too).

As luck (and God’s grace) would have it, I won the event and have been hooked ever since!

Favourite race…

Local:

The Warrior Race – specifically the Sprint races, but I enjoy the tough obstacles in the Black Ops Elite category too.

The Grind Race once hosted an indoor 1km sprint event which I absolutely LOVED, but it was sadly just a once-off thing.

International:

I have only done a few races overseas and have enjoyed each one for various reasons, but if I had to pick one favourite it would be TOUGHEST (I did the one in Stockholm in 2017 – where I met the beautiful Mari! 😊). I love the concept of fast lanes and challenging oneself on more technical obstacles.

Favourite obstacle:

Any technical obstacle that requires grip and movement skills.

Favourite (race) venue:

Locally – Cape Town and Durban – they have such beautiful scenery, it’s easy to forget how much you may be suffering on the course.

Internationally – one that I haven’t yet experienced 😉

My training…

(this is another long answer but will try give you the shorter version this time)

So, because I had a fair amount of experience with explosive, anaerobic trainingin gymnastics, and thereafter dabbled in endurance training for triathlons, I’ve come to a point with my training where I’m experimenting a bit with what might work better for my body type (and my age!) and what I ENJOY doing – that being the shorter, more explosive type of training.

For years I focused on building an endurance base in the beginning of the season but now I’m mixing things up a bit and doing things a little differently in 2019 so I’ll have to let you know how that works out. No matter what, it’s important to me that I have fun with what I’m doing, the rest will fall into place as it’s meant to be. Life is too short for boring sport, right?

My motto…

I have a couple of these, but this is my go-to reminder of what’s important in my sport and in life:

FAITH. COURAGE. FUN.

Goals for 2019…

- I own and coach at an obstacle training facility in Cape Town (@obstaclefitnessCT). Through this, I have the privilege of watching people grow in the sport and it’s amazing to see what it does in their personal lives too. I would love to continue to play a positive role in the lives of the people I reach and ultimately grow the sport as well.

- I would also love to try some new races (internationally). I’m VERY keen to try out something like Ninja Warrior but we don’t have it in South Africa so I need to explore the possibilities of taking part in another country.

- Keep having fun and be a better version of me.