Camp Weider

#roadtotahoe - 10 dager unna

Mari Weider

Det er så rart…ifjor til og med var Tahoe bare som en liten våt drøm, et sted jeg håpet jeg kom til å oppleve en gang - og så simsalabim - med et lite trylleslag sendte Joe de Sena meg en invitasjon jeg ikke kunne si nei til. 2017 var en opplevelse jeg både kan se, kjenne, føle, lukte og høre bare jeg lukker øynene. Det var så utrolig, en opplevelse helt utenom alt jeg har vært med på.

IMG_2616.PNG

Drømmen iår var at jeg skulle klare å kvalifisere meg, kanskje reise tilbake? Kanskje, bare kanskje…så igjen - ikke helt simsalabim, men nesten - så skjedde Mallorca. Et løp jeg fikk vite kvelden før avreise var direkte kvalifisering til Tahoe. Løpet gikk fra å skulle ha det gøy og oppleve Spartan på Mallorca, min elskede kjærlighetsøy, til å prestere bedre enn mitt beste, og selv om det var et par ting som ikke gikk helt etter planen, så dro jeg hjem fra Mallorca med sølv i lomma, direkte kval til både Morzine og Tahoe - jeg var lykkelig.

IMG_2564.JPG

Planen videre i 2018 var å bli en maskin…ehh er ikke det ganske harry tenkt?? Store ord og store planer. Men jeg ville virkelig bli bedre enn jeg noen gang hadde vært… Men livet vil det ikke alltid sånn - ja for Livet med stor L har liksom spent litt bein på de planene, det er mye som skjer og mye annet enn trening som krever min oppmerksomhet - og vet dere - på en måte er det litt kjipt, men på en annen måte - det er to personer i livet mitt som betyr mer enn alt annet for meg, og det eneste jeg vil er å gjøre de stolt. Hvert eneste løp jeg løper, løper jeg for dem. De er det som flytter bena mine og gir meg ekstra styrke i bakkene. Tanken på at de er der når jeg kommer i mål, de møter meg når jeg nærmer meg slutten og heier like mye på meg hver eneste gang. Senest i Gøteborg…jeg visste jeg nærmet meg slutten, jeg jobbe meg opp en liten kneik av en bakke, en kropp som var så tung så tung - og så er det nesten som en luftspeiling på toppen av bakken, en liten rosa en - men luftspeilingen er til å ta og føle på - hun heter Nora og roper “kom igjen mamma, du er snart imål nå! Og den sklia er skikkelig bratt altså!”

IMG_2565.JPG

Om ti dager er vi på plass i Tahoe, vi har sjekket ut løype og hindre, vi har minglet med alle menneskene vi kjenner og er så glad i fra alle verdens kanter. Dessverre uten jentene mine, det koster for mye å ta de med på denne reisen dessverre - men jeg håper likevel jeg kan gjøre de stolt. Jeg er ikke i nærheten av den formen jeg kunne vært, og fra å fokusere på plassering blir fokus å gjennomføre med stil. Færrest mulig burpees, holde et jevnt tempo kroppen min kan fullføre med. Og å ha det gøy. Kose meg med verdens beste team fra Norge som reiser over i år.

Siste dagene nå blir med fokus på styrke og rolig løping for å forberede kroppen på det som kommer:

  • Ons - bakkeintervaller med sandsekk

  • Tors - styrke og tøying

  • Fre - langkjøring ROLIG

  • Lør - Hvile/tøye/grep

  • Søn - Hinderskogen? Intervaller?

  • Man - pakke/langkjøring

  • Tirs - ellipseintervaller, styrke og tøying

  • Ons - bye bye see you later Oslo!

  • Tors - runsee in Tahoe

  • Fre - rolig hiking i fjellene

  • Lør - Spartan world championship 2018

  • Søn - Spartan team world championship 2018

Hørest det ut som en ok plan eller!!!
KlemMari

 

IMG_2598.JPG