Altså...hvor skal jeg begynne! Gårsdagens løp skal få sin egen lille snutt i Runners World bloggen snarlig, men jeg må bare si til Martin, Remi, Semming og Øyvind - FY FLATE for en jobb dere har gjort. Antagelig mange flere burde få sin påskjønnelse også, for et hinderløp er ikke arrangert alene, men disse fire gutta har dratt lasset og fått istand en folkefest uten like i Sandnes, og det er ikke annet å si enn - Vi sees neste år!

Men...det er en annen ting jeg vil si. Mange sier det til meg, og jeg klarer liksom ikke helt ta det til meg. Men igår ble det litt tydeligere for meg, og jeg kjente at jeg ble litt stolt. Igår var det ikke mindre enn 3 store kule løp i Norge og Sverige, og som vanlig renner sosiale medier over med bilder og skryterier (ja det er lov). Og på veldig veldig mange bilder var det Team OCR Norway vester. De er så vakre og lyser opp i løypa. Vi var både i Malmø, i Strømstad og i Sandnes. Ja og for all del - la oss ikke glemme de som var i Madrid og løp Spartan. Om jeg ikke får skrevet personlig til dere alle, så ser jeg (nesten) alt, og hjertet mitt banker litt ekstra hardt hver eneste gang. En 3.plass i alder i Madrid, en stolt newbie-Spartan, en helt rå prestasjon i Malmø som dro i land en 7.plass damer elite, ja også vi som var i Sandnes da. Jaggu var det vester der og. Jeg var på bortebane, jeg kjenner ikke alle ansikter lengre, og jeg går litt i surr i navn. Men like fullt ut stolt var jeg da jeg frydet meg over alle folka. Og...dette er skikkelig overlegent å skrive kanskje...men jeg tror dere også er litt stolte over teamet vårt... Da jeg kom vassende inn på flyplassen, sliten og ør i hodet, drassende på det fine skiltet mitt, satt plutselig to stykker der i treningsdressene våre. Der og da slo det meg, det er sant det folk sier, vi har en helt spesiell greie på teamet vårt, en tilhørighet folk setter pris på og er stolt av, og de legger ikke skjul på hvilket team de løper for. Tusen tusen takk alle sammen for at dere er så herlige som dere er!

Ellers vil jeg dele en liten historie med dere som gjorde dypt inntrykk på meg... Vanligvis så henger jeg jo mest med den harde kjerne, vi har holdt på med hinderløp i flere år, og har vel mange av oss en irriterende konkurranseskalle og henger med nebbet for en 7.plass (!). Sekunder telles, og det knives i toppen. Men da jeg sto og tittet litt på de som kom inn flere timer etter at vi hadde passert målstreken, så var det en jentegjeng som kom. Dragonback var siste hinder, og veldig mange synes den er en mental utfordring. Du skal hoppe over en glippe som er ganske lang og det er vel over 2 meter ned. Kan være skummelt og f*cke med mange hoder. De fleste jentene hoppet etterhvert, klappet seg på skulderen og ventet på sistemann. Hun sto der med tårer i øynene, du så hun så gjerne ville, men det var så skummelt. Jeg fikk det for meg at jeg skulle opp til henne, ikke for det, hun må jo hoppe selv, men en liten pep-talk kan vel ikke skade. Da jeg kom opp og møtte blikket hennes, var det så mye redsel og fortvilelse i det. Hun var seriøst så uendelig redd. Klissvåt, skjelvende sto hun der. Jeg snakket litt med henne, viste henne og hoppet over til motsatt side. Sto der og ventet på henne med ei venninne. Det tok lang tid, men jeg så hun hadde bestemt seg, hun skulle over! Så plutselig hoppet hun, det gikk fint, hun klamret seg fast, kom seg opp til oss - og jeg var seriøst sikker på at hun skulle svime av. Bokstavlig talt mo i knærne, tårene rant og hele kroppen skalv. Det ble trangt om plassen da flere kom hoppende og jeg gikk ned. Hun hadde gjort det og klart det. Da jeg snudde meg så jeg at hun etterhvert tok hopp nr 2 også, og etter lang tid så jeg henne i mål. Jeg måtte bort og gi henne en klem, hun enset meg neppe, hun var fortsatt helt skjelven, tårene var der fortsatt, men nå smilte hun. Og jeg tenkte - en ting er vi som gjør dette "hver dag", som har gjorte det "tusen ganger" og på en måte tar det litt for gitt. Jeg tror ikke vi skjønner hvor mye det koster og hvor mye det gir, nettopp å vinne over seg selv og klare å gjennomføre et hinder som Dragon Back...

Gårsdagen ga meg mye å tenke på, mange følelser - og det er nettopp det her sporten handler om. Elite og prestasjoner er en ting, men mestring og å overvinne egne utfordringer - ja det er så mye mye viktigere.

Klem til dere alle og tusen takk for alt dere gjør