OCR Norway

Når tårene ikke kan slutte å trille...

Mari Weider

«Mamma, du må slutte å gråte nå...», lille Nora ser på meg, antagelig litt flau over mamma som står og tuter midt på Gardermoen. Jeg har akkurat pakket om to bager, tatt ut småbagene merket Martin og Karoline, tatt ut de nye løpeskoene til Karoline, tatt ut regnjakker, ulltøy og Mariusgenseren som skulle holde henne varm. Puttet over alt et stort og et lite menneske trengte på tur. Mens tårene trillet...jeg hadde gjort et tappert forsøk i går på å kupere kvalmen, kjøpt ingefærbrus, potetgull, julemarsipan - alt som kunne finne på å døyve kvalmen litt og gi litt energi. Trøstet en gråtende 14 åring som enda en gang gikk glipp av skoletur med klassen pga kvalme. Mens jeg samtidig forsøkte å spole tilbake i hodet, hva kunne det være hun hadde fått i seg som hadde gjort henne så syk...syk pga et lite kort med gluten i seg. Jeg hater hater hater denne sykdommen! Og den må hun slite med resten av livet! 

I går var det Eidsvoll som gikk tapt, idag VM som hun hadde gledet meg sånn til - VM som vi skulle gjøre sammen. Faen ass! Jeg vet VM ikke er alt, det finnes så mye annet som er mer viktig...jeg bare vet at dette blir ikke det siste hun går glipp av og hjertet mitt er bare knust i en million biter for den lille tapre jenta mi. «Det er typisk meg mamma», sier hun mens hun ser meg dypt inn i øynene med øyne som blir mer og mer bitre for hver gang dette skjer. 

Idet flyet tar av, med spillelisten hennes på ørene, triller tårene igjen...the point of no return...to tomme seter på flyet...to stykker som mangler...mamma savner deg så fært jenta mi! Dette skulle være din tur, ditt mesterskap, dine øyeblikk. Elsker deg! 

public.jpeg