OCR Norway

So many feelings...

Mari Weider

Jeg tror sjelden og aldri jeg har sett så mange følelser i løpet av en dag... 

- pur lykke

- ekstatisk lykke

- glede

- sorg

- dyp sorg

- enda dypere sorg

- fortvilelse

- takknemlighet

- kameraderi

- hjelpsomhet

- hjerteskjærende sorg

- raseri

- medlidenhet

- oppgitthet

- ettergivenhet

Jeg har vel nesten vært innom de fleste av følelsene idag, før starten gikk på 15 km pro (!) OCR world championsship 2017 hadde jeg nervene klistret utenpå og var pissenervøs. Da startskuddet gikk, følte jeg meg som en hest som ble sluppet ut av båsen sin på travbanen, og overrasket megselv med at formen var OK, beina var friske og raske - men ikke mange kilometerne ute møtte jeg bokstavligtalt første veggen - et monster av en skråvegg, som jeg i etterkant har blitt fortalt at krevde de første båndene. Jeg kom meg relativt elegant over. Ferden gikk videre oppover, men bakker skremmer meg ikke. Jeg er sterk i bakkene, og med knallgode sko hufset jeg meg oppover inntil regnet traff oss. Jeg lukket øynene og fryktet det verste. Det sluttet etterhvert, men førte først til tidenes kollektive pro-dame samarbeid på monkeybaren om å få en lane tørket opp så vi kom oss videre alle mann.

En lang stopp her, før lett springmarsj videre, ned på eventområdet med rampe og la gaffe stolper. Heller ikke dette stoppet meg, jeg ga slengkyss til Arnel, formen var på topp og jeg kjempet meg videre igjen mot toppen. Garminen min viste meg at jeg nærmet meg 10'km, og jeg visste hva som ventet - stairway to hell (som jeg har døpt den om til..). Og det gikk til helvete! Ikke så fort, og ei heller så mentalt smertefullt som jeg fryktet. Jeg var her kanskje i 45 mins, men måtte etterhvert innse at jeg ikke hadde gjort jobben min og trent på det jeg skulle. Dog har jeg ikke tall på hvor mange pull- ups jeg tok til ingen nytte...nok til at det ble en god treningsøkt ihvertfall!

Uten armbånd lekte jeg meg gjennom Urban sky, Dragonsback, low rig og Seff tauet...og så kom riggene, jeg hadde gledet meg så fært, men gjørmete sko, utslitte armer og ikke minst elendig teknikk på å komme meg opp til scull valley gjorde at sinne-tårene sprutet litt, før jeg klatret opp på Floating walls - disse hadde jeg gledet meg til så lenge og de var minst like kule som jeg hadde håpet! Til og med knuteveggen gikk bra og jeg fikk medalje i mål...dog gikk den rett i lomma! Jeg er en elendig taper og denne medaljen går igjen til jentene hjemme fordi mamma dro på ego-tur, sviktet dem og ikke gjorde jobben sin!

KlemMari

IMG_3534.JPG