Man skulle tro at 600 burpees var umulig og jævlig...og det var det der og da også. Men i ettertid er det ganske kult faktisk å tenke på at man seriøst har tatt 600 unbroken burpees!
Jeg må som sagt bare jobbe meg gjennom dette eventet og, for disse eventene innehar så mange elementer og er så fulle av følelser at det kan ikke samles i et innlegg.
Etter drøye 12 timer på banen med sykt mye tung bæring, skulle vi rundt kl 0700 ned på eventområdet, vi fikk beskjed fra Dom at vi skulle være hans superstjerner når vi kom ned, bærende på 3 svære tømmerstokker og 2 gigantdekk. Vi var så sykt slitne, og da vi nærmet oss og passerte bil på bil med frivillige som hang ut av bilen og heiet på oss kjente jeg hårene reise seg på armene. Verre ble det da vi kom nærmere og nærmere festivalområdet, tilskuerne heiet, klappet og musikken dundret, smilet var skjelvede og tårene presset på, vi hadde klart det, vi var ferdige, det var bare triumfferden igjen...trodde vi alle...
Vi ble dirigert i ring rundt trofeene våre som vi hadde samlet i løpet av natten, og da Dom begynte å kommandere oss "Dooown...Uuuup!" tenkte jeg...ja ja vi kan gi de 30 burpees som underholdning. Vi bjuder på! Men da vi hadde tatt 30 fortsatte det bare med "Doooown...Uuuup, doooown...uuuup!" igjen og igjen og igjen...Forvirringen rådet, og Karl kom gående....600 burpees! I want 600 burpees. "jaja tenkte jeg" en erfaring rikere fra Agoge med Joe som truet med tusenvis av burpees...de gir seg snart. De skal bare prøve å knekke oss en siste gang. Vi fikk etterhvert 2 minutter drikkepause, så var det påan igjen...herregud hva skjer?? Det er jo ikke mulig å ta 600 burpees??? Klokken var rundt 0730 da vi kom inn, nå dro eliteheatet avgårde kl 08. Spartan-Phil pratet på, og 0840 heatet dro, 0900 heatet dro...marerittet fortsatte og fortsatte. "Rekker vi flyet tro??" begynte jeg å bekymre meg for.
Det var aldri i tankene mine å gi meg, men fy flate da... Til min store bekymring så jeg mine kjære rundt meg begynte å vakle, burpeesene ble verre og verre, og plutselig så jeg Graham reise seg, plukke opp skilte sitt og begynte å gå..."NEEEEEEI!" jeg ropte etter han, men eneste lyden som hørtes var Dom sine "Doooooown, uuuup!" og musikken som dundret på. Jeg begynte å løpe mot Graham for å prøve å stoppe han, møtte blikket til Marc, blikket til Supermann som kunne drept meg...hørte Nav rope "Get back!" og så tilslutt Dom "Mari! GET BACK!" Jeg skjønte at jeg ikke kunne få gjort noe, tårene mine begynte å renne, vi var 4 som startet sammen og 4 som skulle gi oss sammen...men Karl hadde klart det...600 burpees krevde nok et offer fra de 87 som hadde startet. Det var bare å svelge sorgen og jobbe på videre. Når en gir seg, skylder de andre å fortsette for å klare det, for å vise at vi kan!
Hvor lenge vi holdt på aner jeg ikke, det kjentes ut som en evighet...og da Dom endelig kommanderte sekker på, et par siste symbolske "Dooooown...Uuuuup!" og så ga beskjed om springmarsj mot mål, var lykken fullkommen. Vi løp inn i løypen, måtte over de to siste høye veggene og så var det bare et siste hinder mellom oss og den siste wedgen i Endurance trifectaen...ildhoppet - 28 overlykkelige, møkkete, slitne HH12HR deltakere holdt hverandre i hendene, tok sats og hoppet over skyhøye flammer som slikket i seg skiltene våre. Symbolene på at vi hadde klart det - og nå var all smerte glemt, det var kun lykketårer og smil og klemmer som gjaldt!
KlemMari
"Doooooown....uuuuup!" ....litt av en prestasjon å brøle det 600 ganger og...