10 dager nedtelling tilmin råeste hinderløpsopplevelse! Beklager altså, men det blir mye skriverier om dette. Nettopp fordi det er det største jeg kommer til å oppleve noensinne tror jeg. Selvfølgelig elendig trist at jeg ikke får delt dette med min partner in crime gjennom 5 år som hinderløper, vi har gjort nesten alt sammen. Kun siste året har vi skilt litt veier ved et par anledninger, men jeg vet at dette også står høyt i kurs hos han...så hva vet jeg - kanskje 2018 er året jeg blir hjemme og han reiser til Den absolutte Pilgrimsreisen for oss Spartanelskere.
Det bobler over med følelser om dagen, selvom gårsdagen brakte med seg elendige nyheter. Planer har blitt brutalt endret, og hjertet mitt gråter! Vi var to som skulle på eventyr sammen, og akkurat nå for øyeblikket er jeg alene. Det blir IKKE det samme, og jeg håper virkelig det ordner seg på et vis...en reserveplan er i det spede planleggingsstadiet - og jeg får vel vite mer i kveld om hvordan reisen blir.
Min gode venn Arnel Banawa kommer til å være der og igjen lage nok en epic racerecap. Jeg har så dyp respekt for den mannen, og det var han som oppmuntret meg i 2014 til å prøve Spartan Race!
Men folkens, Lake Tahoe kommer til å teste meg til det ytterste ifht hindre, de er mer tekniske i USA enn vi er vant med, de er lengre, hardere og mer utfordrene. Dobbel sandbagcarry, dobbel spearthrow, de kommer til å forlenge Twisteren (som jeg aldri i hele mitt liv har prøvd, og heller ikke kan teste da det er ansett som juks hos Spartan) - men i det minste har jeg kjent på høyden og vet hva som venter meg, og selvom de truer med enda mer høydemeterstigning enn ifjor, så skremmer ikke det meg vettlaus. Vi hadde like mange høydemeterstigning i Andorra, og Karl har testet oss både i fjorårets Beast i Edinburg og i årets Ultrabeast i Edinburg. Så bakkene skal jeg også klare uten enorme problemer, Andorra viste meg at i bakkene i denne høyden må de aller aller fleste kaste inn håndkle og gå - så vil de beste vise seg gjennom hvem som klarer hindre og får færrest burpees, og hvem som klarer å slippe beina løs i nedoverbakkene!
Men - jeg visste det før Andorra egentlig, men fikk det igjen bevist der. Det aller kuleste hinderet jeg vet er Multiriggen. Kjært barn har mange navn, i Toughest kjenner vi den som Platinumrigg, det samme i Strong Viking, og altså Multirigg hos Spartan. Å klatre opp på riggen, velge bane omhyggelig (selvom alle strengt tatt er like), ta tak med hånden, usikker på om grepet kommer til å holde denne gangen, følelsen når du kjenner du er igang, det går bra, du har kontroll...helt til du ikke har 100% kontroll et lite øyeblikk, suget i magen når du får en feil sving på kroppen, lettelsen når du kjenner du klarer å ta deg inn igjen, du nærmer deg sakte men sikkert slutten - det kommer et par nye elementer du aldri har testet før, eller avstanden er litt lengre enn du hadde tenkt, du nøler et sekund eller to mens du henger i go'armen, du tar sats, tar grep, det sitter! Bjella er så nær så nær, et siste desperat grep og du er der, BÆÆÆM du treffer bjella klokkerent og du hopper ned med 1000 sommerfugler i magen, det slipper ut et jubelrop, du gir nærmeste frivillig highfive og hopper avgårde som en våryr fole på vårslippet. Du har klart det, du har sluppet straffeløp, du har beholdt armbåndet eller du slipper 30 burpees...for denne gangen...helt til neste hinder - så er det på nytt med alle de samme følelsene. Jeg tar nemlig aldri et hinder for gitt. Du vet aldri hva slags hindringer du kan møte på et hinder, snø, regn, kulde, et øyeblikks uoppmerksomhet - og du har failet!
Hva er DITT ynglingshinder???
KlemMari
