Først må jeg få lov å si tusen takk til alle dere som gjorde dagen til Karoline perfekt! For den ble faktisk det! Jeg var ute og fisket litt om ikke dere kunne hjelpe til, og med et ras av kjempekoselige hilsninger på nett, men alle i klassen som gratulerte på websamlingen de har om morgenen, med flere som kom på døra med behørig avstand (!) med gave - så toppet det hele seg på kveldinga. Såpass sent fikk jeg plutselig en telefon at jeg tenkte, hvem er det her da! «Mari, er du hjemme? Kom ned da!» sagt i et pust og et sånt tempo at jeg rakk ikke kjenne igjen stemmen. Mumlende gikk jeg ned trappa og åpnet døra, ballonger, fanfare og bursdagssang var det som ventet meg!!! «Hent Karoline da!»…det var Vibeke på jobben. Herregud, jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte og Karoline skjønte jo ingenting. Hahaha men vi som kjenner Vibba vet, sprøyte gal og snill som få! Hvem andre kunne funnet på dette!!! Og hun hadde jo ikke bare blåst opp ballongene og gått en liten tur, neida hun hadde tatt med datteren, godteri, ballonger og kjørt hele veien fra Oslo for å glede Karoline! Vel Vibeke, dere var prikken over i’en, dere var glasuren på kaka, dere gjorde alt perfekt! Tusen tusen takk!!!
Ellers er det ikke mye å melde her gitt, slått ut av et snørr og hostevirus ligger jeg bare på sofaen og ser på alle som driver med hjemmetrening, sykt irriterende, men sånn er det nå. Når jeg leser om de som har fått coronaen skikkelig så skal ikke jeg klage! Fortsatt ikke i form til noe burpees her, men litt bedre dag for dag nå. Men jeg må innrømme at det er rare dager, jeg tar livet knusende med ro i karantenen min. Jeg pusler rundt og rydder og vasker litt i det lille hjemmet vårt, kjenner hvor godt vi har det, nyter det å bare være. Kanskje mer takknemlig nå enn noen gang for den lille familien vår, jentene våre som jeg bare elsker så uendelig høyt, det er godt bare å være…oss…sammen. Godt å slippe alt stresset. Selvfølgelig er det trist og tragisk med alt som skjer, med alt som ikke blir noe av, men likevel kjente jeg en ro jeg ikke har kjent på lenge når alt ble strøket av kalenderen de neste to ukene. Ingenting å gjøre, bare være. Bare oss 4.
Likevel følger jeg med, kollegaene mine, korona minutt for minutt på VG, oppdateringer på face. Ingen klager, men jeg leser mellom linjene at det er mye, jeg leser at ting er endret, og jeg lurer på - de sier at en dag blir det bra igjen…når blir det bra igjen. På sofaen min er alt bra, men på torsdag skal jeg kjenne på det, det nye livet. Jeg nyter hvert minutt med jentene mine nå, og jeg lurer på hvordan det blir de neste ukene og månedene. Dette er bare starten, nå er jeg 100% der for de, men hvordan blir det videre. Supermann er satt i ny turnus, som krever sitt, og hvordan blir det med meg? Hvordan blir tiden fremover, rart å ikke legge planer, rart å ikke vite, hva kan vi glede oss til? Det er rart, skremmende og veldig veldig spesielt…
Ta vare på dere selv alle fine❤️
KlemM
Ikke glem å le!