OCR Norway

Når drømmen om podiet går over til kampen om overlevelse!

Mari Weider

La oss ta et par fakta om Morzine: 

- morzine er et slalåmsted, og jeg tror svartbakkene er brattere enn i Norge

- 30 varmegrader i fjellet er j*vlig varmt

- det var IKKE Bucket carry på løypa igår

- at det ikke var Bucket carry gjorde ikke løpet til noe dårligere løp

- sandbagcarry har nå fått et helt nytt begrep

- for første gang på alle mine vanlige hinderløp flashet bokstavene D N F for øynene mine når jeg visste det var under 2 km igjen av løpet

 

IMG_7346.JPG

På vei videre til Chamonix for litt sightseeing og jeg må si at de som gjør seg klare for å løpe super og sprit misunner jeg på ingen måte. Løpet igår var noe av det mest brutale jeg har gjort. Vi fikk beskjed om at løpet var 21-23 km langt og jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. Ifjor var Morzine satt til å være det hardeste løpet av alle. Og jeg hadde forventet meg rundt 30 km. Jaja tenkte jeg...vi får se da. Jeg skal ta dere gjennom hele løpet på runners world bloggen i løpet av uken, men en ting vil jeg dele med dere...

Bucket carry er ansett å være Spartan sitt hardeste hinder....igår var det ikke noe bucket carry. Igjen var jeg litt skuffet da jeg så garminklokka mi tikket mot 22 km. Seriøst liksom...var vi ferdig alt?? Jaja jeg var jo sliten, men det kjentes som det manglet noe. Da kom vi plutselig til de kjente sandsekkboksene... «there we go» hørte jeg rundt meg. Jeg grabbet til meg en sekk - 30 lbs for damer, 50 for herrer. Så løftet jeg blikket....og begynte nesten å gråte!!! Endeløst så langt jeg kunne se var det en orm av mennesker opp en så lang og bratt bakke at jeg så ikke enden. Det var kokvarmt og jeg så mannfolk på rekke og rad sitte med hodet i hendene og fortvile. Jentene brettet opp toppene sine og noen søkte ly i skyggen av skogen. Jeg bet tennene sammen og begynte på jobben. Jeg var vettskremt, det var så bratt og så langt og varmt og tungt at jeg aldri har vært med på noe liknende. Etter det som kjentes ut som en evighet var vi nede igjen...og jeg var død! Helt død. Enda godt jeg da ikke visste at jeg kom til å tryne av slakk line, at spydet mitt kom til å stale, og at multiriggen skulle klapse meg i rumpa! 90 varme og fortvilte burpees senere var jeg i mål, alle sto og ventet på meg, og aldri har armene (og colaen) til marie vært kjærere, aldri har jeg vært så glad for å se jentene mine og høre stemmen til Supermann. Vi var ferdige, vi hadde overlevd - og vi hadde masse å skrøne om over middagen noen timer senere!

klemMari

og Btw...funfact - når spartan teller kilometer teller de IKKE med carriesene! Så med en tømmerstokkbæring, en kjetting og en sandsekkbæring endte vi på 24,7 km. Noen fikk til og med 26,5 men hvor de har vært aner jeg ikke... 

IMG_7340.PNG