Advarsel - innlegg skrevet av en bortskjemt, sutrete drittunge som har mistet «isen sin i bakken»...
En lang, vond høst er «endelig» over, og kroppen + hodet var innstilt på den berømte Off-seasonen. Bare tanken på å stille seg på startstreken og skulle prestere nå får meg nesten til å spy...og hamstringene (ja flertall nå) skriker i protest....
Da jeg reiste til Island hadde jeg 4 mål:
- stå øverst på pallen i alder ✅
- løpe 50 miles ✅...bare med litt nye regler
- kvalifisere meg til OCRWC ✅
- kvalifisere meg til Spartan European Championship ❌
Jeg sendte #lykkelig melding til Marie da vi kom hjem, Yess - Dolomittene er i boks! Hvorpå hun svarer «Eg true isje det gjelds...». Hjertet sank ned i magen min og nye planer ble lagt, planer som torpederer andre planer, det gjør vondt når man må velge mellom to løp som betyr mye, velge mellom personer man er veldig veldig glad i. I tillegg er det jo risikosport å forsøke å kvale til noe en uke før et mesterskap. Og om man i beste fall klarer det, er løpet i verste fall utsolgt...
I går kom alle mailene om Qualification til Spartan European Championship. Min største drøm og mål i år...og utrolig kjipt er det da når et mesterskap gjelder og et annet ikke, forvirrende og irriterende når man velger «feil» mesterskap. Dog er Island et løp i mitt hjerte og jeg angrer ikke! Men etter div uforståelige forklaringer fra Spartan gir jeg «beng» nå og innser at det nå kun er 1,5 måneder til sesongen starter. Flyreiser må googles, intervaller må løpes og den j*vla hamstringen må fikses NU! Det kjennes ikke Ok ut, jeg er ikke klar - men eneste fordelen er at det er et par andre personer der som betyr veldig mye for meg og som forhåpentlig kommer til å gjøre opplevelsen god! (Jeg sa det var et sutrete innlegg ikke sant...)
KlemMari
