En aldri så liten omrokkering av reiseplanene våre gjorde at vi plutselig sto med en hel ekstra dag til rådighet i Loen. Det skulle være ukas varmeste dag, og vi var alle enige om at idag skulle vi kose oss. Vi skulle ta en liten hyggelig fjelltur, Nora (som ikke alltid er like gira som Karoline skulle få gave i suvernirbutikken), vi skulle ta en liten tur på stranda og så grille og kose oss siste dag med naboene.
Martin sa - Vi går den Kattanakken turen da!
Jeg glemte å Google og pakket for en liten koselig fjelltur…
Dette bildet sier alt, dagen etter Skåla opp nektet bikkja å gå en meter unødvendig. Det samme som Nora noen timer senere skulle gjøre. Men første to kilometerne hoppet og danset hun. Det var jo bare en liten tur. Skiltet opp sa 3,1 km…han som lagde det må ha vært drita full…
Første del av turen var koselig, grusvei innover mot Briksdalsbreen, opp til høyre og oppover mot fjellet. Vi hadde følge til og fra med 4 jenter som også skulle samme turen. De hadde ironisk nok latt være å bli med de andre jentene til Skåla for det var så ekstrem tur… men nå hadde jeg googlet vår tur og funnet ut at vi skulle gå opp ca 1400 høydemeter på under 3 km…
Etter å ha slåss oss gjennom tett krattskog fylt med halvdaue fluer (som omtrent ga meg hysterisk anfall) måtte vi krysse en heftig bekk og et par bratte snøbelagte partier…hvordan vi skulle komme ned igjen der orket vi ikke tenke på. Humøret i gruppen var nå betraktelig lavere enn på starten. Vi hadde delvis skjønt hvilket fjell vi skulle opp på, men som alle vet er det aldri toppen man ser…ikke i nærheten engang…
Etter et par timers gange sitter vi og lunsjer med det vi synes er en ganske så flott utsikt. Såpass mye har jeg skjønt, at nå må det være sjarmøretappen igjen, og prøver å peppe gruppa litt. Mens humøret er stigende kommer det to fjellgeiter (les to mannfolk i løpeshorts (!) og fjellsko) skliende ned snøen, jeg spør muntert hvor langt det er til toppen, de svarer like muntert - å dere er vel ca halvveis… (KRISE!!) . Jeg ser på han og sier, du tuller nå??? Ja…dere er vel kanskje litt over halvveis…
Jeg ser på Nora og skjønner at dette betyr trøbbel, som 13 åringer flest har hun ikke utviklet den sterkeste psyken enda og dette var ikke bra nyheter.
Vi begynner å gå litt til oppover og plutselig oppdager jeg Nora godt plassert bak en stein i ly for vind og vær…Jeg blir her!
Jeg hører på stemmen at hun har bestemt seg, men prøver å lokke og lure likevel. Men nei, så langt men ikke lengre! De andre er nå et godt stykke foran meg og jeg skynder meg videre. Stien fører meg inntil fjellet og oppover. Luftig klatring og det slår meg, dette er ca like bratt som på via ferrataens første del…bare uten sikring. Jeg tar igjen de 4 jentene foran meg og prøver meg på en vits «ja dette var litt av en klatring, tenk hva som skjer om man glipper…» . Hun bakerste snur seg og ser på meg med mord i blikket, «så lar du det ligge!» Hrmm javel, jeg kravler fort fordi henne og fortsetter oppover. Etter ca 10 mins relativt heftig klatring åpenbarer Kattanakken seg….OMG! En så skjult diamant! Ikke hadde jeg hørt om dette fjellet, aldri hadde jeg fullført første halvdel gjennom det grusomme krattet og over den råtne snøen om det ikke hadde vært for Supermann. Men da hadde jeg heller aldri fått oppleve dette! Som Karoline sa til meg, det er belønningen for alt strevet opp bakken. Og det var så sant! Men Nora satt nede og fikk aldri se dette! Vi skyndet oss etter Supermann som allerede sto øverst på toppen av Kattanakken (eller det vi faktisk trodde var toppen men som Supermann seff fant ut at det ikke var, og dermed må hele turen taes en gang til senere…).
Toppen av Kattanakken ga oss en helt vanvittig rå utsikt til Briksdalsbreen, eller faktisk Jostedalsbreen fra begge sider, vi så hele Oldedalen, og ryggen var akkurat så smal at det ble spennende, men samtidig bred nok til at den føltes trygg. Supermann bestemte seg for å løpe ryggen helt i enden, mens Karoline og jeg snudde tilbake til Nora. Etter ca 5 mins gange kunne vi se helt i enden av ryggen og en liten rød prikk åpenbarte seg. Med masse temperament fra pappa og stahet fra mamma, men iblandet en enorm dose godhet, hadde hun etter en stund klatret etter oss og ventet i enden. Tårevåte øyne og en svett barneneve fyllt med steiner som var kakket løs fra fjellet møtte oss. En god klem senere så snudde vi og gikk turen tilbake langs Kattanakken. Dog gikk vi ikke helt til toppen, men langt nok til å få nyte utsikten og få tatt obligatoriske toppbilder av alle
Litt harde fakta om Kattanakken vs Skåla:
Høyde: 1458 moh vs 1843 moh
Lengde: 5 km (!) vs 7,9 km
Tid: 3 timer opp vs 3-5 timer opp
Terreng: - Kattanakken - relativt sparsom merking, små stier, kratt, bratt stigning med tidvis vanskelig å følge stiene og merkingen opp til selve ryggen.
- Skåla - godt merket, fine lette stier å følge, fine steintrapper bygd inn i naturen.
Jeg vet at Skåla også er gradert som en krevende tur, men personlig vil jeg si at merkingen av Kattanakken som en svart tur med Ekspert er mer korrekt! En meget krevende tur, men for en belønning du får når du når toppen! Hvis jeg skal velge…jatakk begge deler? Skåla er jo et landemerke man «må» ga, men jeg likte Kattanakken bedre. Mye mer spennende klatring og utsikten var helt vanvittig. Pluss jeg er helt vanvittig fascinert av isbreen og ønsket om en tur på denne står høyt nå!
Våre klokker var ikke helt enige om avstanden men så hadde vi også beveget oss litt ulikt på toppen, men et sted mellom 12 til 12,5 km fikk vi, tid brukt 6 timer hvorav 4.17 var i bevegelse. Ikke helt etter planen men en perfekt avslutning likevel på ferien i Loen!
KlemMari
Dagens stjerne ❤️