Camp Weider

For en uke siden…

Mari Weider

For en uke siden gjorde jeg det jeg elsker mest på jord…jeg hoppet over ilden 10 meter før mål på Spartan race Mallorca… og i etterkant har jeg ikke postet et eneste bilde fra turen…

Jeg reiste til Mallorca med en klump i magen, kanskje fordi jeg reiste til øya vi alle 4 elsker, kun 2 av oss, kanskje fordi jeg ikke helt 100% visste om jeg kom frem og tilbake uten problemer…eller kanskje fordi intensivsykepleieren i meg med ekstra kunnskap rundt smittevern murret på at dette var ikke så lurt…

Men vi reiste, vi fikk hvilepuls, vi fikk kjærestetid, vi fikk ledd sammen, kysset før og etter løp, vi koste oss med gode venner, vi løp på sommervarme stier blant lavendellukten oppe i fjellene rundt Palma, vi overvant nye hinder og fikk nye minner til å putte i hjertekontoen. Og vi havnet i karantene…den så jeg ikke komme. Og nå er koronaskammen dyp i meg, kollegaene mine er allerede igang med jobben som skal gjøres på intensivavdelingen…uten meg. Jeg føler at jeg har sviktet dem…og jeg er så lei meg! …men jeg angrer ikke! Da hadde alt vært forgjeves!

Jeg lover å benytte karantene tiden godt, jeg sover, hviler, løper, henger og er sammen med familien min. Jeg lover å samle krefter, slik at når mine 14 dager er over så kommer jeg tilbake sterkere enn noensinne. Og da skal jeg gjøre jobben min som jeg vet er så ekstra viktig nå, og som jeg også elsker over alt på jord.

Til alle mine kjære kollegaer, stå sammen, vær sterke - dere er alle så viktige nå!

Aroo Mari

IMG_4475.jpeg

Litt stolt…og veldig flau!

Mari Weider

Jaja «du får ikke gjort bedre enn ditt beste»…sies det! Men når du ikke engang klarer å gjøre ditt beste, ja da blir man både irritert, forbanna og …flau! Altså, med råeste Coach Kloster på lag har virkelig løpingen tatt seg opp siste ukene og man skal jo ikke ha formtopp nå. Men at dette løpet skulle være en test på hvor man sånn ca ligger, det er helt sikkert! Og jeg gledet meg…og gruet meg som en drittunge. Med tunge skyts fra Sverige og ikke minst Spania så må man prestere på høyt nivå her nede…om ikke er det stang rett ut!

AF132847-F8B8-411D-BF6F-FE7C946AFE91.jpeg

Som vanlig var løpet fantastisk som racedirectoren sa…and brutal! Og det var det, med såkalt 3 bakketopper gikk pulsen smack opp i sone 5 første bakken. I kjent stil kjørte spartan oss over en haug med vegger første kilometeren for å spre feltet før vi forbausende nok kom ganske tidlig til Olympus og Twister. Mer eller mindre rett etter hverandre. Kun skilt av en knotete bekk og Bender. Men julegrisen datt seff ned fra Olympusen i kjent stil, bannet seg gjennom 30 burpees og så ryggen til Pia Kind forsvinne sammen med en haug andre! Så kom twister…3 seksjoner = syrefest…grepet var ikke på plass kjente jeg etter et par grep, men likevel var det ikke før 3.siste grepet det glapp! Jeg gadd ikke engang banne nå…jeg visste pallen glapp der! 30 burpees til og så 9 km med jag for å prøve å ta igjen tapt tid!

«Det er ikke over før du er i mål!»

Hadde jeg hørt litt mer på den stemmen, løpt litt lengre i bakkene, løpt enda fortere nedover, gitt jernet til sone 5,4 istedet for kun sone 5,2 bortover grusveien, hadde jeg kjempet litt raskere gjennom gjørma…hvis hvis hvis! Hvisomattedersomatte gjelder ikke! Kun hardt arbeid! Så nå skal jeg hjem å fortsette den gode jobben min med løpingen, få igang hengingen, trene mer overkroppsstyrke (som jeg har sagt 1000 ganger før…) - for nå gidder jeg ikke få en 4.plass til som skilles av så små marginer at tullefeil blir avgjørende! Step it up Fru Weider!

Takk gode Gud for at Sjefen Weider reddet familiens ære idag med en finfin 3.plass i sin alder! Aroo til deg Supermann ❤️

IMG_4341.jpeg

Lov å være stolt av han der da!

KlemMari

Adjustments.jpeg

Og som jeg sier - «If you cant win, be fabulous!»

Lørdagsintervaller

Mari Weider

En hel dag fri igår = en real økt på sats planlagt! Jentene skulle på fotokurs og jeg skulle bare kose meg alene noen timer…helt til kaoset startet! Trening + mye jobb = bare rot i huset og med kaotisk stemning kom vi oss ut huset i siste øyeblikk. Verste jeg vet når ting ikke er på stell og muggen så jeg for meg intervaller på mølla med et på schwære headset da de små Jaybirdsa mine for øyeblikket var søkk borte. Klok av skade sjekket jeg timeplanen til sats mens jeg tuslet opp trappa…se der ja! Løpetime starter om 20 mins! Altså…nok en sterk i regningen! Jeg møter Stine i resepsjonen og får beskjed om å skynde meg, bakerste rad er ikke holdt av til løpetime så kanskje jeg kunne ha flaks! Jeg skynder meg så mye at idet jeg smekker igjen låsen på skapet skjønner jeg akkurat for sent at noe er galt…nøkkelen ligger igjen i bagen…i skapet…*$£#€% - ordene i hodet mitt egner seg ikke på trykk, men jeg fikk en mølle da!

Ukas gulløkt sto på planen, 8 x 1 km terskel. Motivasjonen min var ikke lengre på topp, og mens jeg litt fraværende hørte på stemmen til Stine fanget den interessen min: «4 minutter, 3 minutter, 45 minuttet totalt osv»…hmmm kanskje jeg bare skal være med på timen hennes. Da løser hun musikk og ikke minst motivasjonsproblemet mitt. Jeg lyttet litt nøyere:

2 x 4 minutter

  • 2 mins pause mellom dragene

3 x 3 minutter

  • 1 mins pause mellom dragene

4 x 1 minutt

  • 30 sek pause mellom dragene

8 x 30 sek

  • (alt for lite pause mellom dragene 😱)

Ferdig! Jeg var såååå død! Holdt seriøst på å svime av underveis. Men jeg holdt hastigheten hun la opp til og endte på 16 km/t på de siste dragene. Superstolt, og selvom jeg var sikker på at coach Marie skulle bli lite imponert over at jeg droppet gulløkta så fikk jeg faktisk klapp på skulderen - «bra jobbet, nå slapper du av resten av dagen». Slapper av ja…skal bare ha 20 mins på Stairmasteren først og så litt styrke…så slapper vi av!

KlemMari

IMG_3430.png
Adjustments.jpeg

Ukas gulløkt

Mari Weider

Oppe og ikke gråter? Må innrømme at vekkerklokka er ikke min beste venn. Et hardt liv å være B-menneske ass, jeg fungerer så best om kvelden. Var nesten så jeg seriøst vurderte å ta gårsdagens løpetur kl 22 om kvelden ettersom vi kom alt for sent hjem fra klatringen. Men no worries, coach Marie har sagt vi har god tid og for å spare krefter har jeg fått beskjed om å fokusere på helgens ninja konkurranse og spare beina litt.

Men ukas gulløkt skal alltid gjennomføres, så istedet for å dra hjem etter jobb, blir det rett på sats for å kjøre den før Crosstrainingen med gjengen min:

  • 10 mins oppvarming

  • 8 x 1 km terskel (1 mins pause imellom)

  • 10 mins nedtrapping

Enkelt ikke sant? Ikke noe fuzz og fancy ting. Bare få det løp👊🏼

Ha en strålende dag da dere!

klemM

Adjustments.jpeg

PS…Hahaha gjett hvem som sendte meg melding etter at jeg la ut klatrevideoen igår…selveste Sjefen sjæl av Ninja og klatring, Tommy Nordvang - «ehhh tror vi må ha en date snart!» Så altså - tilbake på Skullerud før helgen da for å få litt tips og triks🤣 dævver ass, og jeg som syntes jeg var så flink…men seriøst - totalt ydmyk og åpen for råd! Har lyst til å bli god på dette, er jo bare så gøy, men likevel en jungel med nye ting!

Adjustments.jpeg

En blodrød lørdag og dertil blå mandag…

Mari Weider

Ny uke folkens, jeg starter med fri etter helgejobbing og den dertil tilhørende hodepinen som jeg er så vant til. Folk spør meg alltid…hvordan klarer du alt? Vel svaret mitt burde vel være et annet, men kunsten er å ikke stoppe. Bare GO GO GO så holder man koken. Det er når jeg endelig har fri og kroppen tenker «nei nå skal vi slappe av!» så dundrer hodepinen til. Nesten så jeg ikke klarer å løfte hodet fra puta. Men en liten dupp når jentene har gått på skolen og så noen liter koffein så er jeg straks igang. Prosjekt «rydde litt i huset og brette tøy» er også igang…alltid like gøy!

MEN!!! Herregud for en lørdag! Jeg er fortsatt stolt av egen innsats og på tross av at jeg fortsatt er helt enig i det jeg sa til Ruth da jeg kom i mål «Det blir leeeenge til neste gang!» så vet jeg at det er feil! Det var beinhardt å løpe 10 km fort! Altså…jeg vet at jeg per definisjon ikke løp fortfort, men for meg var det fort nok, og for en mental utfordring det var å sette en fot foran den andre når du kjenner at kroppen tynes til det absolutt siste, når du tenker «jeg orker ikke mer» og du fortsatt har 4 km igjen (eller 9 for den saks skyld…). Nei jeg unnskylder de siste 2 minuttene jeg ønsket vekk på at jeg hadde jobbet hele dagen, vært frivillig i ytterligere to timer og ikke spist noe. Så neste gang vil jeg presse enda litt til!

Veldig stolt og enda mer sliten!

Veldig stolt og enda mer sliten!

Når jeg er ferdig med å surre om egen innsats må jeg bare si det at løpere er kanskje noen av de som fascinerer meg mest. At det går an å løpe så fort som noen gjør! Uendelig kult å høre at Julie Wahr Hansen knuste på jentesiden med 19 mins på 5 km (og nei dette var INGEN perseløype!), at Adna klarte målet sitt om sub 45 på 10 km (altså nesten ett minutt fortere enn meg per km😳😳😳) og Tomaz som for 3.året på rad sto på pallen på 5 km med 17.27!!! Han ble forøvrig knust av en fyr som løp på 16.40!!! Altså er det mulig??? Jeg skjønner ingenting av sånt tempo og bøyer meg hodestups i støvet (eller gjørma) og er stum av beundring!

Denne uken er det dags for enda en sånn «Mari gjør ting hun kanskje ikke burde…» - lørdag er det dags for Ninja konkurranse på Kroppslabbet. Derfor setter vi kursen mot klatring i ettermiddag, enda litt mer grep imorgen og ons…før pause tors og fre og krysser fingrene for at jeg ikke gjør helt skam på meg lørdag formiddag. Men igjen som med løpingen, det er bra med konkurranse, det er bra trening - og jeg har aldri vært på Kroppslabbet hos Jonas og Maja så det blir uansett veldig kos og sikker mye gøy!

KlemMari

IMG_0271.jpeg
Aim for the moon…if you miss you land amongst the Stars…

Aim for the moon…if you miss you land amongst the Stars…

Når coachen gir grønt lys for å løpe på rødt!

Mari Weider

Sorry folkens, ble litt stille her igjen. Jaggu tar det på å prøve å øke treningsmengden enda mer, i tillegg til å prøve å være personlig trener for to tenåringer…ikke alltid like lett. Siste uken har jeg i tillegg gått langt ut av komfortsonen ved å delta på ikke mindre enn 3 eventer med løpere… og la oss bare si det sånn - jeg definerer ikke meg selv som en løper! Det går i flodhest tempo, og selvom jeg hadde finfine tall på testen hos Nitelva, så får selvtilliten seg smell på smell når jeg mingler med løpere. De er liksom litt en rase for seg selv…men sånn er det kanskje i alle idretter.

Ukas langkjøring med denne gjengen her!

Ukas langkjøring med denne gjengen her!

Og nå gjør jeg det altså igjen. I et svakt (eller sterkt) øyeblikk meldte jeg meg på Winterrun som går i Oslo imorgen. Sist jeg løp et løpeløp var ifjor da jeg løp en ussel 5 km med Karoline. Og nå skal jeg løpe 10 km. I hodet mitt vet jeg hva som anses som en anstendig tid, og jeg vet også at det skal bli en blodrød dag om det skal holde inn! Heldigvis har jeg da fått grønt lys fra coach Marie om å løpe så hardt jeg vil. Det kommer til å bli beinhard, og jeg håper det er noen jeg kan få heng på for å løpe 10 km sammenhengende i høyt tempo er ikke noe jeg er god på nå. Men de som kan seg på dette sier at man må løpe sånne «løpeløp» for å bli en bedre løper - så ønsk meg lykke til imorgen da! Og kanskje jeg ser deg?

KlemM

IMG_0417.jpeg

Morna regnet!!!

Mari Weider

Jeg tror de aller fleste av dere vet at Skeikampen har en spesiell plass i hjertet mitt. I endel år nå har vi vært så uendelige heldige og fått låne leilighet av noen fine mennesker. Men alle gode ting må ta slutt, og nå er vi tilbake i Ahus leiligheten. Men for meg er fjellet fjellet, og jeg er så uendelig takknemlig for at vi har muligheten til å låne leilighet gjennom jobben!! For noen dager siden fikk jeg Mail fra hyttetrekket om at jeg hadde vunnet hyttetrekk-lotteriet i vinterferien også!! Så ikke bare setter vi kursen mot hvitere vær denne helgen, men om bare noen små helger til skal vi slå rot der oppe i 5 dager!!! Kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg!

Ikveld er det som vanlig fredagstaco, men også den vanlige fredagsskøyteturen med hodelykt for Sjefen og meg!!! Magisk!!! Lørdag er det dags for langtur over fjellet mens vi på søndag har en overraskelse til jentene som jeg tror kommer til å generer mye lyd og gledeshyl!!!

KlemM

Kommer til å savne turkameraten min fra ifjor da❤️

Kommer til å savne turkameraten min fra ifjor da❤️

Furteguri!

Mari Weider

En ny helg er over og mandag er her! Av og til er det skikkelig digg! Idag er det digg! Igår var en sånn dag jeg bare stryker av lista, du vet det i det øyeblikket du åpner den ene glugga, myser ut i det mørke soverommet, du ser på klokka at du har sovet de timene du har gitt deg selv, men kjenner likevel at hodet sier - takk jeg kan godt sove litt til! Men sånn blir det ikke, skal man få noe ut av «dagen» mellom nattevaktene er det bare å komme igang.

Fredagen, som vi kaller «fri før nattevakt» var ok. Jeg fikk ikke lov av coach Marie å løpe noe annet enn rolig, og litt villedet av torsdagen løp jeg som en liten fri fole. Stolt og fornøyd.

Lørdagen var første «dag» mellom to netter, og når man står opp litt sent, må ut og finne på noe å spise, og så blir lurt til å se på Allerud videregående så går tiden. Men heldige meg så fikk jeg i det minste lurt ut Karoline på en kjapp 6 km akkurat i tide til å rekke jobben.

Søndagen - dagen som skal bli perfekt - testresultater på Mail, trening planlagt med jentene, en kjapp øving til prøve om parlamentarismen og så litt kos før jobb…eller?!? Mens jeg såvidt klarte å holde øynene oppe forsøkte jeg å lese testrapporten…hmmm dette var ikke de tallene jeg så på tors, eller noen av de var det…mer eller mindre detter ut av senga og på vei ned trappa mens jeg prøver å komme meg i treningsbuksa mens jeg fortsatt leser på mobilen - f*ck små bokstaver ass. Etter å ha konferert med Sjefen er det bare å innse at mye er det samme, men ifølge rapporten må jeg fortsette å jobbe med å få opp maksO2 enda mer. Jeg får tillatelse til harde intervaller og det elsker jeg så er knall. Og langkjøringene kan kjøres litt hardere enn jeg pleier så sum a summarum får jeg vel si meg fornøyd…men fortsatt litt furt…fallhøyden blir av og til veldig høy for overoptimistiske blondiner…

2 timer senere søndag kveld er det bare å innse…jeg virkelig HATER med ekte store bokstaver, Marcus Thrane, parlamentarismen, imperialismen, nasjonalromantikken osv…likte det ikke før, og liker det ikke nå. Dundrende hodepine, furt går jeg ned igjen og ser rundt meg. Innser da sakte men sikkert at det ikke blir noe trening! Det blir tomatsuppe til middag, støvsuging til dessert og rydding av bøker til kvelds. Bahhh - godt sånne dager går stille og rolig i historiebøkene - og idag er det ny uke. Litt søvn, så date i Oslo - før nesten hele familien skal på løpenerdekurs med Runners World! DET blir knall det!!! Bra start på uka!!! …og med nye soner på klokka!

opp i ringa Mari, dette klarer du!

KlemM

Adjustments.jpeg

Så glad at jeg kunne gråte!!!

Mari Weider

…ja nå skal jeg ikke plutselig begynne å påstå at jeg er en superrask og god løper, men som sikker mange så var vi hos Nitelva fyslab igår og fikk testet laktatprofilen vår og VO2max. Jeg hadde ikke de store forventningene, men er jo alltid gøy å se hvor man ligger. Det var 4 år siden sist, så alt for lenge siden.

Det er dyktige Dr Kristin Undheim som utfører testen. Hun er utdannet allmennlege i tillegg til å ha studert idrettsmedisin!

Det er dyktige Dr Kristin Undheim som utfører testen. Hun er utdannet allmennlege i tillegg til å ha studert idrettsmedisin!

Som forventet makset jeg laktatnivået mitt da jeg hadde løpt 5 mins på 11 km/t så ingen store overraskelser der, men jaggu var det en stolt jente som kunne si seg fornøyd med ny VO2max på 55%! Ja jeg vet det bare er tall, men likevel. Men det kuleste var at sonene jeg har jobbet etter i lang tid nå var helt feil! Jeg har mye høyere sone 1 og 2 enn innstilt, og for ikke å snakke om syreterskelen min - jeg kan jobbe høyt i puls og fortsatt holde meg i sone 4! Så hva betyr det i praksis?? Jo - når jeg er på langtur med Jannicke og Supermann kan jeg også få lov å skryte på meg at det har vært en rolig tur, og ikke få vondt i magen av å se på feil soner! «Når du er så dårlig må du bare trene deretter…» vel - kanskje jeg ikke er så dårlig likevel!! Og når jeg kjører intervaller og det vanligvis blir lange strekker med sone 5, ja så er jeg fortsatt innenfor sone 4 der jeg skal være! Sykt digg!

Adjustments.jpeg

Jeg har enda ikke helt de presise sonene, og klarte dessuten ikke å få Garmin klokka mi til å samarbeide, men ved å følge med på tallene, kunne jeg lange godt ut på enkelte strekker, og jeg skal love dere, lykkerusen bruste i magen min! Det var sol ute og sol inne - den beste løpeturen jeg har hatt på lenge! Nå er det kun en vond fot og en vond hamstring som stopper meg, men der har jeg også fått hjelp og skal forhåpentlig få fikset det! Opp i ringa, Mari! Dette skal bli et godt år!!!

KlemM

og PS…nå kjører Nitelva fyslab intro tilbud på tester! Kan anbefales på det varmeste (reklame!)

Adjustments.jpeg
IMG_8721.jpeg

Mine nyttårsforsetter

Mari Weider

En uke inne i det nye året…og selvom de fleste vel mener at nyttårsforsetter bare er noe tull…så tror jeg likevel at mange tenker at 1.1.2020 er starten på et nytt år med nye muligheter. Boken på 365 sider (eller 2020 er faktisk skuddår og har 366 dager!) er tom og klar for å farges av deg, og du har alle muligheter til å begynne helt på nytt. Eller fortsette den gode jobben du allerede har begynt på.

Mine nyttårsforsetter i år er ikke så veldig kompliserte, men skal likevel gjennomføres.

  • jeg vet jeg har falt litt ut av bloggingen, både her og på Runners World Norge, og det er jo egentlig bare tull. Jeg har jo så mye å fortelle dere, og jeg er jo så stolt av at så mange faktisk synes det er gøy å følge meg/oss på all galskapen vår! Så enten får jeg gjøre jobben ordentlig eller kutte ut…og det vil jeg jo ikke!

  • hang-ups, pull-ups, chin-ups…alle de kjipe øvelsene det man heiser seg opp… jeg HATER dem. Enkelt og greit fordi jeg suger på dem! Derfor har jeg fått årets forsett av en av legene på jobben - 10 stykk må være årets mål! Djisses - og det må da være mulig! På en god dag er jeg på 6. Ikke 6 strikte pene med overgrep…neida 6 stykk som er en kamp for livet med nøytralt grep. Og som hinderløper er du nødt til å være god på hang-ups…eller pull-ups eller what ever de heter. Skal tas i alle varianter sier Supermann, med smalt grep, bredt grep, under og overhåndsgrep… Ja og det beste er jo at da slipper jeg å gå og gjemme meg hver gang overlege doktor kirurg Heggelund kommer;)

KlemMari

Adjustments.jpeg

En perfekt dag!

Mari Weider

Først må jeg si tusen tusen takk for alle hilsnene jeg fikk på dagen min 2.januar. Foreløpig har oppgraderingen til 4.4 versjonen gått relativt smertefritt…kanskje de har klart å rette opp virusene som var i 4.2 og 4.3 versjonen;)

Alle spør meg - Fikk du noen fine gaver da…eller Fikk du det du ønsket deg?? Vet dere - nei jeg fikk ikke så mange gaver, jeg fikk røde roser av mannen min, gavekort av mamma som helt sikkert skal få ben å gå på…men utover det - så er livet mitt gaven til meg. På bursdagen min, til jul og alle andre dager. Jeg kunne ikke ønsket meg et bedre liv, verdens nydeligste jenter, en mann som deler pasjonen min med trening, hinderløp og alle turene vi reiser på. Jeg vil heller reise på en tur og nyte livet der, enn å få diamanter ol som ikke lar meg få luft under vingene. (Men kanskje jeg skal unne meg en olabukse så jeg kan se litt anstendig ut en gang i blant…)

Lykken var forsåvidt også uten sidestykke fredag kveld. Planen var en løpetur, men med en brannmann som kom sent hjem fra jobb, en dupp på sofaen og late takter så det dystert ut. Men takket være Supermann, og en plan klekket ut av undertegnede om å løpe den spennende «lysveien» på Lørenskog, så var vi plutselig i treningstøy og joggesko alle mann alle kl 2130 om kvelden. 5,5 km klokket inn før kl 2230, og fire lykkelige - dog en litt mer sliten, men uendelig digg å synke ned i sofaen før sengetid og ha alt i boks, og det sammen med jentene!

Jeg er så utrolig heldig!!! Hvem kan ønske seg mer??

Jeg er så utrolig heldig!!! Hvem kan ønske seg mer??

Men over til min perfekte dag…jeg skulle ønske jeg kunne si at det innebar 9 timer med uavbrutt søvn…men selv en litt turbulent natt kan være starten på en lykkelig dag… «mamma, kan du sove hos meg?» 120 cm fordelt på to er ikke mye og garantert jevnlige oppvåkninger gjennom natten. Men når hver oppvåkning er fordi det er et par varme barnearmer som smyger seg rundt deg, eller et par knær som vil ligge i knehasen din - ja da er det verdt hvert sekund.

En lang og god natt ble etterfulgt av 14 km rolig (?) jogg i snøværet, etterfulgt av strømbehandling, massasje og Tour de Ski på TV…og bare for å toppe det hele - en tur på sats kvelden før nattevakt med apekatten min! Ja og ikke glem den indiske take-away middagen. Av og til er det virkelig lov å nyte livet litt - og idag var en nyte-livet-dag ❤️

Og dere - godt nytt år da!

Adjustments.jpeg
IMG_7768.jpeg

Nye utfordringer….

Mari Weider

…som jeg også tror kroppen min kommer til å like. Jeg har allerede satt meg et mål for 2020 om å prøve å løpe mer systematisk igjen, og dermed forhåpentlig bli en litt raskere og litt mer utholden løper. Etter 1,5 uke (!) med ganske hardkjør på kroppen, sier den tydelig ifra at dette var da voldsomt, kan det virkelig være nødvendig??? Dermed må jeg også kompensere, ihvertfall nå i vinter, med å trene mer styrke også, spesielt på bein og rygg. Hangups og deadlifts er to hovedkomponenter her, men også knebøy, utfall mm. Så er det grepet da, det må man jo ha eller så failer man på hinder, og da vinner man ikke (ja ikke at jeg gjør det uansett….men dere skjønner hva jeg mener ;) Og med grepstrening så sier skuldrene «hey hva med oss da?? Dette gjør også vondt!» Altså, jeg synes seriøst de må gjøre noe når 4.4 oppdateringen skal kjøres inn snart. 4.0 hadde ikke så mange bugs, men 4.1 - 4.2 og for ikke å snakke om 4.3 - ja der har det vært mye virus og tull.

Så hva skal jeg legge til i livet mitt nå da for å ha enda mer å pusle med?? Vel - det er ikke tvil om hva som er kult å poste på Instagram! Alle mulige bilder av folk som står på hendene over alt. Sykt kult og kjempeskummelt! Men takket være ei venninne som bor i Dubai fikk jeg nyss i en e-bok om hvordan stå på hendene. Vel - god jul Mari! Den er til deg fra meg! Og faktisk, foruten å muligens en gang i livet kanskje kunne komme til å klare dette kunststykke, så har Sarah White masse gode øvelser på veien dit som omhandler både kjernemusklene, skuldrene og generell kroppskontroll. Jeg forsøkte meg på et par av øvelsene hennes igår, og Gud hjelpes hvor lang vei jeg har å gå, og hvor utrolig skummelt dette er + kroppskontroll eller kroppsinnsikt = ikke-eksisterende! Men når man virkelig er på rock bottom, da kan det jo bare gå oppover - og jeg tror ihvertfall både hamstringen min og skuldrene mine sier tusen takk de neste månedene!

KlemMari

IMG_5900.png

Tenk å gjøre alt rett bare en gang!

Mari Weider

Nå har jeg drevet med hinderløp i 7 år. Jeg har løpt elite og alder, av og til for gøy, jeg har stått øverst på pallen, vært på den sure 4.plassen eller rett og slett helt sist i mål med skader. Det er så mange mennesker som har troen på meg og som hjelper meg på veien til å kunne drive med den idretten jeg digger og å leve det livet jeg elsker. Så hvorfor kan jeg ikke bare gjøre alt rett bare en gang??

Off-season tenkte jeg da vi var ferdige med Åre. Det skal bli digg! Jeg tok noen dager helt fri, begynte rolig helt textbook å trene litt igjen. Så ble jeg slått i bakken av en forkjølelse i 14 dager som er på hell, men likevel sitter skikkelig i. Men jeg er i gang med systematisk trening igjen. For hva betyr off-season for meg i år, og hvordan vil jeg bruke tiden?

Min absolutt dårligste egenskap som hinderløper er løpekapasiteten min og hurtigheten min. Per løpedefinisjon er jeg om jeg tar i hardt en middelmådig løper, så mye av tiden min i 2019 ble lagt ned i løping. Men takket være en kjip hamstring er jeg ikke i nærheten av der jeg ønsker å være. Enda ikke…Men med god hjelp fra sidelinjen, håper jeg i 2020 å kunne legge ned et betydelig bedre arbeid enn 2019, og i hvert fall ifht det katastrofale 2018 året. Mine store hovedmål i år er ikke før på høsten, så alle andre løp før det i 2020 skal kun brukes som trening og ikke som verdens undergang om det ikke blir de resultater jeg ønsker meg.

Adjustments.jpeg


Med turnus og 2 barn, hvorav en på ungdomsskolen, så er tidsklemma min verste fiende. Ja jeg vet det handler om planlegging og priorieringer, men likevel så er tiden knapp, og den berømte balansen mellom aktivitet og hvile er under konstant utfordring. Jeg har latt styrken min få unngjelde alt for mye, så off-season i år skal også brukes til å seriøst bygge opp kroppen min, spesielt overkroppsstyrken, syreterskel i armene og ikke minst bein. Jeg MÅ være flink til å trene rehab på både hamstrings og skuldre hjemme i tillegg til styrketrening på sats.

IMG_5588.png

Grep - grepet er kanskje det enkleste å trene opp ifht alt annet. Og med masse utstyr både til å ta med på gymmet men også til å henge opp hjemme, så handler det kun om disiplin og vilje for å få dette til. Noen minutter hver dag vil gjøre susen, men treningen der skal også allerede startes nå!

Adjustments.jpeg

Det nærmer seg jul og jeg kjenner at det skal bli utfordrende å klare å holde treningsmengden oppe der jeg ønsker. Denne uken klarte jeg å skrape sammen et anstendig antall kilometer, fikk til en god styrkeøkt og en god sirkeløkt + en ok styrkeøkt til. Det er en god begynnelse, men jeg gleder meg til skisesongen starter for å kunne få unna en del rolige langkjøringer der i tillegg til intervalløktene som må skje på mølla nå i vinter. Note til meg selv - Ernæring, hvile og trening er mine 3 fokusområder - jeg vet jeg allerede failer på punkt 2, og da blir utfordringen om jeg kan klare å tilfredsstille meg selv på de to andre områdene. Kunne ikke 2020 være året der jeg gjorde alt rett innen trening…bare for en gangs skyld!

KlemMari

Adjustments.jpeg

På tur med the Muppet Show

Mari Weider

Herregud for en helg!!! 14 timer i bil, nesten 12 timer på Ninja lav, ditto mindre søvn og x antall timer med latter!!

Kan ikke huske siste jeg lo så mye som jeg har gjort denne helgen. En helg så annerledes enn de andre reise helgene mine, en helg der jeg skulle slippe å ha høye skuldre på vegne av meg selv; men jaggu hadde jeg nok høy puls og gåsehud takket være the Muppet show! Det var nemlig endelig dags for finalen i Scandinavian ninja league - et samarbeid mellom Norge, Sverige og Danmark har resultert i flere ninjakonkurranser og nå da en finale mellom jentene og guttene som ranket seg høyest. Min egen lille Karoline var yngste deltaker og sammen med Celine eneste jentene fra Norge.

Bjarte sine jenter!

Bjarte sine jenter!

Blant gutta fant vi Tommy Nordvang og Kristoffer Karlsson som de største favorittene, i tillegg til Bjarte, Rino og Johan. Simon Winge hadde rotet seg bort i den norske leiren så vi heiet litt ekstra på han også!

Selve konkurransen ble en brutal opplevelse for mange, det var tårer, stygge ord, oppgitte miner, feil ble gjort som bare ble ristet på hodet over og jeg tror mange kommer til å ha mareritt over dommeren som kun sa ett ord hele helgen «FAIL!». Det var nemlig mange strenge regler, ikke lov å tråkke der, ikke ta på den, ikke rør, hopp der osv. Banen var delt opp i 3 stages og det var de 50 % beste fra de to første banene som kom til stage 3 der ingen visstnok skulle kunne overleve - og det skulle vise seg å være mer enn sant!

Fra Norge ble det Tommy og Celine (+ Simon) som skulle redde æren vår og det endte med en brutal 9.plass til Tommy og en rå 4.plass til Celine! Simon tok en velfortjent 2.plass men som konkurransemannen han er var han ikke fornøyd. Det var en meget krevende konkurranse, på avstand så mye doable ut for meg, men etter å ha tatt og kjent på endel hinder så innser jeg at å i det hele tatt ha fått til noe som helst her er en stor prestasjon!!!

For min del var jeg helt utslitt på kvelden etter å ha vært mamma, coach, støttespiller og sjåfør. Men så ufattelig kult å se alle atletene i aksjon, for det manglet ikke på navn her, Jonas Nordmark, Sergei, Maja Wellner, Katja Kristensen, Elin «breakitandmakeit», Leon Koefoed mm. Ulrikke Evensen dekket det hele live og ja - jeg bare gikk rundt hele helgen og var starstruck. Ikke minst var jeg stolt over hele det norske laget selvom vi hadde endel stang ut - ingen tvil var det ihvertfall at vi vant festen etter finalen!!! Og nå begynner oppkjøringen mot 2020 sine ninjakonkurranser! Grep, core og moves skal øves inn og jeg skal fortsette med coachrollen - den kunne jeg like!

kos dere med litt bilder - hele mobilen min brenner med bilder og videoer fra helgen!!!

KlemMari

Verdensmester!!!

Mari Weider

Herregud det er helt surrealistisk å kalle seg, ifjor tok jeg det ikke helt innover meg, men i år må jeg innrømme at jeg er pokker så stolt! Av flere grunner.

Men først, la oss ta de offisielle tallene - ultrasporten er jo ikke akkurat den mest populære og folkerike. I Åre var det totalt litt over 300 mennesker som stilte til start, rundt 100 i aldersgruppe og av de var det 21 jenter - hvorav en løp 10 runder - meg!!! Heldigvis var det 7 jenter i min aldersgruppe. Er liksom kjedelig å komme på pallen uten at det er konkurranse. Og som forventet var 40-44 år ingen dans på roser. Min største konkurrent Linda deltok for første gang Spartan ultra 24 timers løp. Hun var en hard nøtt å knekke og det tok noen runder før jeg klarte å riste henne litt av meg. Det skal også sies at både erfaringen med å ha løpt sånne løp to ganger før + å ha pitcrew er en himmelvid forskjell. Men i tillegg til Linda så var det jaggu to jenter til fra USA som også måtte blande seg inn i kampen, faktisk helt til slutten. Når Linda kastet inn håndkle etter 7 runder tenkte jeg at det skulle bli enklere, men det var ei til som kloret seg fast. Og etter en kort diskusjon med Helle, Ole Kristian - og meg selv - så var saken enkel. Da jeg kom inn til runding etter lap 9, var det bare å skifte til tørt, få i seg mat og komme seg avgårde. Klarte jeg 10 runder var det ingen som kunne true gullet.

At jeg hadde lyst på gullet var en motivasjon for å komme seg ut igjen. Men det var flere grunner til å bestige det j*vla fjellet for 10.gang. 10 var et tall det sto stil av! I alder var det kun jeg som klarte det, blant elitejentene kun 5 av 21. 10 laps var det som genererte 50 miles, det magiske tallet jeg aldri klarte på Island. Det magiske tallet som er ansett som litt over average. Og det magiske tallet som ga meg 4 pins (en pin per 5 miles over 30 miles), en til hver av jentene, en til Helle og en til meg selv! I tillegg hadde jeg over 4 timer igjen av konkurransetiden før mållinjen stengte. Og så lenge man ikke er skadet eller død kan man alltid sette en fot foran den andre og komme fremover. I tillegg var formen forbausende bra, ingen meltdowns underveis, løpesteget var forbausende lett selv etter 20 timer, de frivillige på hindrene var en fryd å passere, lyset og solen var på plass og det var også menneskene. Så mange jeg kjente som sto overalt og heiet. Fortsatt skjønner jeg ikke helt hva som skjedde da jeg kom mot mål - jeg følte meg som en verdensmester (!) - det sto så menge mennesker og jublet og heiet. Jeg fikk inntrykk at alle ventet på meg (noe som seff er helt feil…), Malin kom likt i mål på super som meg, vi klatret over Bridgen sammen og som en aldri så liten avslutning ga jeg med glede bort de siste 15 burpeesene jeg skylde.

…og der kom den andre grunnen til at jeg er stolt! På 24 timer, 50 miles, med nesten 6000 høydemeter og i -10-14 grader så bommet jeg kun på Olympusen hver runde!!! I mine øyne (og de fleste andre sine) var den helt umulig! Nediset og fæl. Men jeg klarte twister, multirigg, tauklatring (som ikke var noen dans på roser), hoisten og monkeybaren. Det ga meg 5 klipp på klippekortet mitt (man fikk et klipp på hvert av hindrene som genererte burpees og så regnet man det sammen på slutten av hver runde og gikk i designert burpeeboks) og kun 30 burpees (15 etter midnatt) hver runde.

Det var en heftig start på hver runde, der man i løpet av 500’meter gjorde twister, a-frame, slipwall, spydkast (med straff), multirigg og så tauklatring. På den annen side, med 3 klipp i kortet før 500 meter opp til hoisten, hadde jeg 4 klipp i kortet mitt allerede før jeg begynte på den verste stigningen min og visste at jeg mest sannsynlig skylde 30 burpees og maks 60 om jeg bommet på monkeybaren. En utrolig lettelse som ga meg et mentalt overtak over fjellet!

Så etter å ha bevist både for meg selv og andre at jeg faktisk kan, etter å ha løpt 50 miles, etter å ha klatret 5900 høydemeter, etter å ha tatt 240 hinder på 24 timer, tar jeg ydmyk men utrolig stolt i mot tittelen spartan ultra World champion i alder og beholder den i 12 måneder til!

Tusen takk alle dere som har heiet på meg, peppet meg, trodd på meg og vært der for meg! Love you all!

KlemMari

But first - la meg si tusen takk!!!

Mari Weider

Atter på plass i bilen på vei hjem. Det er mye reising over lange distanser for de sykeste eventene. Jeg skjønner godt at ikke så mange kan forstå verdien i det vi driver med. Men for oss er det nye minner, nye diamanter å ta med oss videre i hverdagen.

Jeg har så mye å fortelle dere fra helgen, men aller først etter en lang sesong med start allerede i mars, så er det endel personer som må takkes og nå når off-season endelig har kommet (tror kroppen sier tusen takk for det nå) er det vel dags!

❤️
Kjæreste Helle!
Akkurat nå står du øverst på listen. Med et ultraløp bare snaue to timer fra deg og frihelg fra jobben så sa du deg villig til å være pitcrew for oss. Vi har gjort dette to år før uten crew og det var et hav av forskjell med og uten. Fra å skifte sure, våte sokker, koke opp vann til flaskene våre så ikke drikken vår frøys på tur ut, til å holde orden i galskapen i bagene våre, henge opp våte luer og buffer til tørk, bytte på jakker og holde kontroll på alt rotet vårt. Ikke minst holde kontroll på motstanderen våre, hvem var hvor når, rundetidene våre, hvordan vi lå an og hva vi måtte gjøre. Passe på at Nora var trygg og hadde det bra. Komme ut og heie når det var tid til det, peppe og ta på strengestemmen når det trengtes. Få Martin avgårde på siste runde så vi kom hjem med 2 medaljer og ikke bare 1! Vi er så takknemlig!!! …ryktene sier at neste år kommer Spartan ultra tilbake til Åre såååå… :)

IMG_0988.jpeg
IMG_1015.jpeg


❤️
Ole Kristian og Lillian. Vi har hatt mange turer sammen siste årene. Dere er nære og veldig kjære venner. Dere kjenner oss bedre enn noen andre på godt og vondt. At dere kom i helgen var en kjempebonus, men at dere plutselig rakk starten var en så utrolig stor energiboost at dere aner ikke. Måtte jo bare stoppe og ta en klem da etter kun 500 meter løping! Ole Kristian du er som en klippe, trygg, kunnskapsrik og alltid like rolig når det stormer. Når verden rakner litt er du alltid der og sier de rette tingene! Jeg håper du vet bare litt om hvor mye det betyr! Og Lillian - det smilet ditt og det gode humøret ditt, hvordan hadde verden vært uten!!! Elsker deg til månen og tilbake!

IMG_7719.jpeg

❤️
Lars, Annette, Gramham, John, Dashee, Nav and Steve (and all the other People I met during the night) - its always scary to start naming people because you Easily forget important people! But you all are so important. I think only those who have tried events so demanding as this can understand…like when I forgot my light in the burpee area and John ran out and got it for me, all the hugs for Dashee and her good smile, the warm hugs from Lars and the few important words “how are you? You look strong! Go on!” . Nav and Steve you have built me strong with all your crazy events during all these years of Spartan events in UK! Still always there for a hug and a smile! Graham - mental coach for the two best runners in the world…but still have time to give advice to minor people like med! “You want the win yeah? So you know what you need to do!” Annette - «I told you so!” Yes you did girl, but you also gave me “the golden ticket” to this event! Means the world to me!

IMG_0989.jpeg
IMG_0822.jpeg
IMG_1294.jpeg

❤️
Verdens beste kollegaer på jobb! Jeg vet dere synes jeg er helt kokos og fullt verdig fast plass og enerom på psykiatrisk avdeling. Men like fullt heier dere på meg og hjelper meg med bytte av vakter så jeg klarer å reise rundt til all galskapen, legger ting til rette for meg så jeg får trent nok. Uten dere hadde dette eventyret aldri vært mulig. Jorun - du spør alltid - hvor lenge orker du dette? Aner ikke…men nå ble det jo plutselig enda en VM tittel å forsvare da….

Adjustments.jpeg

❤️
Mammaen min og verdens beste naboer! Vi trenger å ha med oss jentene våre på det meste nå, men dessverre passer det ikke alltid med skole og lommeboka sier av og til nei. Da må noen passe på det aller kjæreste vi har i verden. Å gå inn i en boble i 24 timer for å prøve å bli verdensmester betyr at man ikke har tid til å bekymre seg for at de ikke har det bra, så gode barnevakter er helt uvurderlig for oss!!!!

Adjustments.jpeg

❤️
Utstyr = reklame!

Å drive så aktivt med hinderløp som vi gjør er rådyrt! Regnestykket går vel strengt tatt ikke alltid helt opp så sponsorer og samarbeidspartnere ifht utstyr er helt avgjørende. Det er derfor deilig å kunne gi litt tilbake til de som tror på oss og støtter oss!

Jeg husker den dagen jeg pratet med Marius for første gang som der var ifjor. Ine og jeg som var nede og fikk omvisning på fabrikken. Det er nå over 6 år siden, og jeg er så utrolig stolt og ydmyk over å ha de med meg på laget. Med de eventene og de distansene vi tilbakelegger er det trygt og godt å ha PF sine produkter i sekken. Og i hverdagen er det godt å ha de beste produktene til å supplementere kostholdet med!

Å ha Scott med på laget betyr at man er sikret noe av det beste grepet som er på markedet. Som jeg har sagt til mange, en ting er produkter man blir sponset med, en annen ting er produkter man 100% kan stå inne for å reklamere for - og ikke minst å ha sko som tåler 24 timer og 6000 høydemeter!

Rett før avreise til Åre var vi så heldige å få med oss drikkesekker fra Wunjo. Ifjor løp Martin med en for liten sekk og jeg med en fancy sak fra Sykepleierforbundet. Funket fint, men det var en befrielse i år å ha sekker som både var rett i størrelse, som satt som støpt og hadde masse lommer til å få med oss alt vi trenger på en tur i 24 timer.

Etter å ha forbannet X antall løpeturer i skogen med gnagsår var det en lykke på jord å bli sponset med fantastiske sokker fra 1000MileNorge. Et spennende samarbeid venter fremover - og ihvertfall garantert uten gnagsår!

Ikke alt kan være fullspons, men når man skal løpe ekstrem løp er det godt å kunne få gode priser på det beste tøyet. Aldri var jeg redd et sekund hverken for ekstrem været på Island eller for kulda i Åre. Det kjentes trygt å gå ut og vite at man kan møte nesten hva som helst oppe på fjellet og fortsatt være varm og tørr.

Med fantastiske rabatter gjennom Garmin har vi fått oppgrader klokkeparken i hele familien. Kanskje ikke en livsviktig sak, men når man lever og ånder for distanser, intervaller, soner, Strava og kondisjonstall så er det en uendelig stor motivasjon å ha en god klokke. I tillegg er det til stor mental støtte å ha en klokke som holder hele natten gjennom.

  • Nocco Norge

En stor takk også til Nocco som har sponset hele teamet vårt med Nocco på hinderløp i hele 2019. Å ha Nocco til både løpere og pitcrew i Åre var en frisk oppkvikker gjennom natten.

  • Skins

Om Norrøna holder kulda ute, så holder Skins det meste andre på plass. Med nye thermaltights fra Skins holdt vi natten gjennom med både god kompresjon, vindbeskyttelse på lårene og varme ikke minst. Å være sponset med Skins produkter gjør meg evig takknemlig, til nå har aldri skins sviktet hverken på trening eller i konkurranser!

I sommer ble vi sponset hele familien med sko til sommerferien, og etter det har vi ble nesten ikke blitt sett med andre sko på jobb og i fritiden. Uendelig gode sko for slitne føtter og vonde kropper! Tusen takk!!

Aktive ben trenger mye ulike sko, og sammen med Scott og Gaitline er Hoka det aller beste. Fra å fryse tærne av seg på Island ifjor, sørget Hoka for at Supermann var varm og tørr på bena i 24 timer. Tusen takk for fantastisk sko til Hoka også!

  • Bakke Bolig!

For 3.året på rad er Bakke med oss på laget og virkeliggjør drømmer. Alle som reiser verden rundt med oss vet at dette koster…masse! Og å ha Bakke med på laget er vi så uendelig takknemlig for. Deres støtte er helt uvurderlig!!

Det er så mange mange fler der ute som gjennom året hjelper oss, støtter oss og heier på oss! Dere betyr hele verden for oss og vi er så ydmyke og takknemlige!!!

Dette ble tidenes lengste innlegg, men det er viktig for meg å prøve å få takket alle som stiller opp og som tror på oss!

Imorgen skal jeg komme med mer av opplevelsene våre i Åre i helgen! Bare å glede seg om man liker å lese om galskapen!

Klem fra Mari og Martin

IMG_1085.jpeg

Nå får det bære eller briste!

Mari Weider

Det er ikke mer jeg får gjort nå. Det velkjente suget har begynt å melde seg, presset i brystet, 10000 meter-blikket. Alle tegnene jeg kjenner så godt på at en viktig konkurranse nærmer seg. Panikken er også på plass, jeg skulle ha løpt mer, jeg skulle ha løpt lengre, jeg skulle ha løftet mer, blitt sterkere, jeg skulle ha hengt mer…jeg skulle skulle…jeg angrer alltid, hvorfor prioriterer man ikke litt annerledes…jeg vet så godt alt jeg skulle gjort - men som ikke er gjort. Men uansett, nå er det ferdig! Om 3 dager og 5 timer går startskuddet i Åre! Jeg har mine mål, drømmer og forventninger til meg selv. Så får vi se søndag kl 1330 hva jeg var god for.

Det stemmer - spillereglene er litt endret - fra å være et 24 timers løp er det nå blitt til 25,5 timer…jeg tar det som en fordel. Det gir meg 1,5 timer ekstra å gjøre jobben på… Som vanlig er det også på 24 timers løpet kommet ut litt mer regler, det er noen hinder man kan ta straff på - og hold dere fast (igjen vet jeg ikke om dette er positivt el negativt…) - i år kan man løpe straff på spydkastet!!! Og man kan løpe straff på tyrolean traverse…men på den annen side må man ta burpees om man ikke klarer tauklatringen…(er dere klar over hvor tungt det er å klatre tau etterhvert???) Ellers så er twister nevnt to ganger (!!), altså - den er gøy, men også begrenset moro kl 06 om morgenen! Det blir også en ny erfaring å ta metallhinder i snø og med 10 minus! Planen min er å løpe med monteringshansker under Blegg-mit’sene mine. Blir spennende (og avgjørende tror jeg) om det funker!

Så blid kl 08 om morgenen i fjor! Håper det ser likt ut i år:)KlemMari

Så blid kl 08 om morgenen i fjor! Håper det ser likt ut i år:)

KlemMari

Litt mer konsentrert kl 05 om natten…

Litt mer konsentrert kl 05 om natten…

Gruer du deg??

Mari Weider

Jeg fikk spørsmålet av ei venninne forrige helg da jeg begynte å snakke litt om neste helgs event - Spartan ultra World championship. Jeg snakker sjelden om disse løpene lengre, jeg hører når jeg begynner å snakke om det - at det høres jo ut som ren og skjær galskap. Men for meg er det mer som å komme hjem! Endelig er det dags igjen. Dags for å «dra på jobb», jobben eller utfordringen blir å holde det gående i så tett opp til 25,5 timer som mulig. For i år har de forskjøvet grensen for å komme i mål med 1,5 timer.

Jeg har begynt å pakke, jeg har alt jeg trenger og det siste som mangler er på vei i posten. Jeg har fullt Goretex utstyr til å løpe med, nye sko, nok varmt tøy, jeg har en plan for ernæring og ikke minst en pitcrew i år! Helle - verdens beste som stiller opp for oss har kun en oppgave - piske oss gjennom disse timene. Få oss inn, og få oss ut. Hun er verdens mest godhjertede person, men jeg vet også godt at hun kan være beinhard og akkurat den mixen av varmt hjertet og beinhard vilje er det som skal få oss gjennom disse timene enda mer effektivt enn ifjor.

Vi har gjort dette to år tidligere nå, vi har løpt i snø, slaps og vann. Vi har løpt våte på beina i 24 timer. Vi har løpt i vind som pisket oss i ansiktet, vi har løp i sidelengs regn. Vi har klatret opp fjell og sklidd ned på is på motsatt side, kjørt sikksakk mellom trær på blankskurt is. Vi har slåss med bøtter og sandsekker i knedyp gjørme.

Jeg har vært uendelig sliten, vært sulten og kvalm, og hatt de verst tenkelig smertene etter å ha kommet i mål. Sprengt VAS skalaen med en sterk 12’er. Av de tåneglene jeg har igjen så er halvparten blå og deformerte.

Men jeg har aldri vært i tvil. Dette skulle jeg gjøre igjen. Og nå er det en uke igjen. En uke til vi møter igjen spartan-teamene vi kjenner så godt. Vennene våre og familien vår, konkurrenter og hjertevenner. Vi står på startstreken og vet hva som møter oss, vi ser på hverandre, klemmer hverandre og går sammen inn i døgnet som atter en gang skal gjøre oss et lite hakk sterkere. Døgnet som skal måle hva vi er laget av og se hvem av oss som har gjort best jobb i året som har gått siden sist vi sto her. Og om/når vi møtes gjennom natten skal vi heie på hverandre mens vi skuler på den andre og lurer på hvor sliten er egentlig han eller hun. Setter hun spydet nå, eller detter hun ned fra multiriggen. Vi skal gråte på skulderen til hverandre, klemme og styrke den andre og når vi kommer i mål skal vi atter en gang klemme hverandre, gråte en skvett og samle sammen alle minnene i minnebanken i hjertet. For vi vet alle at det er ikke siste gangen vi skal kjempe sammen. Det er dette Spartan handler om - vi står sammen, vi kjemper sammen og vi heier på hverandre!

Denne helgen kriger en tapper gjeng i Sparta, jeg har mine helter og jeg gleder meg til å følge de mens de gjør jobben sin. Så håper jeg de heier på meg neste helg. For vi trenger all den støtte vi kan få. Men gruer oss…nei det gjør vi ikke for det er dette vi lever for.

KlemMari

VM dag 1!

Mari Weider

«Må dere lage så mye drama??»

Tro meg, jeg skulle så gjerne vært alt foruten! Akkurat hva som har skjedd vet jeg enda ikke, men utifra symptomer og historikk antar jeg at Karoline har fått i seg noe spor av gluten. Resultatet da som vi ofte ser er at hun slåes i bakken av en voldsom kvalme og mister all energi. Dette henger ofte i en ukes tid, og medfører mye frustrasjon hos både mor og datter. Nå hang altså VM i en syltynn snor som jeg strengt tatt trodde hadde røket…men i siste liten ble flybilletter booket på nytt og kl 0945 var Nora og jeg på plass på Stansted. Kl 1045 parkerte vi på Kelvedon Hatch og 1115 var vi på banen. Karoline hadde start 1145, så med en 30 minutters margin holdt det akkurat til startstreken, liten pep-talk med coach Graham, litt bilder og så var hun igang. At nervene til både mor og datter var til å ta og føle på var ikke til å stikke under en stol. En tåre i både mitt og hennes øye…men husj nå, kom deg avgårde, ha det gøy!!!

At alle som reiser til VM har ulike agendaer er også et faktum. Noen kjemper om pallplasser i toppen, noen er stolte over bare å få stå på startstreken, noen har hindre de slåss mot og ønsker å vinne over, noen har indre kamper, noen har egne mål. Sånn er det bare.

Med nesten en ukes hangling og de siste 2-3 dagene uten mat og nesten ikke drikke, var målet til Karoline enkelt, ha det gøy og (prøv) behold båndet! Jeg visste hun var god for det, og la derfor litt ekstra press på skuldrene hennes. Det er også en sport i stor vekst og gruppen 13-19 år er og kommer til å bli enda hardere i årene fremover. Trening for barn systematiseres på lik linje med andre idretter, og du skal både være rask, utholden, sterk i hodet, sterk i kroppen og smidig! Det kreves store mengder med ulik trening for å nå helt i toppen. Karoline har fortsatt en vei å gå, men er en meget habil hinderjente som jeg håper jeg kan pushe neste året både til å bli raskere på hinder, enda sterkere og en bedre løper!

Men med en hel flokk av følge som løp etter henne mellom alle riggene, så ble hinder etter hinder løst. Båndet ble med hele veien, weaver som siste utfordring og deretter var det strak vei mot mål. Tempo økte betraktelig og over den siste veggen var det en sterk, rå og lykkelig jente som raskt kom seg over. Ble møtt i mål av Brian vi kjenner fra Toughest, Tommy som kom rett bak henne i mål og hele fangjengen med Supermann, Marcus, Sharon og Nora i spissen. Mor sto på feil side av målområdet og kunne med tårer i øynene (herregud så mye sipping) lykkelig observere hvordan eldstejenta ble tatt imot, klemt og gratulert av alle. For en fantastisk dag og en lykkelig slutt på 3 km’ern!

…og siden vi alle kommer med forskjellige mål…mitt mål er på ingen måte å matche Stjerna mi, men Gud så gøy det hadde vært å banke Stairway to heaven…og beholde båndet litt nærmere mål da. Så får vi se hva værgudene bestemmer…

KlemMari

Når tårene ikke kan slutte å trille...

Mari Weider

«Mamma, du må slutte å gråte nå...», lille Nora ser på meg, antagelig litt flau over mamma som står og tuter midt på Gardermoen. Jeg har akkurat pakket om to bager, tatt ut småbagene merket Martin og Karoline, tatt ut de nye løpeskoene til Karoline, tatt ut regnjakker, ulltøy og Mariusgenseren som skulle holde henne varm. Puttet over alt et stort og et lite menneske trengte på tur. Mens tårene trillet...jeg hadde gjort et tappert forsøk i går på å kupere kvalmen, kjøpt ingefærbrus, potetgull, julemarsipan - alt som kunne finne på å døyve kvalmen litt og gi litt energi. Trøstet en gråtende 14 åring som enda en gang gikk glipp av skoletur med klassen pga kvalme. Mens jeg samtidig forsøkte å spole tilbake i hodet, hva kunne det være hun hadde fått i seg som hadde gjort henne så syk...syk pga et lite kort med gluten i seg. Jeg hater hater hater denne sykdommen! Og den må hun slite med resten av livet! 

I går var det Eidsvoll som gikk tapt, idag VM som hun hadde gledet meg sånn til - VM som vi skulle gjøre sammen. Faen ass! Jeg vet VM ikke er alt, det finnes så mye annet som er mer viktig...jeg bare vet at dette blir ikke det siste hun går glipp av og hjertet mitt er bare knust i en million biter for den lille tapre jenta mi. «Det er typisk meg mamma», sier hun mens hun ser meg dypt inn i øynene med øyne som blir mer og mer bitre for hver gang dette skjer. 

Idet flyet tar av, med spillelisten hennes på ørene, triller tårene igjen...the point of no return...to tomme seter på flyet...to stykker som mangler...mamma savner deg så fært jenta mi! Dette skulle være din tur, ditt mesterskap, dine øyeblikk. Elsker deg! 

public.jpeg