Løpedag - hvem vil være med meg?

Det forplikter alltid så mye mer om man snakker høyt om ting og legger planer. Og jeg må innrømme...jeg vet ikke helt hvordan jeg best mulig skal forberede meg til Island. Da vi var på Toughest i Gøteborg spurte Tommy Nordvang meg med store øyne hvordan jeg skulle forberede meg på dette...jeg svarte "Jeg vet ikke...tror du ikke jeg er klar allerede?" Om mulig ble øynene hans enda større...

Men seriøst...jeg tror egentlig jeg er klar... Såpass mye har jeg lært gjennom dette året at det meste handler om å ha hodet skrudd rett på. I det øyeblikket det skrues av, har man problemer. Dessuten, hvor mye får man egentlig gjort på snaue 6 uker, om grunnformen ikke allerede ligger der? Jeg vet jeg ikke kommer til å vinne, og jeg SKAL klare 6 runder om jeg ikke må bæres ut av andre mer alvorlige årsaker...spørsmålet er bare - hvor mange fler runder kan jeg klare?

- 6 runder = 48 km (mandatory for å få medaljen)

- 7 runder = 56 km (burde være mulig)

- 8 runder = 64 km (mitt hårete mål, 3 timer pr runde)

- 9 runder = 72 km (tvilsomt)

- 10 runder = 80 km blank (kommer ikke til å skje meg!)

Denne skal henge på juletreet i år!! (Hvis ikke blir det ikke jul altså!) 

Hadde altså vært utrolig kult å runde 60 km, og jeg har vært litt i tvil om jeg skal (gidde) å kjøre noe testløp, men nå har jeg altså bestemt meg og sier det høyt:

Torsdag 23.november kjører jeg mitt testløp. Jeg kjører 10 km hver 3.time med mål om å nå 60 km den dagen. Her er sånn jeg ser for meg dagen:

0800 - 10 km

1100- 20 km

1400 - 30 km

1700 - 40 km

2000 - 50 km

2300 - 60 km

Og nå frir jeg altså til dere - er det noen som vil være med meg denne dagen, jeg ser jo nå at det er sikkert de siste 3 laps'ene som blir verst og hvor jeg kommer til å trenge mest motivasjon. Men kos med følge alle laps'ene da. Rop ut om du/dere vil være med!

KlemMari

come run with me!!! 

Sjekkliste til Island - vil du hjelpe meg?

Altså...neste og siste mål for 2017 er altså plutselig (!) blitt 24 timers løp på Island 16.desember. Helt sykt og jeg grugleder meg noe voldsomt! Mest gleder jeg meg kanskje til at vi skal få hatt med jentene på tur, og blant annet oppleve Den Blå Lagune med dem. Som Nora sa "Dere reiser IKKE til Island!" punktum ferdig opplest...helt til vi altså fikk hjelp fra Bakke AS som sørger for at jentene blir våre assistenter i pit-området og at hele familien kan kose seg med en førjulstur.

Så - jeg er altså i gang med å planlegge alt. Det er jo en del ting som må med og ikke minst planlegges og bestilles har jeg skjønt... Så her er det bare å rope ut om dere har noe erfaring både med Island og 24 timers løping (ute på Island i desember??):

- hvor mange sko bør man ha med på et slikt løp...

- og hvor mange sokker, tøyskift osv???

- luer, votter mm...

- neoprensokker vs ullsokker som man kan bytte flere av (ja vi blir våte på tærne gitt - eller som min "beste" venn i spartan sier "Expect submersion"! - selv om jeg tror det er bare tull!)

- mat...her tror jeg jeg har en formening om hvordan dette kommer til å gå...hint her for min del er vaniljesaus og ferdigdrikker....

- sove/ikke sove....hvile/hvor lange pauser....gunne på og løpe lengst mulig til å begynne med/ta regelmessige spise/hvilepauser?

Nå har jeg jo i år gått gjennom både HH12HR og Agoge...så har absolutt en formening om at dette kommer til å gå helt fint og kroppen tåler uendelig mer enn man tror, men gøy å høre andres erfaringer!

Den Blå Lagunen! (bonusen til alle sammen etter vel gjennomført...)

- når bør man være der?

- hvor lenge pleier man å bade?

- har noen spist på Lava?

(her har jeg også en formening om at vi tar en litt eksklusiv pakke og går for biff på Lava...men igjen gøy med input fra dere!)

Ellers lurer jeg litt på om jeg skal ha en dag hvor jeg løper faktisk 6 runder av 10 km en dag med innlagte burpee-pauser...hadde vært gøy å invitere med dere og få litt goodvibes på det døgnet. Hadde tenkt meg noe sånt som 10 km kl 08 - 11 - 14 - 17 - 20 - 23. Noen som er gira på det?

Spent på svar her nå altså!

KlemMari

Om å «fettle» og slikt...

 ...mange lurer på HVORFOR vi betaler dyre dommer for å krabbe rundt i gjørma, bli slitne, møkkete og ødelegge tøy til flere tusen kroner! Vet dere...når jeg løper så lurer jeg på det samme...på nøyaktig 30,7 km idag hadde jeg en liten mental øvelse på gang...jeg smilte mens jeg sa høyt for meg selv «Smil Lars, smil Hege, ...Mona,  Marie, Helle...godt ingen så meg for å si det sånn. For min del er det ihvertfall rundt 30 km at vippen kommer, møter veggen eller hva du velger å kalle det. Hege har derimot fortalt meg at det å smile utløser endorfiner som hjelper deg å nå lengre. Så idag mellom 30 og 38 km ble alle som betyr noe for meg nevnt høyt med navn...for det er mange! Veldig mange!

Og vet dere - jeg et så super stolt! Jeg er ingen rask løper, jeg er ingen maraton løper, men idag kuttet jeg 4 timer av tiden min fra ultra Beast Edinburgh - jeg vet disse løpene ikke kan sammenliknes, nå løp vi 46,8 km og 700 høydemeter, i Edinburgh 50 km og 3600 høydemeter. Men likevel! Fy flate så stolt jeg er!!!! Tidsfrist er 7,5 timer og jeg klokket inn på 6,48!!!

plukket til og med endel jenter underveis så spent på plassering i jenteklassen!!! 

Men - la oss prate Fettling! For et herlig ord!! Har du fettla idag? Med hvem har du fettla og hvor?? Har du noengang fettla på jobben? Hadde du lyst til å fettle henne??

Det skal ikke mer til før hele turen er episk! Litt fettling og en tysk oversetting av en dessert til  «Lavakuchen» uttalt av en fantastisk kelner fra Bangladesh til «lavakuken»...trenger jeg si mer???

På denne turen har jeg brukt 6 timer og 48 minutter i et gjørmehav enhver 3 åring hadde misunt meg...jeg har fettla,  burde ha fettla, spiste «fette Bulle», drukket rødvin, nytt Main i solnedgang med rosévin, spasert gjennom Frankfurt sine fantastiske gater, sett på kunst, lært historie (etter å ha tatt tidenes mest kleine selfie) - lekse les om kunsten før du tuller med den!!! Jeg har fått nye venner og pleiet gamle venner! Og ikke minst - vi har ledd så jeg er ferdig med Abs-treningen neste måneden!

Takk for en fantastisk tur Marius, Martin og Martin <3

KlemMari

Stuck in the mud

God morgen fineste! Det er en deilig morgen er det ikke. Litt tidlig, litt kaldt, litt vått...men deilig! Som vanlig er senga tung å komme ut av, men med kroppen full av energi går det fint. Det er litt rart...alle spør meg - «blir du ikke sliten av alle løpene og reisene?» Klart jeg blir, men samtidig gir de turene meg så enormt mye energi og minnene gjør hverdagen litt enklere å stå i. Samtidig er hverdagen med jentene mine deilig å komme tilbake, er så uendelig takknemlig for de to jentene mine! Elsker de over alt på jord!

Gårsdagens minne på Facebook fikk hjertet mitt til å slå litt ekstra. Her hadde vi fått leie hytte gjennom jobben og hadde hatt en helg med fine venner og avsluttet med en liten tur i området rundt hytta. Dette var det årets julekort om jeg ikke husker feil <3

Uansett - straks ny tur igjen - jada galskapen lenge leve, men heldigvis siste turen uten jentene på en stund! Nå skal vi ut på årets nest siste tur og for min del er baren høynet betraktelig. «Du har et helt år og trene på» sa Supermann da han satt og spiste biff med medalje rundt halsen i Frankfurt i fjor. Nå er året gått og ikke vet jeg hvor det ble av, ei heller om jeg vil klare dette. Jeg husker vi satt i spenning og lyttet på livefeeden til danske Claus ifjor...det var med nød og neppe men han åpnet ølen sin den kvelden med Iron viking medaljen sin...på lørdag håper jeg det blir jeg som med tårer i øynene kan åpne en øl foran dere....og om ikke kommer det vel bare nok et stusselig bilde med DNF som hashtag.... 

Men hva med dagens overskrift...vel rett og slett fikk jeg lurt med meg snuppa på løpetur igår mens lillesøster trente fotball. Det som er utrolig kult er at Nora endelig kommer til å få litt løpskapasitet med all den løpingen de gjør på fotballen. Og Karoline med to dager på friidrett og en dag med meg i skogen - blir en god sesong neste år!!! 8 km med megakupert terreng og flere tusen liter gjørme, men jeg hadde det ihvertfall veldig kos! Håper hun hadde en fin tur og! 

Hele turen ble avsluttet med litt lek og gøy - alt skal ikke være bare alvor heller! 

klemMari

Back to basic

På vei hjem fra jobb igår "døde" jeg litt, så løpeturen min hjem, endte med pulsbelte og treningstøy på bussen, 1,5 timer i senga før nattevakt igjen - og istedet en kort med deilig styrkeøkt. Jeg så et bilde på insta igår av mange mennesker på Crossfit, og det var et menneske der, som skilte seg ut. Jeg så ikke hvem det var, men så bare armene og tenkte "shit jeg må finne igjen musklene mine!" Nå viste det seg plutselig at det var herlige Benedicte på teamet og hun var flau over bildet! Damn girl...glem det a! Etter årets sesong er det kun en ting som gjelder - "strong is the new sexy!" Etter at Børsheim ble imponert over Helle og meg som "lett" gikk med guttesandsekken i Lake Tahoe, og etter å ha vært den "sterke" på team relayen i Canada, er det bare gøy å prøve å bli enda sterkere i vinter og møte sesongen 2018 enda bedre forberedt!

Det blir så alt for sjelden jeg rekker å trene styrke, så det var egentlig litt godt å kjenne at det fortsatt er litt sprut igjen i kroppen. Jeg har ikke fått trent markløft på lenge pga strekk i rumpa, men jeg måtte bare teste litt idag siden jeg har blitt mye bedre i strekken nå siste tid. Teknikken satt greit opp til 80 kg...slapp nok litt på 90 kg...men måtte bare dra strikken litt til og ga meg etter et maksløft på 95 kg. Ingen teknikk å skryte av da, men uendelig deilig å fortsatt få opp stangen. Bare å jobbe på gjennom de neste ukene så tipper jeg vi er tilbake der jeg var i våres! Men kanskje aller viktigst er pull-ups...jeg aner ikke om jeg blir å se i noe VM eller EM, men stairway to hell skal ihvertfall ikke felle meg igjen! Gunnor og Stairway liksom...slitsomt med alle disse hindrene som jeg vet så inderlig godt hva jeg må trene på for å klare...men fortsatt ikke gjør det!!!

Uansett deilig å se og kjenne at alle hinderløpene i seg selv har fungert som god trening! 

Gårsdagens økt: 

- Markøft pyramide - 60-80-90-95-80-60/ sidehev skuldre

- Knebøy/fronthev skuldre

- Nedtrekk/skulderpress

- Facepull

- Stående nedtrekk bredt grep

Deilig å være igang igjen! 

KlemMari

#OCRUnited

Shake it of baby-girl! Idag har jeg pyntet meg med både Scull-valley t-shirten min + armbånd fra teamrelayen på søndag. Det på tross av at jeg ikke har vært i nærheten av en eneste skalle. «Conquered» står det på den...hahaha var vel heller Scull valley som conquered meg, jeg kom meg jo aldri opp engang ;)  Det var kanskje nesten den største skuffelsen i VM. Jeg hadde jo gledet meg så fært til å teste dette hinderet...

Men er man «tung i ræva» så er man 😜 

Uansett...idag vil jeg bare dvele med det mest spesielle med disse to mesterskapene jeg har vært på siste måneden. Ja det er gøy å ha fått ha æren av å delta her, men det som er enda mer unikt å få oppleve er samholdet mellom atletene som deltar her. I VM var det 67 nasjoner med og jeg vil tro det ikke var noe mindre på Spartan world championsship. Og er det en ting som både coach Pain poengterte på lørdag og søndagen, og som Joe de Sena var stolt over - så er det undringen over hvor mye hat, sjalusi, diskriminering og rasisme vi lever med i hverdagen - mens når vi står skulder ved skulder på startstreken eller krysser mållinjen med hender løftet over hodet og kneler i mål - ja da er alt glemt!

»OCR knows no borders» 

Nå om dagen er det store ting på gang i Spartan, og blant annet i Midt-østen postes det mange bilder fra møter om Spartan Race. Det har ikke vært så mange løp der nede, men i likhet med resten av verden så øker interessen og blant annet er et team der nede nå fra Uk for å hjelpe til. Utrolig spennende og det å løpe med jenter fra bl a Oman i Spartan var en uendelig stor ære for oss alle. Gjensidig respekt og kjærlighet var det eneste som preget helgen i Lake Tahoe! 

Nå i helgen opplever jeg det samme igjen. Å stå på startstreken som Pro var kanskje å dra strikken langt, men spesielt å komme til monkeybaren på lørdagen er et av de sterkeste minnene fra Canada. Det hadde begynt å regne og da jeg kom dit sto det en klynge pro-jenter og fortvilet så på monkeybaren. Var det allerede her det skulle ende? Den var klissvåt av en liten regnskur og jentene sklei av som små unger på glattisen. Publikum jublet og heiet like mye hver gang en jente prøvde seg og ble like skuffet hver gang en datt ned. Det var så mye energi på et sted! Skuffelse, håp og øredøvende glede når noen klarte det. Regnet sluttet, og sakte med sikkert ble barene tørrere og tørrere for hver gang vi testet den. Litt og litt lengre kom vi, og det samholdet, den genuine gleden hver gang en konkurrent kom over tror jeg ikke mange skjønner hvor sterk er før de har opplevd det selv. At vi var 10-15 jenter som sto der i en god halvtime og samarbeidet tror jeg stemmer godt, og til slutt var alle over og ingen armbånd klippet...enn så lenge.

Jeg skulle aldri vært foruten disse magiske øyeblikkene, og er så uendelig takknemlig for at jeg har fått være med på dette! 

KlemMari

Team-relay - kanskje det morsomste i både Lake Tahoe og i Canada! 

Dagen derpå...

Du vet den følelsen du får når vekkerklokka ringer og du ikke helt vet hvor du er...og du har en sånn guffen følelse av at du har glemt noe... Hva skulle jeg ha gjort, hvor skulle jeg ha vært?? Åhhhhh ja...grep og styrketrening ja... sukk. Trekke dynen over hodet og skru av alarmen litt til. Endelig fikk jeg og kommet meg til VM og burde da for pokker ha klart å trene meg bedre opp. Dog kan jeg godt unnskylde meg med at bedre folk enn meg også kom i mål uten dette (forbanna) armbåndet, men det hjelper liksom så lite likevel. Jeg er en elendig taper således og jeg kjenner at igjen blir det vanskelig å møte blikket til folk. Snakket endel med Camilla aka Treningsfrue om dette...når det er så mange som vet hva man skulle, hvor man skulle - så kommer også spørsmålene "hvordan gikk det?" Og gjerne med spente øyne, litt som unger på julaften som venter på den store gaven...og jeg føler at jeg (igjen!) må skuffe og si...jeg klarte det ikke. Kvalmen sitter tett på - for om under to uker skal jeg gjøre det igjen...utfordre meg selv på noe jeg ikke har trent godt nok på! Ironviking - 42 km + (ifjor var distansen 45-48 km) 1000 høydemeter, x antall tunge hinder på under 7,5 timer. Gudene vet hvordan jeg skal klare det...jeg har ikke distansen inne, ikke tempoet...men heldigvis skal jeg ha med meg Supermann som farts-styrer. Han skal holde pacen oppe så tidsfristen kanskje kan overholdes.... til sammenlikning brukte jeg 10 timer og 40 mins på 50 km og 3600 høydemeter i Skottland i sommer. Det vil altså si at jeg må kutte 3 timer av den distansen så skal bli interessant....

Ligger på sofaen nå og venter på Supermann...en siste langtur i marka er målet mitt idag. Så blir det bare rolige middelsturer frem til neste helg....så får vi se om jeg kommer opp Valhallas trapper mens de roper "ironviking" over høytaleren!

KlemMari

dette bildet...her står jeg og studerer min Nemesis med skrekk i øynene (dere ser bare ikke blikket mitt...) 

So many feelings...

Jeg tror sjelden og aldri jeg har sett så mange følelser i løpet av en dag... 

- pur lykke

- ekstatisk lykke

- glede

- sorg

- dyp sorg

- enda dypere sorg

- fortvilelse

- takknemlighet

- kameraderi

- hjelpsomhet

- hjerteskjærende sorg

- raseri

- medlidenhet

- oppgitthet

- ettergivenhet

Jeg har vel nesten vært innom de fleste av følelsene idag, før starten gikk på 15 km pro (!) OCR world championsship 2017 hadde jeg nervene klistret utenpå og var pissenervøs. Da startskuddet gikk, følte jeg meg som en hest som ble sluppet ut av båsen sin på travbanen, og overrasket megselv med at formen var OK, beina var friske og raske - men ikke mange kilometerne ute møtte jeg bokstavligtalt første veggen - et monster av en skråvegg, som jeg i etterkant har blitt fortalt at krevde de første båndene. Jeg kom meg relativt elegant over. Ferden gikk videre oppover, men bakker skremmer meg ikke. Jeg er sterk i bakkene, og med knallgode sko hufset jeg meg oppover inntil regnet traff oss. Jeg lukket øynene og fryktet det verste. Det sluttet etterhvert, men førte først til tidenes kollektive pro-dame samarbeid på monkeybaren om å få en lane tørket opp så vi kom oss videre alle mann.

En lang stopp her, før lett springmarsj videre, ned på eventområdet med rampe og la gaffe stolper. Heller ikke dette stoppet meg, jeg ga slengkyss til Arnel, formen var på topp og jeg kjempet meg videre igjen mot toppen. Garminen min viste meg at jeg nærmet meg 10'km, og jeg visste hva som ventet - stairway to hell (som jeg har døpt den om til..). Og det gikk til helvete! Ikke så fort, og ei heller så mentalt smertefullt som jeg fryktet. Jeg var her kanskje i 45 mins, men måtte etterhvert innse at jeg ikke hadde gjort jobben min og trent på det jeg skulle. Dog har jeg ikke tall på hvor mange pull- ups jeg tok til ingen nytte...nok til at det ble en god treningsøkt ihvertfall!

Uten armbånd lekte jeg meg gjennom Urban sky, Dragonsback, low rig og Seff tauet...og så kom riggene, jeg hadde gledet meg så fært, men gjørmete sko, utslitte armer og ikke minst elendig teknikk på å komme meg opp til scull valley gjorde at sinne-tårene sprutet litt, før jeg klatret opp på Floating walls - disse hadde jeg gledet meg til så lenge og de var minst like kule som jeg hadde håpet! Til og med knuteveggen gikk bra og jeg fikk medalje i mål...dog gikk den rett i lomma! Jeg er en elendig taper og denne medaljen går igjen til jentene hjemme fordi mamma dro på ego-tur, sviktet dem og ikke gjorde jobben sin!

KlemMari

Dagens helter!

Fy søren - 20 km med Sjefen igår skulle bety hviledag idag. Men med 3 km shortcourse og så mange fine folk å heie på kan jeg skryte på meg tidenes intervalløkt som varte i flere timer.

Dagens helter har kjempet seg gjennom 3 km med bakker, x antall rigger og uansett om armbåndet var med i mål eller ikke har dagen vært preget av råskap fra ende til annen!!! 

Johan beviser at grepsstyrke = plassering uansett om beina er med eller ikke! 

Min "lille"  helt fra Agoge 006!

Mille viser råskap og styrke fra en annen verden!!!

My favorite couple! 

Itsy bitsy spider! Petter viser igjen muskler og knuser 3 km i småbiter!

Marius var dagens første helt og lekte seg gjennom hindrene! "Barneskirenn"! 

imorgen venter 15 km, enda fler rigger, mer vegger og enda fler bakker. Etter å ha sett hvordan folk har kjempet idag og hvor vanskelig dette er, er forhåpningene = null, men likevel - jeg skal gjøre mitt beste! 

klemMari

Here we go again...

Ja ikke at jeg har vært her før...men jeg har hatt armbånd før - og er fortsatt "traumatisert" etter å ha mistet det på Gunnors struggle i EM 2016. Nå har jeg to...og vil så gjerne ha de med hjem. Jegviljegviljegvil!!!!

Uansett - om jeg klarer det skal jeg være pokker så stolt for lørdag blir et rotterace!!! Det er himla mange bakker, det blir glatt, gjørmete og ikke minst - det er rigger! Sykt mange kule rigger, jeg elsket Urban sky riggen, Skull Valley er episk og ikke minst Battelfrog er her med rig! Blir pump i underarmene og grepet får kjørt seg!!! 

Er den ikke vakker <3

...og ikke minst...min store angst - Stairway to heaven (or hell...)! 

Hvis dere orker og gidder - send over litt styrke og gode vibber til meg på lørdag! 

KlemMari

Oh Yess she did!

God morgen alle sammen, digg å våkne til sol! Gårsdagen var fantastisk, men det er alltid mer stas med sol og godt vær! Idag er det familyrun på tapeten og det skal bli så kult. Alle er gira, og jentene skal få sin første "knytteneve" idag med grønt familiebånd. 

For min del var gårsdagen en gedigen seiersrunde! Tror det syntes rimelig godt da jeg kom i mål for å si det sånn. Målet mitt med denne helgen var strengt tatt ikke å prestere så himla godt, så 36.plass blant jentene kom bare som en deilig bonus. Målet mitt derimot var å øve på hinder og få mestring på grep og spenst. And so she did! Med to fastlanes (ringene og spinning wheel), irish table gjennomført som det skal, sternum checker på første forsøk og platinumrigg rett etter å ha hoppet i vannet - så er jeg superhappy med egen innsats og kjenner at selvtilliten har steget to hakk på vei mot Canada. Er ikke så stort mer jeg kan få gjort nå, så da er det bare å sette seg på flyet, ha en Amazing tur med fine folk og gjøre så godt jeg kan. Eneste som skal øves på idag er ninja- stepsene, som jeg faktisk frykter i VM. Haha er det der armbåndet skal ryke i år???

KlemMari

Tom for ord...

At jeg aldri lærer...skal jeg få skrevet til dere må jeg nesten gjøre det med en gang. Mens kroppen er full av følelser og blodet bruser. Litt som når vi sender live på facebook (hvorenn harry det måtte være), eller kommer med spontane snap'er. Da er vi der, i øyeblikket, og alle opplevelsene er helt friske i minnet.

Men jeg var så sliten på vei hjem, bilturen fra Lake Tahoe til San Fransisco gikk forbi som en stille drøm, jeg satt og dormet det meste av veien, på flyplassen hadde jeg over 5 timer å vente alene men rastløsheten satt i kroppen og selvom mac'en var med (dog med en mus som ikke virket og dermed tok motet fra meg) klarte jeg ikke sette meg ned i ro. Takket være noen fine "nattsmertestillende" fra USA gikk flyturen hjem også som en drøm, jeg våknet kun opp innimellom og fikk vippet litt på bena og hendene så ikke blodproppene kom og tok meg, og siste reise fra København og hjem, gikk også forbi i en stille drøm. Jeg var sååååå sliten og tiltaksløs...og det har sittet litt i meg.

Det er alltid rart å komme hjem fra disse turene, men denne gangen, å komme hjem til jentene mine er så uendelig godt. De betyr så mye for meg, og jeg må innrømme at jeg kjenner på det å reise fra de igjen så fort. Canada banker på døren om kun få dager, det er ymse følelser i magen. Spartan World championsship var en drøm for meg, en opplevelse jeg har ønsket meg så lenge. Jeg har som sagt vanskelig med å sette ord på hele opplevelsen, men det beste med hele turen var nesten at jeg ikke følte på noe press denne gangen. Jeg dro for å ha det gøy, jeg dro for opplevelsen - og det var nettopp dette jeg klarte også. Man vil alltid prestere bedre enn hva man gjør, og det er selvfølgelig ting jeg kunne gjort bedre, hindre som burde vært satt, farten kunne vært høyere - men alt i alt er jeg fornøyd med egen innsats og ikke minst at jeg klarte å sette pris på opplevelsen sammen med de menneskene jeg var der sammen med.

Canada blir annerledes...jeg reiser ikke alene lengre, vi reiser en hel haug med flotte mennesker - flinke atleter som har jobbet målbevisst mot denne konkurransen. "Nå må jeg starte å trene!" sa jeg i juni da jeg ble overrasket på scenen under bryllupet til Tim og Camilla...og selvom jeg føler jeg ikke har gjort annet enn å trene hele sommeren, og konkurrert i mellom det - så føler jeg meg ikke klar. Multiriggen til Spartan beviste det, heng opp noen kuler og nun-chucker så er det kjørt, hang-ups og dermed stairway to heaven er ikke på plass, og jeg er 99% sikker på at jeg kommer i mål uten armbånd. Og jeg vet det kommer til å prege meg! Jeg kommer til å hate det, og selvfølelsen kommer til å gå i bøtta. Lagkonkurranse på søndag...hva om jeg blir den på laget som gjør at vi fullfører uten armbånd der og??? Utilgivelig!

Gahhhh...jeg reiser til Gøteborg på fredag...det blir en jentetur med to netter på hotell...og målet mitt er å jobbe med selvtilliten på hindrene slik at jeg i det minste reiser over dammen igjen med litt tro på meg selv. Tempo og plassering bryr meg egentlig ikke, tenk hvor stolt jeg var i april da jeg ble tatt ut til å løpe elite...det gikk den veien høna sparker...og neste år satser jeg heller på å starte med teamet og ha det gøy på turen! Nei denne helgen skal jeg prøve å kose meg med jentene, få øvd på hinder og jobbe med grepet - og prøve å nullstille hodet igjen.

Nå så...det var mange ord for en som er tom for ord, eller hva? Jeg gleder meg ihvertfall til å møte uendelig mange fine mennesker på turen til uka, og at opplevelseskontoen igjen blir proppfull - ja det er helt sikkert!

KlemMari

Surrealistisk

 #roadtotahoe - en hashtagg jeg har brukt i et par år nå...veien til Tahoe. Veien til det ultimate, veien til det høyeste man kan oppnå...ja i min verden da. Og nå er det over! Jeg har vært der. Jeg har stått på startstreken med Lindsay Webster, Fay Stenning, Rea Colbin, Amelia Boon...jeg har (igjen) stått ansikt til ansikt med Joe De Sena, jeg har hatt privat hinderløptrening med Coach Joe Di, jeg har sittet på pub og drukket vin med Robert Killian, jeg har diskutert hinderløp med Ian Adamson og ikke minst - jeg har beseiret fjellene til Lake Tahoe. Jeg har kommet meg gjennom Twister og utallige burpees. Og hva nå...hvor går veien nå...hashtag #roadto... 

Det hele kjennes litt surrealistisk ut, som en drøm, et eventyr...har det virkelig skjedd? Da vi tuslet hjem fra puben igår, krysset over eventområdet kl 2130 på kvelden kom det fortsatt inn ultrabeastfullførere, musikken dunket fortsatt på og lysene var enda tent på  scenen - jeg måtte stoppe litt, suge til meg alt, snu meg rundt, prøve å gjemme alt litt ekstra godt i hjertet mitt. En drøm gikk i oppfyllelse, minnene har jeg med meg til evig tid. Close to perfection.... gleder meg til å dele flere minner med dere!

KlemMari

#ocrfamily - en hashtag jeg elsker å bruke

The struggle was real!

Wow! Så var 1.dagen over!

Forventninger til meg selv: Fullføre med stil!

Tanker ved start: Ha det gøy

Startskuddet går: Start rolig! 

Litt lengre oppi bakken...: wtf - tar igjen flere og flere

Km 3-20: Dette går unna! 

Km 20-24: Slitsomt.... 

Km 24-26: Kan noen redde meg??? 

Km 26-27: twister!!!! Klamrer meg fast og når målet til Helle og meg - nå første bjella og redusere skadeomfanget! (Håper noen tok bilde!) 

Km 27-28: WTF!!! Armene er borte og erstattet med loffer.... 

MÅL!!!!!  

Ja det var et hardt løp, eller...ihvertfall synes jeg det! Møtte veggen totalt ved 24 km. Dertil umåtelig stolt over å klare 2/3 av twister! Nesten verdt all smerten ved resten av løpet! Tak gode Gud for mandatory svømmevest på svømmingen for det var syyyyykt kaldt! 

BUCK - FURPEES

Bæring - sykt mye bæring...men hodet mitt er allerede på startstreken imorgen - teamevent, en ting er å løpe for meg selv, imorgen løper vi på team Norway, Helle, Hallvard og meg! Eneste laget (tror jeg) med 2 jenter, skal bli meget interessant når all bæring imorgen må gjennomføres av alle (kan assistere da...) med GUTTEVEKT! Dvs Helle og jeg skal få kose oss med hver vår guttebøtte og hver vår guttesandsekk! Nice!!! Men det blir spennende - var sykt mye nerver ute og gikk på team-briefen...spes et lag var stressa...så det blir spennende imorgen!!!

Livesending der og - link på OCRnorway siden! 

KlemMari

So V.I.P

Herregud for en dag!!! To stykk VIP's ligger som slakt på sofaen og jeg må  bare la bildene prate. Plutselig gikk bare all energi ut av meg og tipper senga får selskap straks!

Morgen jogg i disse omgivelsene!!! 

hva man ikke finner i butikkene her.... 

Som jeg liker det - en herlig mix av sunt og usunt og det midt i mellom! 

monsterriggen!!!

Endelig har snuppa mi kommet!!! 

Teambriefing!!! 

Team Norway - wow så uendelig kult!!! 

To beste jentene! 

Natti! 

Spartan world championsship 2017

Antagelig den hashtaggen jeg kommer til å bruke mest de neste dagene, og det eneste temaet jeg kommer til å snakke om. Endelig er avreisedagen her, alene for første gang på lenge. Sist jeg reiste alene på  et hinderløp langt avgårde var vel Toughest i London for 1,5 år siden. Men takket være Pablo, Tim og Alex ble turen Amazing. Og jeg forventer intet mindre av denne turen. Hallvard plukker meg opp (!) i San fransisco i 16 timer isj eller noe og imorgen henter vi Helle i Trukee (...) så er teamet samlet!!!

Programmet er tight der borte og jeg skal bruke litt av tiden på flyet til å finne ut hva jeg skal få med meg, men håper jeg rekker en liten joggings rundt i området og bare for å titte og ta litt bilder til dere. Vil så gjerne dele hele denne opplevelsen med dere. Som sagt forventer jeg ingen topplassering denne gangen, men jeg forventer at jeg skal ha en av de råeste opplevelsene i hele mitt liv! 

KlemMari

Sug i magen!

God lørdag alle sammen. Plutselig satt jeg her med et sug i magen. Etter å ha vært friidrettsmamma idag, og som vanlig tatt litt av...så kom suget. Jeg har filmet, tatt bilder, løpt ved siden av eldstemann de siste 200 meterne av 600 metern, presset to 10 åringer til å løpe 600 meter på tross av at de ikke ville (hvem vil seg vel selv så vondt??), tatt i mot to kids som gråt etter å ha hoppet skyhøyt av kruttlappistolen...og stolt skrytt til gud og hvermann av de. Stakkars alle som må høre på meg skryte av barna mine! Ja for de er ikke nødvendigvis gullkandidater i OL riktig enda...men med rett trening og utstyr kan de vel bli ganske gode??? For det er jo viktig å prestere er det ikke???

“Det viktigste er ikke å vinne, men at alle de andre taper!”

— Anonym

Eller hvordan var dette her igjen? Var det viktig å vinne eller å ha det gøy? Er det å prestere nødvendig for å ha det gøy??? Er det lov i dag å bli med i en konkurranse bare fordi man har lyst? Er det lov å drive med en idrett idag bare fordi det er gøy selvom man ikke har talent???

“Jeg har ikke lyst til å svømme mer mamma, men du og pappa blir så glade når jeg gjør det bra...”

— Karoline 12 år

Er dette noe vi må tenke over...jeg fikk meg ihvertfall plutselig et støkk i magen idag...når vet man egentlig om barna synes noe er gøy, eller om de gjøre det fordi vi voksne blir glade når de presterer og gjør det bra?

“Jeg vil være med deg å trene hinderløp mamma...men du har aldri tid....”

— Karoline 12 år

Tror dere jeg hadde klump i halsen når det her utsagnet kom eller??? Har jeg ikke tid? Hvorfor?? Jo fordi jeg på død og liv må trene så jæskla avansert for at jeg skal prestere!!! Er det viktigere enn barna mine?

“Kan vi dra og klatre en dag mamma?
- ja det kan vi helt sikkert...en dag....”

— Klassisk samtale hjemme

Jeg reiser til Lake Tahoe om 3 dager. Jeg skal være med i Spartan World Championsship 2017. Jeg skal løpe elite. Jeg skal stå på startstreken med verdens beste jenter. Hva slags forventninger har jeg til meg selv?

Jeg forventer av meg selv å gjøre det så godt jeg kan! Og hva vil det si...jeg vet jeg ikke kan prestere i denne konkurransen. Jeg har ofte lurt på hvorfor folk gidder å være med i konkurranser når de vet de kommer sist? Eksempel vinteridretter der Norge og Sverige er storeslem...og andre land aldri ever noen gang har sjans. Men de blir med likevel! Hvorfor? Alltid lurt på dette! Men denne gangen er det min tur, jeg vet jeg ikke kan vinne, jeg vet jeg ikke kan komme topp ti...men jeg håper jeg kommer over midten av antall jenter! I Andorra stilte tydligvis 58 jenter på startstreken og jeg ble nr 25. Over midtstreken, og var jeg fornøyd? Jaaaa veldig! Og hvordan er nivået i USA, i VM? Aner ikke...jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å komme sist, jeg er helt sikker på at jeg kommer til å gjøre så godt jeg kan, eller - jeg kommer kanskje ikke til å presse meg helt i bånn...men likevel. Jeg vet jeg kommer til å være nervøs. Jeg vet jeg kommer til å glede meg OG grue meg. Jeg vet jeg kommer til å nyte hvert sekund...og hate annenhver høydemeter og hver eneste burpee...Men jeg gjør det fordi jeg har lyst, og jeg vet jeg kommer til å være så stolt - og det på tross av at jeg vet jeg ikke kan prestere.

“- Jeg er så nervøs Bjarte!
- Hvorfor det? Hvis du tror du kan vinne, kan du bare gå og legge deg med en gang!”

— Toughest Malmø 2017

Det er mye tanker og mye følelser - og fokus hos veldig mange har tatt helt av dette året. Og jeg er vel ikke verre enn at jeg definitivt er med på karusellen...men hvor fort går karusellen før man blir kastet av??? Hva er målet for 2018 - EM-kvalik er i boks (DET er veldig viktig å få presisert!), det er VIKTIG å få kvalifisert seg til VM neste år (absolutt nesten DET viktigste) - men vet dere hva jeg gleder meg aller mest til??? Karoline og jeg skal løpe hinderløp SAMMEN! Hun og jeg - og vi skal ha det GØY! SAMMEN! For DET er viktig DET! Veldig viktig!

KlemMari

OMG OMG OMG!!!

Det ordner seg for snille piker, sier dem! Og jaggu må jeg si meg enig om dagen! Fortsatt knust innvendig fordi Marie ikke får reist med meg, men når man får tidenes beste erstatning med denne flotte dama, ja da er både team-løp søndag sikret og for ikke å snakke om et fantastisk reisefølge!

Men enda bedre var det å våkne opp til denne nyheten: "Vi ønsker å sponse dere til Island!" Altså!!! Seriøst - har akkurat booket om hotellbilletten til en 4 manns leilighet i Reykavik, og fortalt jentene at i desember skal de på tur igjen med mamma og pappa til Island! Det blir hinderløp på lørdagen og sightseeing på mandagen med Den blå lagunen! Alt takket være snilleste Bakke AS! En lokal boligutvikler her på Romerike som har troa på oss og som ser utfordringen med å drive så stort som vi har gjort i år. Å få lov til å reise på tur med jentene våre betyr alt for oss og vi er så utrolig takknemlig!

...og da må jeg jo selvfølgelig få dele litt for dem - er du på hus eller leilighetsjakt - er det faktisk årets store visningshelg hos de denne helgen:

Så ikveld skal det feires...vært helt gæern og kjøpt en cider til mor og en øl til far....haha lightvarianter seff til begge to ;) Og med en råflott tacomiddag så tar det helt av! Nei seriøst - skal ikke mye til for å glede et hinderløphjerte og tur med mine to hjerter er det beste som kunne skje oss <3

Ha en fantastisk helg folkens! Jeg har lagt ned siste innsats før Lake tahoe med 6 x bakkeintervaller i Marikollen og 10 x bakkespurt med 20 kg sandbagcarry og 10 burpees imellom! Boom - nå er det bare å surfe inn de siste dagene før avreise!

KlemMari

Høy på livet...

...og stadig i full forvirring!

Jeg hadde så mange planer og så mange forhåpninger til det året her. Mye har blitt som jeg har håpet, mye har blitt mer enn jeg hadde drømt om - og andre ting har vært store skuffelser! Som blondine lærer man stadig hvordan virkeligheten egentlig er, og man blir vel bare sterkere og sterkere av å løpe inn i de berømte murveggene ;) Og man lærer hvem som er der og hvem som ikke er der.

Uansett - nå har vi valgt å være klin gæerne i år - og får stå for det. Igår på sats fikk jeg virkelig kred for reisen vår gjennom dette året, av og til må man bare gripe det livet byr på av muligheter, noe kan man gjøre om igjen og noe kommer kanskje aldri tilbake igjen.

Og nettopp derfor er det litt irriterende at jeg fortsatt famler og surrer rundt i blinde. Hadde jeg hatt mulighet skulle jeg gjerne ha hatt noen som fortalte meg nøyaktig hva jeg skal gjøre og når jeg skal gjøre det.

"Du kan ikke hvile deg iform..."

"Du kan ikke spisse formen på en uke..."

"Du må ikke løpe hardt..."

"Rolig skal være rolig og hardt skal være skikkelig hardt..."

"Rolige intervaller vs harde intervaller"

"intervaller vs ikke intervaller"

"Langkjøring, hvor langt, hvor fort, hvor sakte..:"

Gahhhh jaggu ikke rart en stakkar blir forvirra...

Så - etter å ha vært "flink pike" i 3 dager nå og kun trent lett styrke med full fokus på grep og skuklderrehab, måtte jeg bare på mølla en tur i går. Rolige intervaller var planen, ,ble ikke det vøt...6 x 1 km drag i sone 4 (og litt i sone 5) ga meg en skikkelig runners high boost på vei til nattevakt, 38 timers restitusjon (innafor til fredagens økt) - og sikkert flere som tenker "Så dum du er, sånn skal det ikke gjøres!" Men jeg må bare gjøre litt som jeg føler for også, er så deilig å få litt fart i beina igjen...og om det er en fattig trøst så ser jeg de beste av de beste fortsatt er på intervaller, dog holder de seg i bakkene nå, så fredagens økt blir i Marikollen! Plan - 6 bakkedrag + 4 drag med sandbag.

Tren på det du skal gjøre...det har nå resultert i tidenes lapskaustrening for min del, ikke god på noe, men heller en helt avarage allrounder. Og vet dere - jeg kan leve med det! Jeg kan aldri vinne blant de beste uansett, bare det å få være del av moroa er godt nok for meg...godt nok...et begrep jeg kan lære meg å leve med!

KlemMari

Hva er DITT kuleste hinder?

10 dager nedtelling tilmin råeste hinderløpsopplevelse! Beklager altså, men det blir mye skriverier om dette. Nettopp fordi det er det største jeg kommer til å oppleve noensinne tror jeg. Selvfølgelig elendig trist at jeg ikke får delt dette med min partner in crime gjennom 5 år som hinderløper, vi har gjort nesten alt sammen. Kun siste året har vi skilt litt veier ved et par anledninger, men jeg vet at dette også står høyt i kurs hos han...så hva vet jeg - kanskje 2018 er året jeg blir hjemme og han reiser til Den absolutte Pilgrimsreisen for oss Spartanelskere.

Det bobler over med følelser om dagen, selvom gårsdagen brakte med seg elendige nyheter. Planer har blitt brutalt endret, og hjertet mitt gråter! Vi var to som skulle på eventyr sammen, og akkurat nå for øyeblikket er jeg alene. Det blir IKKE det samme, og jeg håper virkelig det ordner seg på et vis...en reserveplan er i det spede planleggingsstadiet - og jeg får vel vite mer i kveld om hvordan reisen blir.

Min gode venn Arnel Banawa kommer til å være der og igjen lage nok en epic racerecap. Jeg har så dyp respekt for den mannen, og det var han som oppmuntret meg i 2014 til å prøve Spartan Race!

Men folkens, Lake Tahoe kommer til å teste meg til det ytterste ifht hindre, de er mer tekniske i USA enn vi er vant med, de er lengre, hardere og mer utfordrene. Dobbel sandbagcarry, dobbel spearthrow, de kommer til å forlenge Twisteren (som jeg aldri i hele mitt liv har prøvd, og heller ikke kan teste da det er ansett som juks hos Spartan) - men i det minste har jeg kjent på høyden og vet hva som venter meg, og selvom de truer med enda mer høydemeterstigning enn ifjor, så skremmer ikke det meg vettlaus. Vi hadde like mange høydemeterstigning i Andorra, og Karl har testet oss både i fjorårets Beast i Edinburg og i årets Ultrabeast i Edinburg. Så bakkene skal jeg også klare uten enorme problemer, Andorra viste meg at i bakkene i denne høyden må de aller aller fleste kaste inn håndkle og gå - så vil de beste vise seg gjennom hvem som klarer hindre og får færrest burpees, og hvem som klarer å slippe beina løs i nedoverbakkene!

Men - jeg visste det før Andorra egentlig, men fikk det igjen bevist der. Det aller kuleste hinderet jeg vet er Multiriggen. Kjært barn har mange navn, i Toughest kjenner vi den som Platinumrigg, det samme i Strong Viking, og altså Multirigg hos Spartan. Å klatre opp på riggen, velge bane omhyggelig (selvom alle strengt tatt er like), ta tak med hånden, usikker på om grepet kommer til å holde denne gangen, følelsen når du kjenner du er igang, det går bra, du har kontroll...helt til du ikke har 100% kontroll et lite øyeblikk, suget i magen når du får en feil sving på kroppen, lettelsen når du kjenner du klarer å ta deg inn igjen, du nærmer deg sakte men sikkert slutten - det kommer et par nye elementer du aldri har testet før, eller avstanden er litt lengre enn du hadde tenkt, du nøler et sekund eller to mens du henger i go'armen, du tar sats, tar grep, det sitter! Bjella er så nær så nær, et siste desperat grep og du er der, BÆÆÆM du treffer bjella klokkerent og du hopper ned med 1000 sommerfugler i magen, det slipper ut et jubelrop, du gir nærmeste frivillig highfive og hopper avgårde som en våryr fole på vårslippet. Du har klart det, du har sluppet straffeløp, du har beholdt armbåndet eller du slipper 30 burpees...for denne gangen...helt til neste hinder - så er det på nytt med alle de samme følelsene. Jeg tar nemlig aldri et hinder for gitt. Du vet aldri hva slags hindringer du kan møte på et hinder, snø, regn, kulde, et øyeblikks uoppmerksomhet - og du har failet!

Hva er DITT ynglingshinder???

KlemMari