Igår kveld la jeg meg kl 0100. Alt skulle være perfekt! Alle sløyfebånd måtte strykes, etter en desperat jakt etter bunadsblusen min ble den vasket og strøket i siste liten. Pavlovabunn ble stekt mens jordbær ble renset og skjært i små biter, hjemmelaget potetsalat med gressløk fra egen «hage», plattinger i flertall var skrubbet, hus vasket, doer sjekket. 17.mai lys, servietter, pynt mm var kjøpt inn og lagt frem. Penserviset på…jeg kjente meg elendig fordi jeg ikke orket å legge på den hvite pene duken - den andre fikk duge…imens sjekket jeg Instagram, alle (!) la ut oppdateringer om 17.mairaton…alle skulle ut og løpe. Jeg burde også…kanskje jeg våknet tidlig kl 07 og rakk en tur? Det burde jeg jo få til!
Klokken ringer 0745 17.mai…jeg er død! Kroppen nekter å lystre, første tanken er at den løpingen kan løpe sin egen vei! Jeg elendige! På med første snooze, så andre og tredje. Kl 0815 drar jeg meg ned trappa og får ut flagget. Er styrelederen sin det som er 15 mins for sent ute. Hodet virker ikke enda og jeg går 3 ganger rundt meg selv før jeg kommer videre. To meldinger fra naboen på telefonen, skal bare…snur meg og skvetter. Der står hun med kaffekapsler til meg. Den perfekte dagen min hadde jo blitt helt ødelagt om jeg ikke hadde hatt kaffe til kaken min! Elendige!
Mens jeg spiser frokost med jentene, perfekt med roastbiff og toast hører vi korpset, det er bak huset! Vi løper ut, herregud for en vakker lyd! Jeg elsker korps…på 17.mai! De stiller seg på plenen og med en tåre i øyekroken hører vi på. Alle naboene er ute. For et øyeblikk, tenk at de hadde delt seg og gikk rundt og spilte i nabolaget, 5 stykk! Helt perfekt! Faktisk!
Gjestene kom, det lille nabolagstoget vårt gikk, elsk på det, korpsmusikk lød fra en litt spinkel høyttaler, ikke helt perfekt, men spillelisten jeg lagde kl 0030 om natten var fin, is, ja vi elsker, bilder (selvfølgelig) og så mat! Men først bilder! Og de må være perfekte! Både fordi jeg elsker bildene mine, men det perfekte livet må jo dokumenteres på SoMe etterpå! De vakre barna mine, bunaden, vi smiler om kapp med sola, ja og ikke glem bildet av sponsede produkter! Det kan jo tenkes man får bruk for! Ta et par ekstra! Og kaka - den MÅ dokumenteres - for den var så fin!!! (Nesten) helt perfekt, den bare brakk i to da vi snudde den på kvelden…men det ser jo ingen for den er dekket av krem!
Mat servert, ryddet opp, kake og kaffe servert, ryddet opp - perfekt dag! Så til jobb! Jeg skriver ikke så mye om jobb mer pga en guffen episode for lenge siden. Men jobben er en stor del av meg, jeg er stolt av jobben min, og den gjør meg til litt av det jeg er. Og akkurat idag underveis i rapporten fra dagvakten ble jeg kvalm! Det var som jeg fikk en knytteneve i magen…de ordene som ble lest opp om pasienten fikk det til å vrenge seg i hjertet mitt. Den perfekte dagen min…så viktig med strøkne sløyfer og perfekt kake. Nei…det er ikke så viktig! Det som er viktig er barna mine, familien min, vennene mine - at jeg er så uendelig heldig som har akkurat livet mitt! Jeg vet det så inderlig godt…men det er ikke alltid jeg tenker over det…i higen etter alt det perfekte! Men ikke alle har det perfekt, ikke alle har det i nærheten - og mange (antagelig alt for mange!) har det helt grusomt. Ja jeg tenker at grusomt ikke dekker det engang…
Så jeg håper du hadde en fin dag, en dag med de du har kjær og at du klarte å se forbi perfekte hårfletter, duker og middagsbord! Nå skal jeg sove…litt…før jobb imorgen. Jeg gleder meg til å gå tilbake, men frykter for det som kanskje venter…
KlemMari
Akkurat der…akkurat det øyeblikket ❤️