Mandag morgen blues...eller? Denne helgen gikk startskuddet for National series i USA. Alle og jeg mener alle de største navnene i spartan elite sto på startstreken. For meg personlig er det som en eneste stor godtepose. Dog har jeg jobbet og ikke fått fulgt med sekund for sekund, i tillegg er det superspennende ski-VM. Men sofakos på kvelden med et glass vin og en mobil - så får man med seg alt i reprise. Det er rart med det, men de siste to årene har jeg møtt flere av disse jentene, snakket med de, sittet og beundret de i sola i lake tahoe, skravlet med de på puben på kvelden - og de er så fantastiske. De er noen av verdens beste jenter, og likevel så ydmyke og ned-på-jorda. Jeg kjenner at det er ikke noen som inspirerer meg mer. I helgen kom Rea på 7.plass i det beinharde super-heatet. Og som hun skriver på instagrammen sin, det handler ikke alltid om tall og plasseringer - det handler om å ha det gøy! Og minuttene etter målgang står de der alle sammen og er verdens beste venner.
Jeg ønsker meg dette! Jeg ønsker meg dette i år! Etter gårsdagens intervaller som virkelig tråkket trynet mitt enda et par hakk ned, er det på tide å innse - jeg er for sliten, jeg har for mange vondter - det er begrenset hvor mye mer jeg orker å presse meg for å klare å prestere som jeg har gjort de siste årene. Jeg har stått på toppen i elite (flaks at Mona var i Frankrike), jeg har stått på toppen med Martin og Tore og ikke minst - kanskje det største som har skjedd meg - jeg har stått på toppen med Martin på Island og er såkalt verdensmester i alder i ultra! Nå er det på tide å finne gleden igjen, klare å stå på startstreken og fortsatt gjøre så godt jeg kan - men ikke bli lei meg om ting blir litt annerledes i år. Jeg skal ha det gøy med jenta mi, løpe med henne på mange løp - og sammen finne gleden med hinderløp igjen! Og først ut er Mallorca med en sykt herlig løype, med forhåpentlig deilig varme og korte tights igjen! OG jeg skal endelig få møte enda en stor helt for meg!
Ha en deilig uke folkens!
