«Ikke visste jeg at disse dagene som kom og gikk, var selve livet.»
De siste ukene har vært helt magiske og jeg har bestemt meg for å nyte, koste hva det koste vil. Ut i sola, dypp tærne i havet og koble inn hvilepulsen. Enkelte ting fåes bare her og nå, og disse dagene er helt unike. Nesa er atter en gang vendt mot saltvannet, hus og hjem får bare skure og gå, tøy kan brettes en annen gang.
Kom dere ut og nyt livet folkens - I sure do!
KlemMari
For meg handler ikke hinderløp bare om selve tiden ute i løypa. Ofte begynner det allerede dagen før, hvis mulig er det en sosial, hyggelig og morsom greie å gå hele løypa - eller ihvertfall deler av den. På en måte er jeg litt motstander av det, for det gir enorme fordeler i form av at man kjenner hvordan løypa går, man får sett og kanskje til og med prøvd hindrene, lagt opp en strategi og det kan ha mye å si for utfallet på selve løpsdagen. I Spartan f eks er jo dette strengt forbudt og straffes i verste fall med å bli diskvalifisert. Da blir det likt for alle, og med one-try-only kan utfallet bli katastrofalt. MEN...som sagt, det er utrolig hyggelig og sosialt og ikke minst har man jo en mulighet faktisk til å få testet hinder som man kanskje aldri ellers kommer borti, og det er jo litt trening i det også som er deilig å få med seg.
Alternativ måte å ta multiriggen på ;)
Ellers er jo tiden både før, men spesielt etter løp noe av det beste med hinderløp. I helga har jeg ikke helt oversikt over hvor mange vi var, men at vi var mellom 50-60 som løp fra teamet tror jeg vi minst må ha vært og det er en helt utrolig opplevelse å se alle de fine vestene våre, heie på hverandre i løypa, gi high five når vi passerer hverandre, og å sitte å skrøne i sola etter løpet. Igår var virkelig været på vår side. Noen vil vel gjerne si at det var hakket for varmt, men jeg bare elsket det. Jeg elsker den varmen vi har nå, og løpet igår var virkelig "mitt" løp. Jeg har jo ikke noe fart å skryte av på flat asfalt, og da tar jeg heller noen heftige motbakker i steikende sol. Alle må i kjelleren på sånne løp, og det handler bare om hvem som orker å pushe lengst ned.
Tiden igår var ikke noe spesielt å skryte av, men det vare morsomt for en gangs skyld å løpe et løp uten å gå for full maskin, det var deilig å kjenne litt på overskudd underveis, kjenne på mestringen med å greie alle hindre og ikke minst å løpe sammen med noen og ha blikket løftet litt høyere enn skotuppene mine. Ekstra gøy var det også å komme inn først i min aldersgruppe, det er et heftig løp, og mange fjellgeiter kunne truet den plassen, men så handler det også om disse hindrene da! De må gjennomføres, som jeg har sagt før, det er ikke plass til å faile, og igår suste vi gjennom alt som møtte oss, til og med "plates'ene", hinderet jeg ikke klarte på fredagen, men som med litt ekstra adrenalin satt fjellstøtt! Så utrolig kult!
At jeg i tillegg - takket være en god kollega -fikk lørdagskvelden hjemme, med mer apestreker, grillings med gode venner og kveldsbad med englene mine, ja det var bare toppen av kransekaka. Det er dager som det, der man bare føler seg så utrolig heldig. Livet er godt og det er til for å nytes!
KlemMari
Med nye lynraske briller fra Shades of Norway - gikk løpet som en lek (spons)
Altså - wow!!! Igår så jeg et par sneakpeaks på en Tufteparkliknende apparater som skal åpne i Lillestrøm. Måtte jo bare kjøre innom og titte på vei til intervallene mine idag. Fortsatt gjerder rundt, men ei jente tusla rundt der inne, jeg stakk nesa inn og så vel ut som en ape som var utestengt fra buret sitt. Hun viste meg en snarvei inn under gjerdene og Vipps var jeg inne i himmelrike! For dette var mer enn en Tuftepark, her var monkeybar og div klatrefasiliteter, men også en del fastmonterte apparater med bruksanvisning til masse ulike øvelser. Her kan lett hele kroppen trenes og jeg fikk en god forsmak på hvordan sommeren blir. Og når vi i tillegg måtte filme litt + kommunen kom med leverandør og de også ville ta bilder, ja da ble det både grep og teknikkøving som enhver liten apekatt kan like!
Etter å ha sosialisert og lekt en god time, dro jeg videre til Skedsmohallen for å løpe intervaller - 10 x 400 meter med 10 burpees hver pause! Fantastisk økt og takket være en vannpost rett i nærheten ble både væskebalansen og vettet godt ivaretatt. En fridag helt utenom det vanlige, men som jeg godt kan like!!! Gleder meg til neste fridag eller neste mulighet til å ape her nede.
Er du gira? Bondetangen (!) ligger på gressletta rett bortenfor Nebbursvollen i Lillestrøm!
KlemMari
Jeg er så stolt!!! Stolt av dere, stolt av oss, stolt av alt vi står for. Idag sto jeg litt på sidelinja og så elite gutter og jenter starte. Jeg må innrømme at det var en tåre eller to i øynene mine. Alle jeg er så glad i sto der. Og jeg var så stolt! Og neste heat - der var enda fler av de jeg er glad i. Alle smiler, alle jubler.
Etter hvert kom tiden til meg selv, nervene lå som vanlig tjukt utenpå, og pulsen gikk fra sone 3 til 5 på et lite skudd. Jeg sleit meg gjennom 9,5 km halsende etter Superman og Super-monkey...men dere holdt meg oppe, heia-rop, High Fives og andre vi passerte i løypa. Hver gang jeg ser de røde, hvite og blå fargene våre smilte jeg inni meg.
Dere sier det er min skyld...at jeg har startet dette eventyret...jeg har kanskje det - men uten dere hadde det ikke vært noe. Det er verdiene vi har på laget som gjør at vi vokser hver dag. Tusen tusen takk for alt dere gjør og alt dere er! Sammen er vi helt fantastiske!!!
KlemMari
Du sier du synes det er koselig å trene med meg. Jeg skjønner ikke helt hva du legger i koselig...du får som regel kjeft før, under eller etter løpeturer, gjerne alle tre... Jeg tror du blir litt lei deg, men likevel fortsetter du å ville løpe med meg. Like blid og entusiastisk hver gang...
Mens jeg løper bak deg og spytter og freser i myr og gjørme, løper du lett foran meg og forteller at dette bare gjør meg til en bedre hinderløper. Når jeg forbanner alle bakkene du drar meg i, sier du at det er i bakkene du vinner. Når du kommer på toppen må du ha nok krefter til å kjøre på.
På onsdag løp vi en tur i skogen der du pent la deg bak meg, jeg fikk styre tempo og hvor vi skulle. Men jeg hadde aldri løpt der før. Det var røtter og steiner, bakker og gjørme, bratte skrenter både opp og ned, trær og busker som skulle forseres. Jeg var sliten og som vanlig langt utenfor komfortsonen, men forsøkte å ta meg sammen siden du så pent lå bak meg og høflig unnlot å si noe om hverken tempoet mitt eller bakkene jeg gikk i.
Igår kjente jeg for første gang i år på mestring underveis i løpet. Wox tok oss ut i nettopp akkurat det terrenget du tvinger meg på tur i. Det var bakker, gjørme, myr og masse teknisk løping. «du er en av de få som løper denne bakken» sa en av hindervaktene til meg. Jeg hadde stemmen din i hodet «det er i bakkene du vinner!»
Jeg kommer sikkert til å fortsette å sutre og kjefte på tur, men jeg håper du aldri slutter å be meg med på løpedater. Du tvinger meg ut av komfortsonen og du gjør meg til så god løper jeg kan få blitt. Lørdag løper vi team igjen, jeg har sagt du kan bytte meg ut for å vinne, men du insisterer på at du vil løpe med meg. «Så lenge de jeg løper på lag med gjør sitt beste er det godt nok for meg» sier du. Jeg lover å gjøre mitt beste, så håper jeg du ikke blir skuffet over meg!
Elsker deg, Supermannen min!
For en dag, og for en helg! Endelig tilbake i Skien der jeg forelsket meg i Wox for 2 år siden. I fjor var vi i England med Helle og løp Spartan, men iår hadde jeg endelig sjansen. Og for et løp det var! Det startet med et brak og 30 burpees, og jeg begynner å bli lei nå. Skal man klare å beholde plasseringer i hinderløp er en av de store fordelene enten å være lynrask eller i det minste klare alle hindrene.
Mentor Andreas sa en gang til meg, du vet hvilken plassering du får når du står på startstreken...og til en viss grad har han rett, både fordi miljøet er såpass lite og fordi man begynner å kjenne styrker og svakheter. Idag visste jeg at jeg måtte løpe for livet for å skape meg en god nok luke til å evt (?) kløne på memory-testen. Og om jeg gjorde! Ikke mindre enn 3 ganger måtte jeg opp og ned den sinnsyke bakken. Rasende som en veps! Og jeg visste der og da at det var for langt å ta igjen de som hadde løpt forbi meg. 3.plass ble brått til 5.plass...men heldigvis - you will know at the finishline. Det var en bil som skulle trekkes og, og der satt 4.plass-jenta stuck. Jeg prøvde meg, klarte å rikke bilen, men fordi vi ikke hadde noe å sette føttene imot ble det med den lille bevegelsen. Vi hadde ikke lyst på burpees noen av oss, men jeg startet først og kom tilslutt i mål til den sure 4.plassen. Idag var jeg så fornøyd med løpet mitt, Jeg hadde stemmen til Supermann i hodet «du vinner i bakkene», og beina fikk vinger i nedoverbakkene, så akkurat idag løp jeg for å stå på pallen med min kjære Mona, jeg løp for å gjøre jentene stolte, og jeg løp for andre personlige grunner. Nettopp derfor var skuffelsen også desto større og jeg er glad ingen møtte meg i mål, jeg fikk gå i fred blant alle jublende mennesker i sola, jeg fikk sette meg bak teltet med redbullen og medaljen min, og sint og skuffet tørke noen tårer. innimellom er det faktisk lov å felle et par - det er bare et tegn på at man virkelig virkelig vil noe...
KlemMari
Fine og strigla før start...
Så fin medalje, de aller beste skoene...men åh så skuffet...
...»jo det var her du spiste blåbær»...
Stemmer, det var her vi løp den berømte langturen for ca to år siden, Tore, supermann og meg. Den rolige langturen, som Seff bla lang nok, men på ingen måte rolig. Det endte med at jeg freste som en ilder til de to andre, som skrattende løp hjem. Jeg følte meg litt som en forlatt Robinson, krøp rundt i lyngen og spiste blåbær for å overleve og tenkte at nå blir jeg nok snart spist av ulven. Og noe dekning på mobilen hadde jeg heller ikke, så om jeg løp (!) meg vill ville nok neppe noen ha funnet meg. Antagelig ville det blitt sendt ut en melding typ «blondine med blåbærflekker rundt munnen sist sett i Ytre-ett-eller-annet!»
Men dette gikk altså bra, og idag var vi tilbake. Formen min er strengt tatt ganske elendig, og ikke i nærheten av der jeg ønsker den med Wox til helga. Skikkelig dritt, men sånn er visst livet i ny og ne. Uansett greit å få en gjennomkjøring i skogen idag, jeg var flink pike og fikk det meste av tiden ute i sone 2-3. Kun noen minutter i sone 4, så det var knall. Mye opp og ned, og teknisk terreng, så perfekt for de kommende to helgers løp.
Ha en flott 17.mai imorgen så sees vi kanskje i Skien?
klemMari
...og jeg snakker ikke om hinderløp nå, men å henge som et dårlig knytta svett slips etter Supermann mens han danser foran og kommer med de glosene vi alle kjenner så godt nå:
- jeg skal bare løpe en rolig tur en times tid
- når vi er på golfbanen er vi på 5 km
- ...så løper vi bare litt til
- løper vi her blir det litt lengre
- blir 12 km idag da
- nå er vi straks ute
- nå er vi hjemme (...vi er jo ikke det når vi er midt i skogen...)
- sånn, da er det 4 km igjen (leste dere alle meldingene over???)
- (meg) MEN DA BLIR DET JO 15 km!!!
- ...men du kjenner jo meg Mari!
- nå har jeg tatt alle short-cutsene (say What???)
(finalekommentar..)
- men Mari, jo fortere du løper jo fortere kommer vi frem! (Altså....seriøst???)
Jepp - det var altså den rolige timesturen, dagen derpå etter Action run, rolig...Javel mulig, men psyko varmt og endte på 15 km.
- du må få på plass hue ditt Mari, tenk Spartan!
Aroo! Mari
Supermann....laaaangt laaaangt der borte!
#død
Wow - for en dag! Blond som jeg er må jeg jo sjekke om det er kjentfolk på plass i Gøteborg når jeg kommer hit for noen dager. For altså...Sverige er jo ikke noe særlig stort liksom;)
Når jeg sender Camilla en melding om hun tilfeldigvis er i nærheten...er svaret «men det er jo løp på lørdag Mari!» Action run - aldri løpt før - mangler den medaljen! Jeg kjente det virkelig i mamma-hjertet - denne helgen var jo Nora sin. Fotballcup og greier...også stikker jeg av for å løpe løp! Men til mitt forsvar...jeg spurte pent, og fikk et umiddelbart ja!
Gleder meg skikkelig til å komme hjem og skrive om løpet på runners world til dere! Men i mellomtiden...til dere (Mille og Hanne) som mente jeg kom til å faceplante på siste hinder - I did NOT! Sykt kult hinder, og jeg klarte til og med rampa!!!
KlemMari
Takk til kule bilder fra Ninja Gears
På tirsdag var Supermann ute og løp i skogen mens jeg stekte vafler så det sprutet. Det var sol og sykt digg ute, så at jeg var litt misunnelig er tidenes underdrivelse. Men i går fikk jeg muligheten, det var visst litt vått i skogen enkelte steder, men det skulle jeg overleve hadde jeg bestemt meg for. Og det var ikke ille i det hele tatt, litt søle, litt snø og litt løst terreng enda, men skogen var varm og luktet godt, sola varmet når den var fremme og i skyggepartiene fikk jeg en kjærkommen nedkjøling. Turen gikk fra døra hjemme og opp til Ramstadslottet - drøye 10 km, 300 høydemeter - og masse deilige inntrykk!
Skulle jeg vært slavisk opptatt av hva som burde vært gjort så skulle jeg løpt intervaller, helst bakker, men jeg synes dette var en helt innafor erstatning, og ikke minst en god oppkjøring til WOX som er om en drøy uke. De gutta er ikke redd for verken natur eller bakker, vann eller søle - så beste oppkjøringen jeg kan klare å få til dit er rett og slett ut i naturen.
Litt lek og moro fikk jeg også i apestativet, og til min store glede satte jeg ny pers for øyeblikket med 5 chin-ups i nøytralt grep. Det kommer seg! Noen hver dag, så må jeg da kunne klare å knekke stairway to heaven en dag! Hahaha helst innen 3uker da...for ryktene sier at om jeg ikke klarer det så blir jeg våt på Barskingen!
Men nå bærer det mot svenske trakter, roadtrip med Lillegull og fotballmamma hele helgen. ...joggeskoene...de er seff med, så gjenstår det å se om jeg får noe svensk bark under dem. Vi skal bo på Kviberg, og der vet jeg jo det er en fin liten skog å løpe i!
KlemMari
Altså...hvor skal jeg begynne! Gårsdagens løp skal få sin egen lille snutt i Runners World bloggen snarlig, men jeg må bare si til Martin, Remi, Semming og Øyvind - FY FLATE for en jobb dere har gjort. Antagelig mange flere burde få sin påskjønnelse også, for et hinderløp er ikke arrangert alene, men disse fire gutta har dratt lasset og fått istand en folkefest uten like i Sandnes, og det er ikke annet å si enn - Vi sees neste år!
Men...det er en annen ting jeg vil si. Mange sier det til meg, og jeg klarer liksom ikke helt ta det til meg. Men igår ble det litt tydeligere for meg, og jeg kjente at jeg ble litt stolt. Igår var det ikke mindre enn 3 store kule løp i Norge og Sverige, og som vanlig renner sosiale medier over med bilder og skryterier (ja det er lov). Og på veldig veldig mange bilder var det Team OCR Norway vester. De er så vakre og lyser opp i løypa. Vi var både i Malmø, i Strømstad og i Sandnes. Ja og for all del - la oss ikke glemme de som var i Madrid og løp Spartan. Om jeg ikke får skrevet personlig til dere alle, så ser jeg (nesten) alt, og hjertet mitt banker litt ekstra hardt hver eneste gang. En 3.plass i alder i Madrid, en stolt newbie-Spartan, en helt rå prestasjon i Malmø som dro i land en 7.plass damer elite, ja også vi som var i Sandnes da. Jaggu var det vester der og. Jeg var på bortebane, jeg kjenner ikke alle ansikter lengre, og jeg går litt i surr i navn. Men like fullt ut stolt var jeg da jeg frydet meg over alle folka. Og...dette er skikkelig overlegent å skrive kanskje...men jeg tror dere også er litt stolte over teamet vårt... Da jeg kom vassende inn på flyplassen, sliten og ør i hodet, drassende på det fine skiltet mitt, satt plutselig to stykker der i treningsdressene våre. Der og da slo det meg, det er sant det folk sier, vi har en helt spesiell greie på teamet vårt, en tilhørighet folk setter pris på og er stolt av, og de legger ikke skjul på hvilket team de løper for. Tusen tusen takk alle sammen for at dere er så herlige som dere er!
Ellers vil jeg dele en liten historie med dere som gjorde dypt inntrykk på meg... Vanligvis så henger jeg jo mest med den harde kjerne, vi har holdt på med hinderløp i flere år, og har vel mange av oss en irriterende konkurranseskalle og henger med nebbet for en 7.plass (!). Sekunder telles, og det knives i toppen. Men da jeg sto og tittet litt på de som kom inn flere timer etter at vi hadde passert målstreken, så var det en jentegjeng som kom. Dragonback var siste hinder, og veldig mange synes den er en mental utfordring. Du skal hoppe over en glippe som er ganske lang og det er vel over 2 meter ned. Kan være skummelt og f*cke med mange hoder. De fleste jentene hoppet etterhvert, klappet seg på skulderen og ventet på sistemann. Hun sto der med tårer i øynene, du så hun så gjerne ville, men det var så skummelt. Jeg fikk det for meg at jeg skulle opp til henne, ikke for det, hun må jo hoppe selv, men en liten pep-talk kan vel ikke skade. Da jeg kom opp og møtte blikket hennes, var det så mye redsel og fortvilelse i det. Hun var seriøst så uendelig redd. Klissvåt, skjelvende sto hun der. Jeg snakket litt med henne, viste henne og hoppet over til motsatt side. Sto der og ventet på henne med ei venninne. Det tok lang tid, men jeg så hun hadde bestemt seg, hun skulle over! Så plutselig hoppet hun, det gikk fint, hun klamret seg fast, kom seg opp til oss - og jeg var seriøst sikker på at hun skulle svime av. Bokstavlig talt mo i knærne, tårene rant og hele kroppen skalv. Det ble trangt om plassen da flere kom hoppende og jeg gikk ned. Hun hadde gjort det og klart det. Da jeg snudde meg så jeg at hun etterhvert tok hopp nr 2 også, og etter lang tid så jeg henne i mål. Jeg måtte bort og gi henne en klem, hun enset meg neppe, hun var fortsatt helt skjelven, tårene var der fortsatt, men nå smilte hun. Og jeg tenkte - en ting er vi som gjør dette "hver dag", som har gjorte det "tusen ganger" og på en måte tar det litt for gitt. Jeg tror ikke vi skjønner hvor mye det koster og hvor mye det gir, nettopp å vinne over seg selv og klare å gjennomføre et hinder som Dragon Back...
Gårsdagen ga meg mye å tenke på, mange følelser - og det er nettopp det her sporten handler om. Elite og prestasjoner er en ting, men mestring og å overvinne egne utfordringer - ja det er så mye mye viktigere.
Klem til dere alle og tusen takk for alt dere gjør
"Ta det med ro, ikke stress! Er ikke EM eller VM det her!" Klar melding fra Supermann igår, og jeg stresser egentlig ikke. Ihvertfall ikke med dette løpet, er mer enn nok annet å stresse med i hverdagen ellers. Men likevel...ja dere vet, det er jo det vanlige ønske om å gjøre noe så godt man kan. Jeg flyr jo rundt med de vanlige tankene om at jeg ikke vil skuffe noen, men er fullstendig klar over at det er jo bare mine tanker og ingen andre sine...
Uansett...tanken var å kjøre en lett intervalløkt i går som oppkjøring til Northman OCR på lørdag, istedet var jeg grepet av pakkepanikk og fullstendig i oppløsning med pakking til 3 barnebursdager og en fotballtreningsovernattingssak. Kjører tidenes letteste oppakning til oss selv med kun racetøy og skift til Sandnes ;) Istedet ble det intervaller på vei til jobb idag, og det funker jo egentlig helt fint. Kjørte korteste vei til jobb, og da ble det akkurat nok til 5-10 minutters oppvarming, 5 x 5 mins drag på terskel og nedkjøring siste meterne til jobb. Utrolig digg når dagens trening er over allerede før dagen starter.
Flyet går sent ikveld og verdens snilleste Renate kommer og kjører oss hjem til Marie. Det beste med hele morgendagen er egentlig å få møtt igjen alle de fine vennene våre. Ikke minst gleder jeg meg til å møte Arnel igjen. Vår historie går jo helt tilbake til 2013 og vi sees stort sett bare på store løp i utlandet, så det er klart at når han velger å beære Northman OCR med sitt nærvær - ja da måtte vi bare komme vi også. For de som er kjent i miljøet så er han den personen som av egne midler og egen interesse reiser rundt og filmer alle mulige løp, de siste årene har det vært så utrolig kult å se han ha VIP plasser på VM og EM, med all den respekt han fortjener. Så når dere ser han i løypa i Sandnes, smil og gi han en high-five! ...og ikke bli redd om han løper etter deg, ta det som dagens kompliment;)
Sees imorgen Sandnes - vi gleder oss.
KlemMari
I går fikk jeg en beskjed fra en god venninne..."se her" - med smilefjes bak. Jeg derimot kjente jeg ble helt het. Bilde var nemlig fra nyeste Shape-up, der det sto at OCR Norway arrangerte masse hinderløp i Norge og at full kalender kunne du finne her på Ocrnorway.no. Med skamroser i kinnene sendte jeg et ? tilbake. Hva var dette??
Altså - de fleste er vel klinkende klar over at OCR Norway ikke på noen måte skal krediteres for å arrangere så mye som en meter hinderløp! Jeg kjente jeg ble så flau da jeg leste det og håper virkelig ingen hinderløpsarrangører leste det! Og om dere har lest det - så er dette på ingen måte noe jeg har ytret et kvidder om. Strengt tatt hadde jeg vel aldri sett det engang om jeg ikke hadde blitt tipset om det!
Men...et spark i ræva til å endelig få gjort ferdig kalenderen på siden min var det ihvertfall. Det går jo ikke an å ha en kalender over hinderløp i Norge som er TOM!!! For det er jo sykt mange løp nå, selv kun med rene norske arrangører - og det var jo det som drev meg en gang langt tilbake i tid å opprette denne siden - nemlig å fremme hindersporten i Norge. Men i år har jeg vært sløv! Dog er kalenderen oppdatert nå, mange nye spennende løp, alle de gamle kjenningene, noen med nye løp, nye konsepter - men alle med et eneste mål - at du skal bli utfordret og ha det gøy! Jeg får dessverre ikke vært med på så mange løp jeg ønsker i år, penger setter en brutal stopper for å være med på alt man vil, men det er (nesten) vel så gøy å se hvor utbredt sporten er og hvor mange som reiser både hit og dit!
Så mangt kan sies om Shape up sitt siste nummer, jeg har ikke rukket å lese det enda, gøy er det nå at de ENDELIG setter fokus på hinderløp. Det har jeg ønsket meg lenge, men aldri nådd frem med!
Til alle dere i Stockholm, lykke til med kvalikløp, til dere i Orte i Italia - herregud kick ass og jeg venter meg rapport fra monkeybar 2.0, og ikke minst til alle dere på MudRun i Skien - fy flate skulle ønske jeg var der. Men av og til så...ja livet vet dere <3
KlemMari
Antagelig det mest episke bildet som noensinne har blitt tatt (helt ydmykt og beskjedent liksom)..
Hva inneholder en god dag for deg? Min gode dag er en miks av livets goder og rene egotripper...
- å våkne (relativt) uthvilt
- å få alle ut av huset med et smil og pent flettet hår
- en liten cowboystrekk der jeg faktisk sovner og får litt ekstra hvile
- en fashionable late frokost med Supermann
- en sykt digg styrkeøkt der alt klaffer og jeg drar opp ny pers av året med 105 kg i mark!
- en god og sunn middag der alle er fornøyd med maten
- cowboystrekk nr 2 med hele 5 minutter hvile
- hente bilen på verksted og få beskjed om at alt er iorden!
- treningsøkt nr 2 med en herlig svettefest av en intervall økt bestående av 30 x 40/20
- dra for å hente lillegull på fotballen og se henne tråkke avgårde på sykkelen, kjøre opp på siden av henne, tute og vinke - se henne snu seg og møte deg med verdens største smil! Stoppe på neste busstopp, tute igjen og høre latteren hennes trille avgårde da hun ser meg <3
- mattelekser med eldste og faktisk (nesten) få dreisen på prosentregning!
- avslutte hele dagen i sofaen med en god film (Ferdinan) og slukke lyset kl 2300!
....det var en god dag det!
KlemMari
Har du noengang drømt om å løpe (!) opp en bakke med 20 kg på skulderen, kaste 20 kgs atlaskuler over skulderen, klatre opp tau og over toppen, bære, kaste og trekke tunge ting. Ikke? Vel - jeg synes det er supertøft og digger det! På Mikes Gym er dette en del av hele hinderløypa deres, på en kort avstand har de pepret full med alskens herlige, blytunge øvelser rett etterhverandre. En syrefest uten like.
Regn om natten gjorde løypa litt ekstra tøff ;)
Torsdagens andre økt skulle tilbringes her nede. Vi ble delt inn i lag og selvsagt ble rundene våre timet. Og det var vel første gangen at teamet på Mike ble kjent med konkurranseinstinktet til gjengen vår...vet ikke om det er positivt eller negativt, men komisk var det ihvertfall. Torsdag var naturlig nok min første tur ned dit, mens Tim og Caroline som var på mitt lag visste hva de gikk til. Hele runden tok oss drøye 20 mins første gangen og aldri har jeg vært så sliten underveis, følte meg udugelig og klønete, så heldigvis fikk vi en runde til å få revansj på. Vi forbedret tiden vår med masse og denne gangen lå jeg rett ut da vi var ferdige. Heldigvis (?) slapp vi med 2 runder...selvom jeg tror alle lett hadde tatt en runde til. Vi er jo gale nok alle sammen til å betale masse penger for å slite oss ut:)
Hat/elsk øvelse, over hodet og ned i burpee med denne herligheten på 20 kg...
Det meste av løypa finner dere her, men årets siste hinder er foreløpig ikke her, men de skal jeg fortelle om neste gang!
Den siste økta på Mikes på fredag tenkte alle at ville bli en rolig stretching eller yoga-liknende økt, noen (Caroline) foreslo å bokse litt....det fikk vi! En gal gal engelskmann dro oss gjennom en helt vanvittig bokseøkt/sirkeltrening med 1 minutt boksing/1 minutt sirkeløvelse av diverse varianter. Pause? Det er for pyser! Hahaha den gale engelskmannen avsluttet med et eventyr av en mageorgie, som fikk hele gjengen der inne til å stønne. Det var en utslitt gjeng som sjanglet ut i gangen med et lykkelig smil om munnen da vi var ferdige. At lyset slukket kl 2130 var liksom ikke noe problem idag...
KlemMari
...ja så var man hjemme til snø og kaldere temperaturer igjen. Kan ikke akkurat si at jeg digger det maks...men sånn er nå livet en gang. Jeg beklager at oppdateringene har vært labre her inne, men jeg håper dere fulgte oss på Instagram - @ocrqueen! Vi dro ned en dag etter resten av teamet...og jeg må jo innrømme at jeg ikke idag kan huske helt hvorfor jeg tok det valget.... Bedre ble det ikke da jeg så de hadde mega-vær på onsdagen og da vi kom onsdag kveld og la oss visste vi at torsdagen og fredagen skulle bli grå og triste. Kan si det sånn at jeg angret på at jeg ikke pakket mer ull og mer varmt tøy. Men uansett...synet av dette føltes fortsatt magisk torsdag morgen:
Bassenget på Mikes Gym som jeg har sett så mange bilder av! Endelig var vi her. Det klødde i fingrene etter å få satt igang - og heldige meg så var planen til Garth en Run and Rig økt. Vi ble sent ut på ca 1 km lange løpesløyfer før vi kom inn til bassenget for å ta en av lanene over bassenget. Tanken var å trene på å ta hindrene med høy puls etter løpetraseene. Utrolig kul økt, 8 km i løpebanken og to ganger over multiriggbanene + en gang over tauet i midten.
Ikke verst å klare å holde ryggen til Hanne...en liten stund ihvertfall.
Dessverre var det vanskelig å få tatt så mye bilder på de første øktene, da det faktisk ikke er tull...alt er en konkurranse eller går på tid hos Mike....hahaha så mobilen ble ofte lagt igjen på rommet. Og mellom øktene havnet jeg i fosterstilling, både fordi det var pokker så kaldt første dagene, men også fordi treningen hos Mike ikke var for pyser - vi ble pushet til å teste grenser uansett hvilke grenser de ulike av oss hadde.
Bare vent til dere får høre om torsdagens neste to økter!
KlemMari
Wow...so how could I predict how horrible this day would be! In January I was kind of freakin out because there was no trip planned for UK. Last year we were 4 times over with out UK family, and it felt so strange not having anything planned. I knew we were going to take at least one trip...but when? We need to bring the kids this year, also want to go camping so April felt like a bad month to do that on with two kids and me being use to hotels... May was not an option since it collided a with Barskingen. So comes June...with Aston down - amazing memories...and collides with Chicken race...Hard choices...good friends vs amazing race...but the friends won. So in a little under 3 months we head back to Aston down!
So the race in Uk today went down without us. And all the pictures and all the updates made me smile and cry at the same time. All my friends all my ocr-families both from Norway, Sweden and Uk were there. Even the US were there. But even though it hurt, I am so glad for all the updates, I enjoyed every single one and cannot wait to be back and give everybody the hugs they should have had today!
Love you all and miss you so much!
Hugs Mari XXX
Jeg tenker at jeg antagelig er verdens heldigste...eller ihvertfall rimelig close up. Man skulle vel alltids ønsket seg mer penger, en finere bil, et større hus, en eiketrapp (...), sponsor til hinderløp (!) osv osv...men jeg har to jenter, to verdens fineste jenter, en mann som er glad i meg, tak over hodet (et ganske så fint et og), et apestativ i hagen og mat i kjøleskapet! OG ikke minst - jeg er klar over hvor heldig jeg er! Jeg tror mange ikke skjønner hvor heldige de faktisk er og bruke unødvendig mye energi på å bekymre seg og uffe seg over hint og her. Ja faktisk så er jeg så heldig og har så fine jenter at jeg stadig må kjenne på smerten over hvor glad jeg er i de. Men også av og til smerten når de har det vondt...
At jeg har to fightere av noen jenter, er jeg veldig klar over, men igår satte Coach Martin ord på akkurat det jeg vet - "Hun her er ei sterk jente, hun klager ikke!" Han snakket selvfølelig om min kjæreste Karoline. Av og til i mørke kvelder gråter hun modige tårer, og det får hun lov til. For jaggu er ikke livet like enkelt for alle, noen har det hakket tøffere enn andre, men blir desto tøffere tilbake. Nå har i tillegg en vond fot kranglet litt for lenge og blitt til vondter både her og der, så idag blir det "deep tissue massasje" hos Martin. Han la de sykt skumle og synske hendene sine på henne igår og rynket pannen. Jeg kjenner han godt nok til at det ikke akkurat er positivt. "Ikke noe mer løping eller hopping på deg på minst en måned" var diagnosen. Akillesbetennelse, beinhinnebetennelse, og generell betennelse i hele kroppen. Lille jenta mi. De store øynene ble om mulig enda større <3
Og siden trening på friidretten da var utelukket, ble det istedet mor-og datter trening på sats! En liten jente skulle introduseres til en ny verden...ikke alt var like enkelt, men i det minste kom smilet frem og glimte i øynene da hun fikk folde seg ut i apestativet og ringene. Ingen tvil om at hun hører hjemme i det stativet, og mens jeg sto der og beundret henne sa det pang i hjertet igjen - bare digger og elsker den jenta så høyt! Hun er helt utrolig og jeg gleder meg så til å se henne på Mikes gym neste uke!
KlemMari
Har dere hatt en deilig påske??? Min er akkurat ferdig og jeg ligger på sofaen og nyter. En dag til med fri for jentene, sol og om noen timer skal jeg avslutte påsken på den beste måten jeg vet - levende lys på bordet, ullteppe og en jente i hver armkrok. Så enkelt og så dyrbart!
Mens jentene har hatt en fantastisk dag ved sjøen med farmor og farfar, og noen avslappende dager på hytta hos mormor, har jeg hatt 4 netter med et knippe flotte kollegaer på jobb. Det er jo tross alt sånn at selvom 70 % av Norge reiser på fjellet i påsken, må liv reddes og nødetatene holdes gående. Det går helt fint, jeg har fått noen råflotte dager på fjellet i vinterferien, og med muligheten for et par fine løpeturer med Supermann, litt styrke mellom vakt og for å toppe det hele så smesket vi til med massasje på selveste påskeaften etter en herlig løpetur. Ja da kan fjell være fjell for min del, og jeg krysser fingrene for at våren snart får skikkelig tak på snøen her nede så vi kan komme oss ut i skogen igjen.
Ellers er nedtellingen i gang til et av årets høydepunkter - familietur til Mikes gym. Jeg lover dere masse masse oppdateringer - men først to netter til og en dagvakt + en siste desperat krampetrekning for å få kroppen i nærheten av der jeg ville ha den i Marbella - dog har jeg begynt å gi opp det håpet nå. Men tur blir det uansett og som vi skal kose oss!!!!
KlemMari
Fy søren for en uke det har vært! Du rykker tilbake til start og må stå over et kast sa kroppen idag da jeg ga meg i kast med dagens mølleøkt. En uke flat på sofaen med feber og hodepine har satt meg godt tilbake kjennes det ut som, men etter å ha pratet med et par andre kjære så skal jeg forsåvidt ikke klage et sekund. Det er egentlig fascinerende å kjenne på hvordan kroppen den ene dagen er helt energiløs og den andre dagen sakte men sikkert er klar for å møte verden igjen.
Mens jeg lå på sofaen har jeg bl a kost meg meg den svenske ungkaren, repriser på Paradise hotell (jepp så patetisk er jeg!), men også fant jeg et par Spartan videoer og litt ny inspirasjon. Mye jeg kunne, men mye nye gode tips. Prøvde å kombinere et par av øvelsene med vanlig styrke igår, og resultat - totalt gangsperre idag. Og etter 6 x 1 km terskeløkt på mølla gjorde ikke ting bedre. Men utrolig kult da! Økta igår:
- 2000 meter roing som oppvarming
- 4 x 6 rep knebøy 40 kg (japp svak som f*en)/reversed hypers
- 5 x 5 markløft 65-80 kg/skulderkombo
- 3 x 20 dype utfall med 10’kg medisinball i bøttegrep (skal kjøpe bøtte snart altså!)
- 3 x 20 step-ups med 10’kg medisinball i bøttegrep
- 8 x 20 sek deadhang med forskjellige grep
- 10 burpees pr minutt X 10
Hva tenker du? Jeg digget komboen med vanlig styrketrening og hinderløprelatert trening
KlemMari
Når det er et privilegiet å kunne gjøre 100 burpees...
