OCR Norway

Here we go again #spartanultraworldchampionsship

Mari Weider

Da jeg kom i mål på OCRWC - verdensmesterskapet i hinderløp i Canada ifjor rant tårene og jeg tenkte "hvorfor gidder jeg det her?"

Underveis på de 24 timene jeg løp/gikk/krabbet Spartan Ultra World Championsship på Island i desember ifjor tenkte jeg aldri det! Når livet ble litt hardt, og bøtta eller sandsekkene kjentes ekstra tunge ut, gjentok jeg mantra fra Agoge for meg selv da jeg tuslet blant de vinterfryste gresstustene:

I will endure to be burned, to be bound, to be beaten and to die by the sword
— Agoge

Island var for meg en fantastisk opplevelse!

Om det var fra det øyeblikket Nora så Island fra flyet og ivrig satte seg først i bussen og med store lykkelige øyne sa "Dette er det vakreste stedet jeg har vært!" Hele øya møtte oss på sitt vakreste, i 10 minusgrader, farget i rosa, lilla, lyseblått og hvitt.

Om det var alle nissebrevene vi fikk på det deilige hotellet vårt, det var så varmt og godt og trygt der. Jentene bare digget å få de ulike brevene hver morgen, å lese om de ulike rampete nissene som romstrerte i førjulstiden, og å få små poser med litt sjokolade i.

Om det var turen i stummende mørke til Hveragardi der vi skulle løpe, turen der vi ikke så noen ting, alt for tidlig om morgenen, nedlasset med bager og ryggsekker, og hvor plutselig hele himmelrike åpnet seg da vi kom frem - i tussmørket og morgengryet åpenbarte fjellene vi skulle løpe i  seg, hindrene, portalen...og Joe de Sena!

FullSizeRender.jpg

Om det var alle timene sammen med Johnny der vi kriget sammen, der vi lo og presset hverandre annen hver gang, "javel ja skal vi prøve Twister igjen nå ja...", "nå løper vi litt", hvor vi sammen forbannet og lo omhverandre når vi gikk med bøtta, når vi sammen hatet hver eneste burpee vi tok...helt til vi skilte lag en gang i løpet av natten...

Om det var synet av farmers walk bøtter laget med lysstaver inni som ble knekt og lyste magisk i svarteste natten...og sakte men sikkert smeltet og veide mindre og mindre mot slutten ;)

Om det var synet av Thomas Blanc midt på natten som ga meg en klem og sa at jentene mine sov trygt og godt i dunjakkene våre.

Om det var møte med Aishling midt på natten:

"Ash!"

- Who's there?

"Mari!"

- Oh hi...where is Martin?

"I dont know, havent seen him...

- "Ohhh I will give him in!!"

Om det var møte med John, Dashee, Gramham, Yarayara...

Om det var lunsjen på en lokal bar dagen etter...

Om det var å  møte Robert Killian på den Blå lagunen og stå og skrøne med han som gamle venner

Om det var å gå og titte i alle de spennende små butikkene i de små gatene i Reykjavik

IMG_5530.JPG

Jeg vet ikke hva det var - men Island var magisk! Og nå skal vi tilbake! I desember SKAL jeg ha 50 miles patchen min som alle dere var så flinke å oppmuntre meg til underveis. I år er vi en enda større gjeng som reiser fra Norge og det skal bli så bra. Jeg vet ikke om jeg får kriget med Johnny, jeg vet ikke om jeg møter Supermann i løypa i år heller...jeg vet bare at jeg gleder meg. Alt er i orden, klappet og klart - vi skal tilbake. Takket være Bakke AS og mennesker som tror på oss så får vi muligheten til å reise igjen. Dessverre får vi ikke tatt med jentene denne gangen og jeg gruer meg til å reise uten de. De er min styrke, det er dem jeg alltid løper for - og mamma skal klare å gjøre de stolt denne gangen og håper jeg. Jeg håper de alltid er stolt av meg - akkurat som jeg er stolt av dem!

KlemMari

IMG_5775.JPG