Camp Weider

Suck it up princess!

Mari Weider

Se…da fikk jeg brukt den overskriften likevel da! For herregud så sutrete da gitt, altså som Bjarte sa til meg for en stund siden “hvor mye vil du det?” …han snakket seff om stairway til heaven (eller hell), men jaggu kan man relatere den til mye annet også. Strengt tatt det meste i livet kan måles i den setningen. Det meste her i livet handler om hvor mye man vil det. Det og planlegging. Likevel føles det som jeg drukner i tidsklemma, nattevakter og en sliten kropp. Ja og dere som kan dette…hvor lenge sitter et sånt ultraløp i, 10 timer med 54 km og x antall hinder??? Jeg velger å tro at det sitter i en stund, og kombinerer man det med noen digge nattevakter da så blir det knall.

Det som er helt sikkert og som jeg fant ut på tirsdag, er at VM i London kommer til å bli beinhardt. Jeg skulle jo ha trent mye mer pull-ups, men er det ikke rart med det, de tingene man suger på, er de verste å trene på. I stedet gjør man ting som er gøy og som gir mestring. Skikkelig inkonsekvent det der! I tillegg til at Stairway to heaven med da spesielt overgangen blir supervanskelig, så har de dette berømte hinderet som heter Gibbons, med vugger man skal putte pinner i, og enda verre - Valkyrie - der man får ringer i samme prinsipp som Stairway to heaven. “Lett” tenkte jeg første gang jeg så det, så testet jeg litt på sats med å henge opp ringer i ulik høyde…”shit!” tenkte jeg da! Kjempevanskelig - og nok et potensielt hinder til å klippe båndet mitt. Nei takke seg til, jeg er nok og blir en spartan-jente, der kan jeg gjøre opp svakhetene mine med burpees og løpe lykkelig videre!

Oppsummering av ukas trening (med veldig lite pull-ups!)

Mandag - HVIILEDAG!

Tirsdag - 10 km i skogen med Supermann og grep/styrke på kvelden

Onsdag - foreldremøte ja (så der utgikk treningen med høye kneløft #livet)

Torsdag - enda et foreldre møte (takk skal du f*en meg ha…)

Fredag - 12,5 km i skogen + hindertrening

Lørdag -8,5 km easy run med Supermann i nydelig høstvær

Søndag - pakke/rydde/vaskedag

Så til alle dere der ute som sier jeg trener så elendig mye…jepp - her er beviset svart på hvitt, men foreldremøter, engelsklekser, hjemmelagde pizzasnurrer til leirskole og litt kvalitetstid mellom nattevakter er av og til det som må til.

La oss satse på at denne uken blir såååå mye bedre!

KlemMari

 
public.jpeg

Det kuleste jeg har opplevd!

Mari Weider

Jeg vet ikke hvor mange overskrifter jeg har vært igjennom til dette innlegget…

Suck it up Princess!

Det er lov å gråte!

Om indre demoner og sorte tanker

Lets do it all over again!

Ti timer er lang tid! For lang tid til at man kan stå øverst på pallen, og som Supermann sa til meg da jeg nærmet meg mål «Linda er i mål for leeeenge siden så ikke tenk på det!» Vel jeg tenkte lite på det, da hun forsvant for meg rundt 2 mil, jeg så skrittene hennes så mye lettere enn mine på grusen og visste at kampen var tapt. Jeg hadde et håp om å minimere avstanden ved å holde tempo oppe i det ulendte terrenget Karl hadde lagt vår ekstra 5 km i, men samtidig visste jeg at hun hadde store fordeler på meg på gruspartiene. Og dessuten - jeg digger Linda, hun er rå og å få stå på sølvplassen med henne er mer enn godt nok for meg!

Men ettersom kilometerne passerte oss, hindrene kom og gikk - så gikk tankene fra kvalifisering og plassering til overlevelse. For Karl hadde igjen virkelig latt oss få kjenne på kjelleren. Noen hadde tydelig «klaget» på at fjoråret var så lett. Så da skulle det bli litt mindre lett i år. De hadde laget en egen 5 km sløyfe bare for oss, med en helt spesiell barbwirecrawl, en egen bucketcarry, vi skulle få dobbel sandbagcarry…x 2! Og ekstra vekt i hoisten, dobbel lengde på olympusen. Ja han hadde virkelig tatt spanderbuksene på. Det var bare å stå på startstreken, smile og si tusen takk! Hahaha for hva annet skal man si! Vi har meldt oss på Ultra. Ultra er ikke for alle, ultra skal være hardt, så hardt at ikke alle klarer det. Iløpet av en ultra skal man en tur i kjelleren, man skal kjenne på hvor langt kan man faktisk gå og kan det gå denne gangen!

Jeg må ta dette innlegget i flere etapper, men tilbake til overskriften…jeg kommer inn til runding etter 27 km, jeg skal en tur innom transition area for å skifte litt tøy, nye sko og hive ut blæra i sekken min som ikke virket (come prepared!) - og idet jeg kommer til teltet får jeg tildelt en ny vest - «put this on instead of the purple One!» Altså!!! Lap leader!!! Wow! Jeg har jo sett de vestene, og ja jeg vet vi var ikke mange jentene (18 stk) men likevel - i de store løpene får topp 5 menn/kvinner utdelt «lap leader» vester. Aldri i hele mitt liv hadde jeg trodd jeg skulle få løpe med en sånn. Jeg var så stolt! Og jeg gledet meg til å vise supermann!! (Som trodde jeg hadde brutt da han fant den lilla vesten min liggende i sekken:) Det kommer neppe til å skje igjen, så jeg skal nyte den vesten jeg har fått! Nyvasket og fin, passer perfekt til å trene i, sprade…eller drikke vin i! Ja faktisk - jeg tror aldri jeg skal ta den av igjen!

KlemMari

public.jpeg

Siste uke dekket!

Mari Weider

God morgen! En lang og lat morgen på meg her. Kjenner jeg blir litt stresset av det, er mye som skal gjøres, men samtidig så må jeg bare gi kroppen det den trenger nå! Alltid gøy med Instagram og tilbakemeldinger på spørsmål, og igår var det Jørgen Otto som «vant» med å gi meg en full uketrening siste uken:

Mandag - Intervaller

Tirsdag - Lett styrke

Onsdag - Rolig løpetur med noen drag

Torsdag - Lett styrke

Deilig å se at det man har tenkt stemmer med eliten sine tanker, og i tillegg skal kroppen få spise akkurat det den vil. Siste to ukene har jeg vært konstant sulten, og det er mulig det kan ha påvirket energinivået mitt også. Kina var jo ikke noe etegilde, og ukene etter sommerferien har vært rimelig travle og med konkurranser hver helg.

Siste krampe mot Skottland var å starte med jerntabletter igjen. Ikke sånne man får hos blodbanken, men mildere typer man kjøper i butikken. Nå skal jeg på ingen måte anbefale å starte med jern uten å sjekke blodnivåene først, men jeg har rett og slett ikke tid til å bestille time hos lege, ta meg fri fra jobb osv. Og i hvertfall ikke ringe fastlegen og si «jeg er så sliten når jeg løper, kan du sjekke blodprøvene mine»? Da tror de vel det har klikka helt… men i våres var det samme, dønn utslitt og etter et glass med jerntabletter var formen mye bedre igjen. Så vi vår se nå igjen og samme suksess skjer.

Nå er det ihvertfall ut og løpe litt på sats, planen min er 12 x 400 meter, 200 jogg mellom hvert drag. (Også må jeg snike meg til litt grep…får panikk når jeg ser Karl har dratt på med hinder i Skottland, ekstra lang Olympus og regner med intet annet enn 3 seksjoner med tvister..)

KlemMari

public.jpeg

Ultraløper-wannabe

Mari Weider

For 10 timer og 30 minutter siden kjørte vi ut til Tæruddalen og la ut på dagens løpetur. Planen var å løpe til Busterudvangen, ca 8 km hver vei. Tilsammen 16 km. Vi endte med en liten omvei (seff) og i mål på 18,5 km. Ca 3 timer ute i skogen.

Nå har vi spist middag, vært på jessheim og hentet den lenge etterlengtede z-rolleren, surret rundt på Jessheim storsenter litt, laget pikekyss og læxa et par timer. Sist jeg var i Skottland brukte jeg 10 timer og 20 minutter på 50 km, 3600 høydemeter og x antall hinder. Med andre ord burde jeg på denne tiden seriøst være i mål om en uke!

Om en uke gjør vi det altså igjen. Skottland, Karl Allsop, 50 km, x antall høydemeter og x antall høydemeter. Og gleder jeg meg? …nei - dessverre ikke. Jeg skal for første gang på 6 år løpe et hinderløp jeg gruer meg til. For å få lov å delta i Spartan ultra World championsship i Åre i november er vi nødt til å kvalifisere oss…på tross av plasseringene på topp ifjor. Ja - da burde det vel ikke være noe problem kan du si. Vel…lommeboka fikk Karasjok da jeg bestilte flybillettene og kroppen spiller ikke på lag. Sliten, full av syre, støle muskler, vond rygg, vonde hamstrings…grepet aner jeg ikke om er godt nok for 2 x 3 seksjoner med twister…jeg møter to rå svenske jenter…antagelig to av de råeste motstanderne i hele jenteheatet, seff i min aldersklasse - så målet mitt nå er bare å overleve! Klare å komme forbi alle hindrene, klare å få flyttet beina 50 km…og så får jeg bare krysse fingrene for at det ikke er mer enn 10 med i min klasse.

Jeg har ikke pratet så mye om dette løpet, fordi jeg har strengt tatt skjøvet det foran meg med lukkede øyne! Uansett var dagens løp siste langkjøringen, neste uke blir brukt til å lade opp kroppen, prøve å få litt energi, få ut syre, jobbe med grepet og stappe i meg det jeg kan av ting som gjør meg sterk! (…les mindre svak…)

KlemM

public.jpeg

Time is what you make of it

Mari Weider

Hvert eneste år sverger jeg til en ny og bedre start hvert skoleår. Full av ny giv etter en deilig sommer og ihvertfall nå etter 3 uker i Kina. Å komme hjem til frisk norsk luft, en magisk temperatur (jada jeg har allerede vippet frem lang ull og fleecejakkene mine…) og ost i kjøleskapet!

Ordspillet «time is what you make of it» så jeg på en klokkereklame i Hong Kong. Husker ikke merket men det er forsåvidt helt uvesentlig. Ordene brant seg inn i meg - det er så rett! Vi er jo egentlig sjefer over egen tid. Hvor lett er det ikke å gro fast i gamle vaner, slenge seg på sofaen og sette på noe ubrukelig på tv’en mens man scroller seg gjennom de første 50 bildene på insta og sjekker innom face for å se om det har skjedd noe spennende. Istedet kunne man (les jeg) gjort noe fornuftig, kommet seg anstendig i seng og vært uthvilt dagen etter. Mye å jobbe med her altså!

I det minste forsøkte jeg å være fornuftig igår etter jobb. Akkurat litt drøyt sent hjem, hoppet i treningstøy, speedy gonzales opp til fotballkamp, og mens Nora varmet opp til kamp var jeg endelig tilbake på Marikollen. Back to basic, grep, monekybar, flying monkey (herregud så skummelt det var blitt i sommer!), utfall med kroppsvekt, mage. Ikke noe fancy, bare helt enkelt og bare akkurat det jeg trengte! Og idag - ja idag er løpeskoene på, 10 enkle hjem fra jobb idag for å vekke gode vaner!

Og dere - sees vi til lørdag? For meg er det X-run hele helgen! Fredag kickstarter jeg i Grefsenkollen med fotball laget til Nora, lørdag er det Team Weiders på startstreken og søndag teambuilding med Rælingen fotballjenter-07! Sykt travelt men såååå verdt det! Håper også å få klemt inn en langkjøring fredag morgen! Skottland er jo ikke om 5 uker som jeg tenkte, mer som om 3,5 uker!!!!

KlemMari

Its all in the head…men fy så skummelt!

Its all in the head…men fy så skummelt!

På bloggern fra Hong Kong

Mari Weider

Ligger og venter på at TV2 skal ringe og vet at et av spørsmålene deres er «har dere tenkt på å reise hjem tidligere…» Vel…egentlig ikke…men ser på nyhetene her nede at demonstrantene for 2.dagen har sperret av flyplassen…og sjekket akkurat togene - nesten helt fulle fre, lør og søndag. Gøy… ei heller noe svar fra hverken regjeringen.no eller reiseforsikringen…Vi får se hva morgendagen bringer - må vel ta noen avgjørelser da. Inntil det får vi leke turister og prøve og kose oss som best vi kan.

Litt desorientert surret vi rundt en times tid før vi fant metroen og endelig kom oss ned til havna og den berømte skylinen til Hong Kong. Jeg elsket det stedet med en gang! Og etter et kjapt «krigsråd» ble vi enige om å kjøpe et sånn hop-on-hop-off pass til buss/båt og satt på toppen av en buss resten av dagen. Ble ikke mindre betatt av sammensuriet av en by dette er. Blandingen av det hypermoderne og blanke, mot det gamle rustikke og rik vs fattig. Som NY er dette byen for å skape seg suksess…eller ikke. Og midt blant alle skyskraperne, små grønne lunger for å gi beboerne av Hong kong et lite pusterom.

Kjenner hodet er fullt av alt mulig nå, men deilig at jentene ser ut til å ha klemt den traumatiske starten på ferien i går

KlemM

Hva gjør vi egentlig i Kina?

Mari Weider

Vel fremme i Chengdu nå, så er vi kommet til reisens opprinnelige årsak…for to år siden ble det sluppet at World Police and firegames - WPFG - skulle avholdes i Kina. DA reiser vi utbryter Supermann! Enkel matematikk, lekene skulle avholdes tidlig i august så perfekt ifht sommerferie. Jeg vet noen reiser fra Norge, kun for å være med på lekene, men vi har altså valgt å reise litt rundt i Kina, Beijing, Xián, Chengdu og til slutt runder vi av i Hong Kong. Et skikkelig eventyr av en sommerferie. Reisen bort har ikke akkurat vært noen billig affære, men heldigvis er det et reltivt billig land å leve i, så i motsetning til de vante feriene i Mallorca bruker vi sikkert nesten halvparten i lommepenger, på tross av at vi farter rundt hver dag, er innom severdigheter hver eneste dag osv. Blir spennende å se hvordan Hong Kong ligger i kurs da…

Imorgen er det åpningsseremoni, pleier å være rimelig storslått, så blir utrolig kult å se hvordan kineserne har løst dette. Supermann holder en knapp på et overdådig fyrverkeri. Fredag er det planer om å hilse på pandaene, og gå trappene Kong fu Panda «har gått» før oss. Lørdag skal May forsvare tittelen Ultimate firefighter som hun har fra to år tilbake - og søndag skal Supermann i ilden, 10 km terrengløp (med asfaltsko!!!). 2 uker med snittvandring på 10-20 km per dag er vel ikke beste oppkjøringen så vi får se om vi kan spandere på han en aldri så liten kinesisk massasje!

Håper Chengdu kan by på litt facebook time til meg så jeg kan oppdatere dere, om ikke burde jeg være online igjen fra mandag da vi kommer til Hong Kong. Ingen har vel vondt av en liten nettpause, men jaggu er det slitsomt å være uten Google! Hadde vært morsomt å tatt en liten telling på hvor ofte vi googler noe i hverdagen!

KlemMari

The Great WILD Wall

Mari Weider

«Its impossible!»

Vi hadde lenge diskutert frem og tilbake hvordan vi skulle fikse turen vår på Muren. Supermann hadde en tur han absolutt ville gå, jeg var veldig skeptisk for et år siden, det var forbudt, vanskelig å finne frem og visstnok en ganske krevende tur. Bonusen var at du fikk se muren fra den vilde og upolerte siden. Bakdelen var at det tok en 5-7 timer, vi har to barn med oss og temperaturen ligger mellom 30-40 grader…

Etter å ha lest en review av turen på internettsiden Thewildgreatwall.com skjønte jeg at dette var definitivt doable for oss. Turen skulle være ca 7 km lang og ta mellom  3-5 timer. Tok vi det veldig pent, la inn pauser osv, så skulle dette være lett match. Prob var mer hvordan skulle vi komme oss dit. Jeg hadde sendt mail til thewildgreatwall og en annen privat sjåfør…ingen svar å få. Supermann er megaskeptisk til disse private sjåførene og redd vi skulle bli stuck i villmarken av Kina, jeg derimot som vanlig tidenes største blondine og stoler på alt og alle (ikke gjør det i kina!). 

Mens vi satt og svettet utenfor en butikk i Lama tempel strøket kom det en sånn privat sjåfør dud bort til oss, «You goint to the Great wall»? Javel, det var nå eller aldri. «Du snakker» sa Supermann og gikk litt bort. Jeg viste han en screenshot av turen vår, Jiankou til Mutianyu.

«No! Impossible!» var svaret vi fikk. Streng i ansiktet fektet han rundt med armene og pekte på jentene, «Maybe you and your husband, but the girls, NO!» Jeg prøvde forsiktig å fortelle han om fjellturen vår i Dolomittene og viste bilder. Forklarte at Karoline var mye raskere enn meg, men han fortsatte å riste på hodet og smatte med tungen. Stønnet og syntes tydelig at Supermann og jeg var de verste foreldrene på jord. Vi så på hverandre, kunne det virkelig være så ille…Lonely planet sa jo også at det var en krevende tur…»If it is going to rain, we cant do it» sa Supermann, «IF? It is gonna rain» sa han og viste værvarselet til Beijing…jeg forsøkte forsiktig å si at hele Beijing var litt vel stort til å vise et enkelt vær varsel. 


Vi satte oss i bevegelse og sa vi heller fikk finne en annen. Som seg hør og bør i Kina kom han putrende etter oss på el-mopeden sin (den putrer forsåvidt ikke!), han skulle ha 800 gærninger til Jiankou, og det var vårt ansvar, vårt valg. Litt småkvalm avtalte vi henting dagen etter og Supermann var ikke helt fornøyd resten av kvelden, var det virkelig så farlig…feil sko hadde vi med oss også, man skulle ha gode tursko med bra feste, og som sagt om det skulle regne så var det uaktuelt. Dette var visst en skikkelig skummel tur. Vi dro i butikken og hamstret halve vannlageret. Vi skulle ikke dø i ødemarken uten drikke ihvertfall. Pakket sekker på kvelden som om vi skulle på ekspedisjon herifra til evigheten og la oss. 

Dagen etter våkner vi til en gråtende Nora som ligger tvekroket med magekramper. Panikken grep om meg, mammahjertet gråt seff og det var jo aldri noen tvil om at Nora kommer først, men jeg så også muren vinke farvel. Turen var jo så krevende at begge jentene måtte være på tipp topp om dette skulle gå. «Er du kvalm? har du vært på do? Er du dårlig i magen?» Nei, ja og nei! Men vondt hadde hun, fikk en ibux og jeg gikk rundt som en løve i bur. Drømmeturen over ville murer seilte sakte vekk…Er du sikker Nora?? Et fortvilet blikk, med tårer strømmende nedover kinnene, det gjøre så vondt mamma! OK, rask ompakking av sekkene, alt vannet over til Supermann, all snacksen over i taska til Karoline, passene, penger osv… 2 minutter til pickup…Vi skal ikke bli med da Nora så kan vi kjøre til Mutianyu? så kan vi slappe av der og se hva vi orker? Jeg kan ta med jakke og Lille-Kanini! To fortvilte øyne møter mine igjen…ok, hun nikker. Får på seg sko, sekker pakkes enda kjapper om igjen…så reiser vi!

Utenfor hotellet møter en fantastisk stor digg bil oss, Nora og jeg tar plass i baksetet, Nora på fanget med jakke over seg, sovner etter kun 10 mins kjøring, vi har ca 90 minutter med kjøring foran oss. Etter mye frem og tilbake kjøring og desperat prating i telefonen, finner sjåføren vår frem. Var visst noen skilter som var borte osv. Men han får Supermann og Karoline avgårde, Nora er skeptisk, magen er bedre, men vettskremt av mannen i går, «Jeg vil ikke gå den lange turen!». Vi kjører videre til Mutianyou…det tar sin tid, men etter nesten 90 nye minutter blir vi sluppet ut. Masse mennesker, varmen slår i mot oss. Hvis dette skal være bedre enn Badaling som er det mest befolkede området så lurer jeg på hvordan det er der. Vi får billetter og blir etter mye om og men sluppet fri. Jeg tror han var veldig skeptisk til at jeg skulle finne frem alene. Det var så mange veier å velge mellom (les 4…). Jeg lovet på tro og ære at jeg skulle klare det! Han forklarte oss at Supermann og Karoline ville komme til tårn 20, og at vi kunne gå de i møte. En kjapp lunsj på Subway, så var vi klare. Nora i strålende humør og mamma-hjertet mitt 20 kg lettere, men fortsatt skuffet over den spektakulære turen jeg hadde gått glipp av. Men nå skulle vi kose oss!

Taubane opp til tårn 14, så skulle vi gå på og nok rekke å gå et godt stykke før de andre kom. De skulle nok bli lange i ansiktet når vi kom de i møte! De hadde jo bare gått i 2 timer så vi hadde god tid. Etter å ha vært på muren i ca 15 mins, tatt ca 356 bilder allerede, tikket det inn en tekstmelding «Da er vi på nye muren, alt er bra!» WTF!!!! De hadde brukt under 2,5 timer på denne crazy, umulige turen som var helt uforsvarlig. Ca 15 minutter senere møtte vi de, turen var under 5 km lang og en «vits» i våre øyne. Altså…ikke for å være høy på det eller noe, men enten er vi overmennesker hva gjelder fjellklatring (og det er vi IKKE) eller så beskrivelsen av turen helt feil og misvisende!

Lang historie kortet veldig ned nå på slutten…vi gikk opp igjen til der den offisielle og renoverte delen av muren sluttet, hoppet opp og over murveggen som skulle holde folk ute, gikk tilbake nesten hele veien som de to andre hadde gått, tok snarveien gjennom bushen for å komme til starten av Oxe horn som skulle være det mest ekstreme på hele turen, danset opp på under ti minutter, brukte sikkert 30 mins på toppen til å ta bilder, og raste ned andre siden på under kvarteret. Hele denne turen skulle ta en drøy time ifølge boka….og være umulig ifølge den private sjåføren. Karoline hadde nå gått turen ikke bare en gang, men to ganger på langt under tiden man visstnok skulle bruke, og lille Nora turnet seg gjennom  hele Oxe horn og vi hadde de råeste fotoscenene man bare kunne drømme om.

Vel tilbake i Mutianyou tok jentene en sånn sklie der man kjører ned sittende på en tralle før vi møtte sjåføren vår. Han var superahappy, førte Supermann til Subway og sa han måtte spise. Han trodde nok de hadde kommet tilbake nylig med 7 timer bak seg i villt og farlig landskap. Vi lot han bli i den troen…

Så - anbefalinger til The Great Wall…for guds skyld styr unna Badaling, skal visst være helt crazy masse mennesker. Mutianyou er flott og mye bra natur og mye bra mur å se. Turen fra Jiankou til Mutianyou…helt magisk! Og som jeg sa til Supermann underveis…opp og ned til Gaustadtoppen er mye verre! Så klarer du det, klarer du dette. Men få noen til å kjøre deg og vente på deg på motsatt side. Vi betalte rett over 1000 spenn for dette, tipset sjåføren rikelig i tillegg for å si det sånn! Så verdt pengene! En helt fantastisk tur!!!

KlemMari

All the colours of Xi’an

Mari Weider

Da vi ankom Xi’an igår ettermiddag var førsteinntrykket STOOOOR by!!! Herregud så mange mennesker, høye boligblokker i hopetall, trafikken gikk Beijing en høy gang - at dette her går bra er helt utrolig! Da vi ankom «hotellet» skjønte jeg også grunnen til prisen…eneste positive med hotellet er at det ligger megasentralt og har VASKEMASKIN!!! Snakk om luksus! Er begrenset hvor gøy det er å håndvaske tøy som er møkkete og svett etter 10-12 timer til fots i 30-40 varmegrader…men nå et alt tøy rent og hele leiligheten er dekorert med boksere, sportstopper og t-shorts! Digg!!!

I dag har heldigvis Xi’an vist seg fra en helt annen side, fortsatt uanstendig mange mennesker…Karl Johan på 17.mai er barnemat liksom! Og endelig fikk Nora foodstreeten sin, Karoline blekkspruten sin…og jeg - ja jeg fikk kost meg glugg ihjel med bare å gå og nyte alle menneskene og alt det rare vi så. En sykkeltur på bymuren gikk i oppfyllelse, men etter 13 svette kilometer var det greit å sette fra seg sykkelen igjen. OG vi har vært helt crazy idag til å være Weiders, desperate etter mat havnet vi på en liten kinesisk restaurant hvor vi plukket litt på måfå fra menyen. De skjønte ingenting og vi krysset fingrene. Supermann skåret nok et par ekstrapoeng hos servitrisen ved å spise opp den ekstra spicy retten og Nora og jeg spiste opp to kurver med det sykeste digge brødet jeg noengang har smakt!

En dag full av opplevelser, smaker, lukter og farger! Imorgen skal vi på ny opp i fjellet! Kanskje det aller største høydepunktet på hele turen?

KlemMari

Nr 1 must see i Beijing! Den forbudte by…

Mari Weider

Helt fra jeg så filmen «Den siste keiseren» har jeg drømt om å se Den forbudte by. Jeg lovte meg selv å se flimen en gang til før vi dro…det rakk jeg seff ikke. Så selvom Supermann antagelig synes jeg har vært alt for lite engasjert i planleggingen av denne turen (!) så har jeg vært tydelig på at Den forbudte by skulle jeg ihvertfall se!

Så - for å leke litt reiseblogg da, hvordan får man sett den Forbudte by?? Vi tenkte (blåøyde og naive) at man bare kunne stikke bort og kjøpe billetter og knipse bilder…Vel det var ikke akkurat så enkelt! 

Første forsøk: Vi tusler bort (les - de første to dagene gikk vi unødvendig mye!), knipser bilder ved inngangen, er superstolte over hvor fint vi har det, følger strømmen inn (one way only) og begynner å se oss om etter billettluker. Det kommer bort et annet Europeisk par til oss og spør om vi har appen We Chat…det har vi ikke. Synd, for tydelig er det den vi må ha. Ut ifra hva de to andre har forstått så ligger siden nede…etter hvert tror jeg heller det var at billettene var utsolgt Den forbudte by har fra 2015 satt en grense på 80 000 mennesker per dag…og kl 12´isj var det altså utsolgt… Vi fant etter mye om og men billettluka, men kom aldri frem pga utsolgt…og måtte den dagen slå oss til ro med en park rett på utsiden av Den forbudte byen. Helt ok, var en nydelig opplevelse, og vi hadde jo god tid til å finne en annen dag å besøke Byen…

Andre forsøk: Jeg prøver å få lastet ned denne appen We Chat som jeg skjønner er viktig i KIna. Men av sikkerhetshensyn (!) må man få en annen venn til å godkjenne seg, Jeg har ingen venner, men tenker at jeg kunne vel bli venner med de i resepsjonen? Men nei, det gikk ikke! Du må ned og kjøpe billetter sa de. Javel, så får vi stikke ned og kjøpe billetter til en annen dag så vi har de klare. Når man er vant til at alt kan gjøres online i Norge, så er dette en ny og tungvidt måte, for ikke å snakke om tidskrevende. Det er nemlig ikke bare å stikke ned dit, du må først stå i en flere hundre meter lang kø for å slippe gjennom sikkerhetskontrollen…så må du følge strømmen av 80 000 kinesere for å komme frem til billettluka…dette tar tid. Ja for å google etter en annen løsning…det går jo ikke. Google er bannlyst…

Tredje forsøk: En rastløs morgen…3 andre famlilemedlemmer i zombietilstand, jeg smyger meg i løpetøyet, snører på meg skoene og napper fram passet mitt (du kan like gjerne finne frem det hemmelige rommet i sekken og alltid alltid ha med passet ditt i kina!). Sier til Supermann at jeg stikker ned til Byen for å kjøpe billetter mens de andre gjør seg i stand etterhvert. Rask jogg (!) de 2 km ned til Byen, banker inn i køen, står rastløs og venter på tur, småjogger i sikksakk inn i Byen, finner billettluka - «Utsolgt» (klokka er nå 0930!). Jeg prøver febrilsk å fortelle at jeg skal kjøpe billetter til fredagen, ingen respons. Gestikulerer villt da de sier at jeg må gå online! «The internett doesnt work!) Kineserdama trekker på skuldrene og peker på neste luke…no tickets here, go there. Fresende og med svette silende nedover leggene og mellom puppa går jeg til neste luke. Bak meg hører jeg plutselig det vakrest språket ever - svensk - jeg snur meg, ser 4 svensker, så vakre!!! Herregud for en befrielse å høre et språk jeg skjønner. De hadde også hatt et svare strev med å få dette til, men hadde i motsetning til meg fått hjelp på hotellet! «Du må ha alle passene!» Da holdt det seriøst på å gå i helt svart for meg, hvordan kunne jeg være så dum, seff måtte man, og jeg hadde tenkt jeg skulle ta med alle, men tenkte jeg ikke trengte siden kun jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen….arghhhhh!  Men så, i grevens øyeblikk kom jeg på at jeg hadde jo screenshottet alle passene (takk for alle gode triks i boka!), og man trengte bare passnumrene. Vipps hadde damen funnet frem 4 billetter til meg, jeg gjentok at jeg skulle ha til fredag, da så hun forvirret på meg, «no today»…sukk…jaja idag da….

Rask (!) løpetur hjem igjen der jeg tok snarveien gjennom noen smågater som tilsammen ga meg 7 km på strava. Herregud, at jeg aldri lærer, løp en god omvei, men kom da i det minste hjem med 4 stykk billetter til den Forbudte by!

Så - hvordan var Beijings nr 1 severdighet?? Crowded, varmt og dessverre ikke helt det jeg hadde sett for meg. Enormt og selvfølgelig utrolig imponerende…men at det er severdighet nr 1…ja det må det vel være, men jeg hadde mye større utbytte av Sommerpalasset dagen før. Skal man reise til Den forbudte by så ville jeg antagelig ha betalt litt ekstra for en guide, Sommerpalasset hadde brukt mye tid på å lage plakater som forklarte veldig godt, det var det også her, men - ja det var så veldig stort og en guide ville nok ha fått oss gjennom på en mye mer effektiv måte. 

Men gøy å telle smådragene på taket, se nye figurer, få forklaring på hvorfor noen løver ha labben på en ball (symboliserer keiserens makt over verden) mens dameløvene passet på en løveunge (symboliserte keiserens fruktbarhet). Og hele greia var syyyykt svært! Men jeg skal helt klart se filmen på nytt når jeg kommer hjem!

KlemMari

Hello, goodbye Beijing!

Mari Weider

Da er det dags å forlate Beijing. Om vi har utnyttet byen til det fulle…sikkert ikke, men jeg tror Strava kan dokumentere at vi har gjort et tappert forsøk. Imorgen går turen til Xi’an og bl a Terracottakrigerne og en superheftig fjelltur med verdens farligste (!) via Ferrata. Om vi går den får vi se, men vi skal ihvertfall reise dit og klatre opp til jernveien for å se på den om ikke annet. Turen til Xi’an går med høyhastighets tog så det og blir superspennende. Og Mac’en står til lading, skal prøve igjen å få blogget litt til dere. Siste innlegget jeg skrev om den forbudte by kastet Internett her plutselig rett i søpla, og når det tar ca 60-90 mins å få lastet opp et innlegg…ja da mister man litt motet…men imorgen! På toget - ja da har jeg troa!

Å hente billetter til toget idag var en opplevelse i seg selv, så blir spennende å finne selve toget…og ja - for første gang har jeg brukt vaskeservice på hotellet!!! 34 par sokker og en olashorts gadd jeg rett og slett ikke vaske!!! Kostet flesk til å være Kina, men verdt hver krone!!! Digg med rene sokker og da når man går i ca 12 timer hver dag!!!

KlemMari

I kongelige fotspor…Weider stil;)

Mari Weider

I dag har det vært en rolig dag…og jeg er helt utslitt! Men for noen inntrykk. Beijing er spennende, men kanskje vi er mer fascinert av natur, grønt og vann.

Vi var lovet friskere luft på Sommerpalasset enn i Beijing sentrum. Det vi ikke tenkte på var at når smogen er borte får sola fritt spillerom, så i dag hadde det definitivt vært dagen for caps og faktor 50! 16 km (av det vi tracket) satte også sine spor på kroppen min (det frister mindre og mindre Lillian med de 3 dagene i uka der jeg skal stå opp tidlig og løpe intervaller…). Men umiddelbart lot vi oss målbinde av Sommerpalasset sin skjønnehet! Jeg kan godt forstå at de kongelige søkte til dette stedet for rekonvalesens og åndelig hvile. Strengt tatt lar jeg bare dagens bilder oppsummere…og selvom lunta var lovelig kort på rundt 12 km, gjorde det susen med litt munngodt fra sekken og lykken ved å få et bittelite innblikk i Facebook…vi er jo seriøst bombet tilbake til steinalderen her uten Google og sos medier… «søk det opp» sier Supermann…hvor da liksom??? Nettet her er helt krise og aner ikke hva kineserne bruker som søkemotor. Så vi famler tidvis litt i blinde, bl a med resultat av middag to dager på rad på pizza hut. Skikkelig pinlig, men når klokka er passert 20 og blodsukkeret er under 4, da orker man bare ikke finne opp kruttet hva gjelder mat….men jeg kompenserte med å bestille en Crispy duck pizza da:)

KlemM

Slankekuren avlyst!

Mari Weider

Enda et døgn i Kina-land, og om vi ikke akkurat kan kalle oss innfødte har vi ihvertfall lært oss et og annet. Bl a manøvrerer vi oss nå mellom stedene vi besøker kun med subwayen. Den er billig og superenkel å forstå. Og ikke minst digg å korte ned gåavstanden med en 10 km om dagen ca!

Dagen i dag har bydd på regn, regn og atter regn! Må si at selvom gradene nå er mer mellom 20-25 og det er ganske behagelig, har vi nå liktær på andre døgnet og alt av sko er kliss vått. Løsningen var da å besøke Lama tempel i dag. Et helt fantastisk sted med praktiserende munker! Så dessverre ikke så mye til de, men tydelig at tempelet var et type pilgrimssted for mange. Selv om vi ikke er buddhister, var stemningen veldig spesiell, og det var et utrolig behagelig sted å tilbringe noen timer på. Røkelsen lå tett over gårdsplassene, ikke noe prat, bare stillhet og menneskene som sakte beveget seg mellom de ulike rommene. Vi moret oss også med å telle drager på toppen av hustakene, som Supermann fant ut igår at antallet representerte hvor viktige de ulike bygningene var. Jo viktigere - jo flere!

Etter besøket i Lama tempel, sto lunsj for tur. De som kjenner Weiders vet at det kan by på utfordringer! Krydret med litt mye regn og lavt blodsukker, dumpet vi inn på første og beste spisested. Et veldig lokalt sted med kineserne og oss… Men for en service! Etter at Weidern sjæl høyt og tydelig hadde proklamert at vi måtte begynne å spise kinesisk, satt at han nå og svettet i panna mens han febrilsk bladde frem og tilbake i den billedrike menyen! «Jeg skal ikke ha noe!» Mens jentene og jeg allerede hadde siklet oss frem til menyens dyreste rett, crispy duck! Med litt assistanse fra den eneste kelneren som snakket nogenlunde OK engelsk fant også Weidern ut en rett han kunne kjøpe, Kong Bao Ge Kylling! Og for de som digger Solheimshagan sin…denne var 100 ganger bedre! Så etter en drøy time på spisestedet rullet vi alle videre, og litt stolte var vi nok, og forhåpentlig litt tryggere på at vi ikke kom til å sulte ihjel i Kina på disse 3 ukene!

KlemMari

So far in China-land…

Mari Weider

Da har vi vært i Kina i litt over et døgn, og vi kan vel ikke si at det har manket på opplevelser og erfaringer…

  • glutenfritt på AirChina betyr ikke nødvendigvis at det er glutenfritt

  • vi er vel alle satt på en slags slankekur, ikke lett å finne mat i farten, spesielt ikke glutenfritt da alt står på kinesisk, og det er ikke akkurat mat for våre hjerter på annethvert gatehjørne…

  • det er faktisk ikke så mange lyse her borte, så som jeg sa til Supermann, vi er en attraksjon uansett - så vi kan egentlig gjøre akkurat som vi vil, alle ser på oss uansett

  • Kina er varmt om sommeren! Og da mener jeg varmt!!!

  • Når det regner i Kina så regner det myyye, på en gang!

  • Visstnok kan man ikke få falske penger ut av en minibank…ergo så må bl a IKKE taxi sjåfører ta på pengene dine en gang, de er flinkere enn Houdini til å få de til å forsvinne

  • Det forventes visst at man skal prute i Kina, det skal jeg bli mye flinkere på!

  • Hull i gulvet-doer er ikke så verst, du slipper å sette deg på møkkete toalettlokk + det er både såpe og vann der til å vaske hendene med!! (Men dopapir er lurt å ta med)

  • siden mye av Beijing oppleves oppned er jeg strålende fornøyd med at jeg har med to pakker med våtservietter + nesten en liter hånddesinfeksjonsmiddel

  • Det er lett å gå feil i Kina…men siden vi uansett ikke kan klare å lure oss unna turistrollen kan vi like gjerne bruke god tid på kartlesingen.

  • subwayen er ganske grei å finne ut av, når man først skjønner den

  • De har tufteparker her MED flexespeil

  • Kineserne digger sterke nordmenn :)

  • HMS er visst gresk

  • Tiden går alt for fort… så nå må jeg slukke lyset, imorgen kommer så alt for fort

  • ja og …VPN er vanskelig så ser ut som jeg er banned fra Facebook, Instagram og snap om jeg ikke skal bli fattig på 3G nettet :(

KlemMari

The easy way?

Mari Weider

Hvis noen tror at det alltid er lett for meg å komme meg ut så tar dere skrekkelig feil! Dørstokkmila kan være helt uendelig lang tidvis, se bare hvor langt det er ut til hang-Ups stativet mitt. På tross av gjentatte påminnelser og «hån» fra Supermann er jeg der ute alt for sjelden. Verste jeg vet fordi jeg er så svak, og ironisk nok da så ignorerer jeg hele stanga. Skikkelig barnslig oppførsel!

Når jeg endelig har fri en dag ender det veldig ofte med kollaps i senga. Jeg er nødt til å ha klokka på ringing på helt uanstendige tidspunkter, ellers kunne jeg lett ha sovet til langt på dag. Med en snittsøvn på 4-6 timer per natt er det vel kroppens forsvarsmekanisme, nå kan du endelig sove og da får du værsågod bli der! Akkompagneres som regel med en dundrende hodepine, er vel også noe i kroppen som sier ifra om at nå er det nok! Og da skal man liksom finne styrken til å stå opp, kle på seg og gå ut og ta en løpeøkt!

På onsdag kunne jeg takke Ragnhildur for at dagens økt ble gjennomført, mens jeg lå halvt besvisstløs og scrollet meg gjennom dagens instafeed, leste Mail, VG og yr om hverandre, tikket det inn melding fra henne. Bla bla ett eller annet om trening, jeg svarte at jeg lå i sengen og skulle på stranda i ettermiddag - «så bra! Da rekker du jo en rask intervalløkt da, 10 x 400 meter går jo fort!»

Der er en annen greie med meg, jeg kan gjerne komme meg ut, men tanken da på å sette meg i bilen, kjøre til Lillestrøm (3 minutter) og løpe intervaller fristet ikke. Ikke fristet bakkeintervaller i Longsdalen heller... men noe måtte jeg gjøre. Som jeg skrev i forrige innlegg, planen var jo å løpe - og planer skrinlegges sjelden! Så da ble planen enkel, jeg tok det som fristet meg mest og som jeg hadde en formening om at kanskje ble en morsom, utfordrende og styrkende økt for hele kroppen - 5 km weighted run med 16 kg’s sandsekk. Synes du det var rart? At the easy way ble tynget ned med 16 kg? Vel, sånn er nå treningen min skrudd sammen, ikke noe system, ikke noen coach som forteller meg hva jeg skal gjøre - men rett og slett så gjør jeg det jeg har lyst til der og da. Og nå hadde jeg lyst til å løpe meg en tur med sandsekken min. 

Og hold deg fast - vel tilbake - tok jeg meg faktisk en liten økt i riggen min. Fokus på grep og (#spy) hang-ups. Og nei - det var fortsatt ikke noe gøy!

KlemMari

Tissa litt på meg!

Mari Weider

Hei Bloggen!!! Herregud har falt helt ut igjen jeg. Ikke det at jeg ikke tenker på dere, det gjør jeg hver dag, men jeg tenker fortsatt stadig at «er jeg virkelig god nok til å drive å spamme dere med blogger», det er så uendelig mange inspirerende mennesker der ute. Men samtidig så er det tydelig noe jeg gjør rett og så er dere min inspirasjon, det er dere som hjelper meg til å pushe meg litt lengre enn jeg av og til orker.

Akkurat sånn her har jeg det når jeg er sammen med teamet mitt, dere gir meg så uendelig mye tilbake!!Igår hadde jeg endelig fått pushet Nora på sommertrening og trening for henne på kvelden = løping i skogen for meg. Men igår var jeg sååååå sliten …

Akkurat sånn her har jeg det når jeg er sammen med teamet mitt, dere gir meg så uendelig mye tilbake!!

Igår hadde jeg endelig fått pushet Nora på sommertrening og trening for henne på kvelden = løping i skogen for meg. Men igår var jeg sååååå sliten etter en heftig arbeidsperiode på jobb, og det siste jeg hadde lyst til da jeg parkerte sykkelen hjemme var å bytte til løpetøy. Men det er utrolig hva 15 mins tvangssoving på sofaen kan gi av energi, og ikke minst planen i hodet som er lagt dagen før! Planer er til for å følges, og det skal mye til for at planer skal skrinlegges.

Etter å ha sagt god trening til fotballjentene satte jeg kursen mot skogen min, og brått bestemte jeg meg for å gjøre det til en 3-topp tur. Nesten litt dårlig gjort mot Supermann, for det var han sin ide, løpe innom alle toppene i Rælingen, Marikollslottet, Bjønnåsen og Ramstadslottet. Ufattelig digg å kjenne at kroppen var 100% klar for dette opp første bakken til Marikollslottet, bakken jeg nesten krabbet opp for et par måneder siden. I går jogget jeg opp hele bakken, og slik fortsatte hele turen i skogen, var deilig å la kroppen jobbe, la beina bare flyte i det tempo de ville. Tempoet mitt er sjelden noe å skryte av, men igår var det viktigeste bare å ikke gå i bakkene og kjenne kroppen leke i nedoverbakkene.

Med godmusikk på ørene og god flyt opp en bakke, holdt jeg plutselig på å få hjertestans! Man må jo følge med på bakken når man løper teknisk i skogen, og et øyeblikk flyttet jeg blikket opp og så rett inn i to par store brune øyne, to par store horn, en enorm kropp, for stor til å være en hjort. Seriøst!!! Jeg bråstoppet, den vippet litt på hodet før den elegant tråkket over stien min og videre opp i skogen der den stoppet 10 meter lengre inn, snudde seg og så på meg. Jeg måtte bare se litt på den, hjertet dundret i brystet - en elg! Den er stor, elegant og mektig! Var det en mor, eller var dette barnet og var moren da på andre siden av stien?? Det kjentes ut som en evighet, men vi sto nok det bare noen minutter før jeg løp videre. Best å ikke tirre den for lenge. Jeg satte kurs mot siste topp. Og så ned igjen.

Fin flyt, musikken var på plass igjen…og det var jammen elgen og!!! Altså, hva er oddsen??? Møte samme elgen to ganger på samme tur!! Vi sto og tittet litt på hverandre igjen, den var så vakker, men igjen for å ikke trekke strikke for langt løp jeg videre. Herregud for en tur, 3 topper, en kropp som spilte til de grader på lag og en elg!!! Det var turen sin det!!! Hvem skulle trodd.

Idag er det endelig en etterlengtet fridag før 2 nattevakter og så stikker vi til KINA!!!! Herregud for en reise det skal bli! 3 uker med plan om Beijing, Xi’an, Chengdu og HongKong! Er dere gira på litt blogging derifra eller???

KlemMari

The King and I!

The King and I!

Hva er målet ditt?

Mari Weider

Nok en fantastisk helg er over! Noe hvilehjem gidder jeg ikke å skryte på meg at det har vært, men vi setter kursen mot Norge lastet tungt med nye fantastiske minner sammen med fineste menneskene våre.

Da vi sto på startstreken sammen for andre året på rad spurte Lillian meg -  «hva er målet ditt?» Egentlig grusomt spørsmål for Janteloven gjelder jo fortsatt selvom man er i Italia. Tja...ihvertfall topp 10...kanskje topp 5... Jeg hadde sett på startlistene før start og det var nok en solid gruppe med rå damer jeg hadde blandet meg opp i. Feltet vårt besto av damer 40-44 år, 45-49 og +50. Skulle tro at det var easy peasy med gamle kjerringene...men fakta er at mange av disse gamle kjerringene sto der med blodtrimma lår, bicepsen enhver fitness utøver skulle ønske seg...og med lyn i blikkene. Vi sto der og målte hverandre opp og ned, noen spurte til og med hvilken alder ulike var i, og vonde bekreftelser kom frem i lyset...hun med bicepsen var 43 ja...og hun med flettene måtte jeg passe meg for, og hun med hotpants der borte var rask! Sukk...jeg måtte blikket til Lillian og Malin og vi pustet stille ut. Det ble en hard dag på jobb...temperaturen var allerede godt over 20 og sola sto høyt på himmelen. Ut fra start møtte en relativ solid motbakke oss...

 

IMAGE.JPG
IMAGE.JPG

Ifjor misset jeg på Olympus, spydet, slakk line og multiriggen. Plasseringen på tross av 120 burpees ble 6.plass og jeg visste at jeg burde ha bedre forutsetninger i år. Jeg har løpt mer, trent Ok med styrke og grep, fått endel gode bekreftelser og en god dose selvtillit så innerst inne var jo drømmen enda større enn topp 5. Men da måtte alt sitte, jeg måtte jobbe i bakkene, naile hindrene og ikke ta noen pauser. Jeg er på ingen måte raskest i feltet og må ta igjen det andre steder.  

 

IMG_6654.JPG

Etter at de første 2 kilometerne hadde gått mer eller mindre slakt oppover, hvor løpingen ble pepret med diverse vegger for å slite oss ut kom vi på toppen av en bakke til en slede vi skulle trekke. Spartan har gutte og jentevekter, men selvfølgelig færre jentevarianter, så det som møtte oss på toppen av bakken var en helt syyyykt lang kø med jenter. En kjapp diskusjon med meg selv...jeg hadde løpt Ok, passert mange jenter men fortsatt var det endel som var foran meg. Sto de i kø? Hadde de sluppet forbi? Det var umulig å vite for vi hadde allerede løpt inn heatet foran oss med de yngre jentene. Rask avgjørelse - jeg tar gutteslede! Jeg anser meg selv som anstendig sterk og trakk den lett frem og tilbake. Superfornøyd løp jeg videre, neste hinder var en av de høyeste veggene med et jentetrinn på. Ny kø! Gjorde et forsøk uten, kom nesten opp, fikk et forsøk på trinnet men skled. Hva nå? Stille seg bakerst i køen? Uaktuelt, jeg lukket øynene, tenkte på Bjarte som lager alt litt verre enn det er for at man skal klare det i konkurranser, hoppet og fikk tak!!! Takk Bjarte! Nok en haug jenter ble lagt bak meg da jeg gasset på videre. Formen kjentes Ok ut, og jeg jobbet på videre! Opp en ny bakke, så toppen av en rigg...hva nå?? Apehanger....Ok - Truls hadde sagt den var lett! Lettere enn Tahoe! Og det var tidlig i løpet! Hoppet i vannet, skled, hele meg under utenom hendene som jeg holdt over vann. Viktig å ikke bli våt, tok i tauet og så fortvilet på Ole Kristian som heiet! Det var jo kliss vått!!! Klatret opp til toppen og prøvde desperat å tørke hendene på alt som var. Men dessverre - kun tre tak her og så ga jeg opp. Bahhh 30 burpees!!! Elendig start på løpet! Eneste trøsten var at det var nesten fullt i Burpee Piten!

Vel - som Marie sier - få det gjort og vi løp videre. Gjørmegraver! Gøy! Dette kan vi, videre opp en bakketopp...hva skjer her? Masse folk som tar burpees? På tauet??? Det er jo lett! Eller ikke....dynket i gjørme var de såpeglatte. Jeg så på Malin som også sleit! «Det skjer ikke at jeg tar burpees her!» Etter 4-5 forsøk kom jeg endelig til toppen, det var kun et spørsmål om å få med seg nok høy så  det holdt helt til topps. 

 

IMG_6753.PNG

Flere bakker fulgte, jeg fortsatte å plukke jenter både oppover og nedover i bakkene. Jeg måtte da ha klart å sikre meg en god posisjon nå. Jeg var nøye med å fylle på med drikke og gels. Energien kjentes grei. Twister kom...3 seksjoner. Det er egentlig akkurat en for mye spør du meg. I England bommet jeg akkurat på bjella, så nå hadde jeg et hinder å revansjere. Fingrene mine ble lengre og lengre jo lengre jeg kom, Ole Kristian var igjen på plass og heiet - og han fortalte etterpå at han hadde hjertet i halsen og ikke visste om han skulle heie eller ikke. Men heldigvis i grevens tid hørte jeg et «heia Mari» og knep fingrene sammen siste to grepene! 

Mer løping, mer bakker. De var sykt bratte, mest som skråninger både opp og ned, så løping her var tilnærmet umulig. Sola begynte virkelig å bli krevende så slipwall med vann på og dunkwall (hodet under vann) var kjærkomment. Ut på runde nr to - og jeg ventet på olympus. Jeg var ferdig med twister og apehanger. Nå var det Olympus jeg fryktet mest. Det var glatte plater på den imotsetning til det jeg var vant med, så å bruke beina går ikke. Den kom - øverst på en bakketopp...jeg forsøkte å sette beina i, sjanseløs, børstet av knærne så de ble tørre og satte de i...det kunne funke. Aldri har jeg holdt så desperat i vekselsvis hull, kjetting og spartanskaller. Sakte men sikkert jobbet jeg meg mot bjella...måtte sikre inn! Og der! Yess!!!! Nå var det bare spydet og multiriggen som kunne ødelegge for meg! 

 

IMG_7057.JPG

Slakk line kom. Igjen - takk bjarte. Dette hinderet er «lett» nå. Trekke pusten, få kontroll - og gå! Hoppet elegant over streken. Slo følge med ei jente opp siste bakketoppen, now it is just the spear and the multirigg left, I said! «Dont forget the balance» svarte hun. Pokker! Høy balanse ja! Den er beinvanskelig her. Ikke lov å bruke hendene så man må ta løpefart opp og satse alt på et forsøk. Folk lå strødd og tok burpees. Igjen - trekke pusten, få ned pulsen og jeg løp! Yess - det gikk, fikk igjen balansen og løp lett over. «Go Mari» hørte jeg danske Cecilie rope etter meg. Det var kun et par kilometer igjen, vi kunne høre musikken dundre gjennom skogen. Ned, ut av skogen, over Stairway to Sparta, og der hørte jeg de andre! Martin ropte «du ligger på 3.plass!» Herregud! Kunne det gå?? Kunne seriøst drømmen jeg hadde jobbet for i 4 timer gå i oppfyllelse? Jeg hadde pusha, jobbet, svettet og gjort alt jeg kunne. Nå var det de to siste hindrene.... 

 

IMG_7063.JPG

«Sett det spydet nå!» hører jeg Martin si! (Er det jeg har plan om da! tenker jeg og trekker pusten), sikter og kaster. Perfekt...NOT! 10 cm snitter spydet figuren på siden! 30 burpees. Og der fant jeg ut etterpå at bronsen røyk. Jeg måtte ha klart både spydet og multiriggen for å ha klart det. Multiriggen hadde de Seff puttet på de forhatte taustumpene jeg hadde fryktet fra ifjor. Alle sto der igjen, Marie , Martin og jentene...kom igjen Mamma. Det verste er nesten å svikte de...for det kjennes ut som et svik. Jeg kunne ha klart det, jeg kunne stått på pallen. Det skilte 4 minutter eller 60 burpees om du vil. Jeg var sååååå skuffet da Martin kommer bort til meg og sier «det ble 4.plass». Jeg hadde lyst til å grine! Fikk klem av Malin! Jeg hadde holdt ryggen hennes i 4 timer og visste at hun var god for gull...men det var i klassen 45-49! I klassen 40-44 var konkurransen hakket vassere og det holdt ikke!

 

IMG_7067.JPG

Dere har skrevet så mange gode ord til meg, og de betyr hele verden for meg. Men det får meg også til å bli enda litt mer lei meg. Det er så mange av dere jeg har i hodet mitt og som gir meg styrke når jeg løper. Og jeg ville så gjerne få dette til for dere.... 

Men...det er uansett deilig å kjenne at kroppen er på rett vei. Rask blir jeg aldri, men seig er jeg og nå har jeg hele sommeren til å jobbe mot kvalik til ultra og hele høsten til å få inn langdistanseløpingen min. ...ja og i VM må det da snart være mulig å miste armbåndet et annet sted enn på stairwayen??? 

KlemMari

FullSizeRender.jpg

Det mentale spillet!

Mari Weider

Kvelden før avreise! Noen har reist til Italia alt, andre har reist til Polen. Og noen svipper rett og slett over grensa til Sverige. Dette er liksom helgen der alt skjer! Jeg hadde lyst til å  løpe Toughest 24 timer...men Dolomittene kom i veien! Det er nok bare å innse det, teknisk er jeg helt Ok, men jeg elsker tydelig å slite og ha det vondt, og da er fjellene i Italia målet for meg i år.


IMG_6238.JPG

Eller...målet for i år var å løpe smertefritt...og jeg nærmer meg! Hamstringen min er mye bedre, den syter og klager fortsatt litt etter hver løpetur, men etter 30 mins med strøm på lårene blir vi bedre og bedre venner. Og selvom jeg aldri blir en god løper, må jeg ha gjort noe rett i våres. Tempo går opp mens pulssonene går ned, det er skikkelig kult å se at jeg idag hadde samme tempo på veien hjem fra jobb som jeg hadde en gang i april - men forskjellen da var at i april lå jeg med 70 % i sone 3, mens jeg nå lå 80% i sone 2! Og tro meg - jeg var langt i fra uthvilt da jeg dro fra jobb.

IMG_6236.JPG

Jeg hadde en helt fantastisk opplevelse i helga, jeg skal fortelle dere imorgen da vi har 6 (!) timer å vente på flighten vår i Berlin, men jeg beviste for meg selv at jeg kan, det kostet mye, det var vondt underveis og en evig kamp - det var kun en sprint på snaue 7 km - men jeg kom først i mål i min alder -  og det ga meg en helt vanvittig følelse i mål. Jeg tror helt ærlig det var det morsomste løpet jeg har løpt i hele min hinderløpkarriere - det var kamp fra start til mål, det var spyd og svensker og ninjaer involvert - og jeg vet nå at skal jeg være fornøyd med egen innsats i helga så må jeg ikke bare blø og ha vondt i 4 timer - jeg må også pushe mentalt. Pushe tempo, pushe i bakkene, pushe under bæringene - pushe på flatmark - der det som supermann sier «må gå styggfort!» - og ikke minst så må jeg levere på  hindrene! Det har kostet å fokusere på løpingen, så jeg må virkelig håpe at jeg har litt av grepet fra i vinter igjen...ja og så må spydet gå rett frem, inn i høymannen - og bli sittende! Det blir en mental kamp - men så lenge hamstringen spiller på lag må jeg også gjøre mitt beste!

 

IMG_6181.JPG

Hinderskogen Backyard trail!

Mari Weider

i år er visst året for å sprenge grenser! Mine grenser handler om løpeløp.... Innen hinderløp har jeg visst ikke vett til å si nei-takk, men løpeløp holder jeg meg langt unna. 

I mars ble det arrangert Backyard ultra trail - last man standing, jeg var fascinert av konseptet. Ny start hver hele time, med litt pause mellom hver runde...men turde Seff ikke bli med, sikkert like greit, var visst en beinhard runde! Men nå arrangeres backyarden bokstavligtalt i min bakgård og jeg vil prøve. Hovedløpet er 15.sept, da får jeg dessverre ikke vært meg pga sære regler hos Spartan som krever at jeg løper en mye hardere ultra et helt annet sted, men førstkommende lørdag er det testløp! Og DET skal jeg ha med meg! Været er spådd strålende og jeg gleder meg faktisk! (Ihvertfall hvis jeg klarer å komme i mål i tide til å starte på runde 2 da...)

 

IMG_4554.JPG

Mandag fullførte jeg 26 km med relativ Ok bein så burde vært mulig å få til dette. Jeg har løpt runden en gang alene og jeg er veldig spent på hvor mange høydemeter det blir å sanke. Camilla har virkelig klart å rote frem noen heftige stigninger og et fantastisk terreng! Blir en god siste langkjøring før EM i Dolomittene! Har du lyst til å holde oss med selskap enten på hele sulamitten, eller på en runde eller to?

 

FullSizeRender.jpg

KlemMari

Ps....kanskje vi rekker et hinder eller to også??

IMG_3521.PNG

Akkurat som en løpetur skal være!

Mari Weider

Nattevaktshelg = ekstremt lavt energinivå og liten treningsmotivasjon for min del. Mange spør meg hvordan jeg klarer å trene mellom nattevakter, og det handler vel egentlig mest om at jeg vet jeg skal. Jeg har en plan og det skal en god del til for at jeg skal vike fra planen. Så er det også godt å ha en Supermann med superkrefter som drar meg ut døra…

IMAGE.JPG

Planen i går var å trene med Karoline. Hun skal snart konkurrere i sin første Spartankonkurranse og igjen står en VM kvalik på spill. Jeg har vel ikke helt den store troa på at hun klarer det, men det handler mest om at det er så få med i hennes klasse at hun faktisk må vinne klassen sin for å komme videre. Og fokus på OCR og barn i England har kommet veldig langt siste året. De dyrker frem OCR-barn og de begynner å bli farlig gode. Jeg er ikke redd for hindrene, de burde hun klare lett, men hoisten og spydet er jo lotto for henne -  men ikke minst tempo. Hun MÅ løpe uten meg, mitt tempo er ikke høyt nok for å vinne i hennes klasse, og da må hun klare å skru på hodet til vinnermodus. Uansett fikk hun velge i dag hva hun ville og hun ville løpe. Jeg var ikke helt i løpemodus og sugde meg fast i sofaen så lenge jeg kunne. Men til slutt måtte jeg gi tapt og ble motvillig tauet ut i bilen. Siden alle var litt godt fornøyd med vår skog nå, bestemte vi oss for å prøve noe nytt og vi har alle hørt mye fint om Tæruddalen.

IMAGE.JPG

Som sagt så gjort. Og vi ble IKKE skuffet! Tærudskogen leverte. Den leverte til gangs alt vi kunne ønske oss, bakker, litt finere helling på de enn det vi er vant med fra bratte Rælingen, deilig tekniske stier, morsomme løyper med treplattinger som skapte mye latter og moro da lille Nika skulle buksere seg forbi de, vi fikk gjørme, vann og enda mer terreng. Godt merket var det så jeg har en aldri så liten crazy plan om å løpe ukens langtur her til uka…hvis jeg tør da! Er jo ingen kjente navn å forholde seg til her. Men kanskje det morsomste med hele turen var å se Karoline danse foran oss. Til og med pappa Supermann ble imponert over dattera si og måtte til en forandring jobbe litt på turen sammen med oss to. Jeg kan bare håpe og krysse fingrene for at hun har samme dagsform om to uker og at det kan holde inn til et morsomt resultat.

IMG_4133.JPG

Tiden begynner å løpe litt fra meg så her kommer neste ukes planer:

Mandag - styrke/grep med Karoline

Tirsdag - langkjøring i skogen

Onsdag - Sykle til jobb/ styrke på kvelden

Torsdag - 10 km med Karoline i skogen

Fredag - sykle til jobb

Lørdag - Backyard trail testløp i Hinderskogen ( 5,5 km x 6 runder = 33 km)

Søndag - Grep i hagen + sykle til jobb

Ha en deilig uke folkens

KlemMari

IMAGE.JPG