Herregud det er helt surrealistisk å kalle seg, ifjor tok jeg det ikke helt innover meg, men i år må jeg innrømme at jeg er pokker så stolt! Av flere grunner.
Men først, la oss ta de offisielle tallene - ultrasporten er jo ikke akkurat den mest populære og folkerike. I Åre var det totalt litt over 300 mennesker som stilte til start, rundt 100 i aldersgruppe og av de var det 21 jenter - hvorav en løp 10 runder - meg!!! Heldigvis var det 7 jenter i min aldersgruppe. Er liksom kjedelig å komme på pallen uten at det er konkurranse. Og som forventet var 40-44 år ingen dans på roser. Min største konkurrent Linda deltok for første gang Spartan ultra 24 timers løp. Hun var en hard nøtt å knekke og det tok noen runder før jeg klarte å riste henne litt av meg. Det skal også sies at både erfaringen med å ha løpt sånne løp to ganger før + å ha pitcrew er en himmelvid forskjell. Men i tillegg til Linda så var det jaggu to jenter til fra USA som også måtte blande seg inn i kampen, faktisk helt til slutten. Når Linda kastet inn håndkle etter 7 runder tenkte jeg at det skulle bli enklere, men det var ei til som kloret seg fast. Og etter en kort diskusjon med Helle, Ole Kristian - og meg selv - så var saken enkel. Da jeg kom inn til runding etter lap 9, var det bare å skifte til tørt, få i seg mat og komme seg avgårde. Klarte jeg 10 runder var det ingen som kunne true gullet.
At jeg hadde lyst på gullet var en motivasjon for å komme seg ut igjen. Men det var flere grunner til å bestige det j*vla fjellet for 10.gang. 10 var et tall det sto stil av! I alder var det kun jeg som klarte det, blant elitejentene kun 5 av 21. 10 laps var det som genererte 50 miles, det magiske tallet jeg aldri klarte på Island. Det magiske tallet som er ansett som litt over average. Og det magiske tallet som ga meg 4 pins (en pin per 5 miles over 30 miles), en til hver av jentene, en til Helle og en til meg selv! I tillegg hadde jeg over 4 timer igjen av konkurransetiden før mållinjen stengte. Og så lenge man ikke er skadet eller død kan man alltid sette en fot foran den andre og komme fremover. I tillegg var formen forbausende bra, ingen meltdowns underveis, løpesteget var forbausende lett selv etter 20 timer, de frivillige på hindrene var en fryd å passere, lyset og solen var på plass og det var også menneskene. Så mange jeg kjente som sto overalt og heiet. Fortsatt skjønner jeg ikke helt hva som skjedde da jeg kom mot mål - jeg følte meg som en verdensmester (!) - det sto så menge mennesker og jublet og heiet. Jeg fikk inntrykk at alle ventet på meg (noe som seff er helt feil…), Malin kom likt i mål på super som meg, vi klatret over Bridgen sammen og som en aldri så liten avslutning ga jeg med glede bort de siste 15 burpeesene jeg skylde.
…og der kom den andre grunnen til at jeg er stolt! På 24 timer, 50 miles, med nesten 6000 høydemeter og i -10-14 grader så bommet jeg kun på Olympusen hver runde!!! I mine øyne (og de fleste andre sine) var den helt umulig! Nediset og fæl. Men jeg klarte twister, multirigg, tauklatring (som ikke var noen dans på roser), hoisten og monkeybaren. Det ga meg 5 klipp på klippekortet mitt (man fikk et klipp på hvert av hindrene som genererte burpees og så regnet man det sammen på slutten av hver runde og gikk i designert burpeeboks) og kun 30 burpees (15 etter midnatt) hver runde.
Det var en heftig start på hver runde, der man i løpet av 500’meter gjorde twister, a-frame, slipwall, spydkast (med straff), multirigg og så tauklatring. På den annen side, med 3 klipp i kortet før 500 meter opp til hoisten, hadde jeg 4 klipp i kortet mitt allerede før jeg begynte på den verste stigningen min og visste at jeg mest sannsynlig skylde 30 burpees og maks 60 om jeg bommet på monkeybaren. En utrolig lettelse som ga meg et mentalt overtak over fjellet!
Så etter å ha bevist både for meg selv og andre at jeg faktisk kan, etter å ha løpt 50 miles, etter å ha klatret 5900 høydemeter, etter å ha tatt 240 hinder på 24 timer, tar jeg ydmyk men utrolig stolt i mot tittelen spartan ultra World champion i alder og beholder den i 12 måneder til!
Tusen takk alle dere som har heiet på meg, peppet meg, trodd på meg og vært der for meg! Love you all!
KlemMari
