Det siste jeg skrev fra Agoge006 på Isle of Skye var ordene ..."her ender min tur!"
Jeg har ikke fortalt mer om hvordan Agoge endte, rett og slett fordi det har skjedd så mye annet i mellomtiden og ja - selv Dronninga klarer ikke å få til alt. Men...enden på visa for min del var rett og slett turen over fjellet, der det ble stemt frem i gruppa at vi skulle småløpe 12 km. Jeg visste i det øyeblikket at det var kjørt. En av mine store svakheter er å bære sekk, og etter å ha bært sekken min + ytterligere vekt i over 50 timer så var jeg allerede mektig imponert over meg selv... Men å løpe med sekk...nei det fungerer dårlig for denne lille spjæla. Supermann visste det også og forsøkte desperat å redde meg ut av situasjonen, men nei. Og å ha noen til å lette meg for vekt som noen av de andre jentene valgte, var uaktuelt for meg! Skulle jeg klare Agoge skulle det være med ren samvittighet. Reisen startet, og jeg holdt lenge, lengre enn jeg trodde, men pusten reiv i brystet og med tårer i øynene snøret det hele seg for meg, og da tempoet på tønna økte ble det vanskeligere og vanskeligere. Jeg kjente lykkearmbåndet fra Nora, forsøkte å finne styrke i det i hendene mine, men da tønna kom i stor fart bakfra, jeg ble pushet for å få opp farten av en av de sterke guttene, holdt på å kræsje inn i en av de som løp foran meg, og valgte å hoppe ut i grøfta...ja da var det slutt. Jeg registrerte tønna, registrerte tempoet den gikk i, og tenke "Fuck this!" (ja jeg tenker til og med på engelsk på disse turene), slang sekken av meg og la meg ned og tørket fortvilte tårer og raseriet av meg. Supermann kom etterhvert løpende tilbake, ga meg en klem og sa det går bra! Og resten kjenner dere til...
Men følelsen av å ha Quit'et har vært vond. Nederlaget har vært til å ta og føle på, og var absolutt det siste jeg trengte nå med flere store løp foran meg, da jeg trengte å ha troen på at jeg kan, at jeg er god nok. En deilig 3.plass på X-run hjalp litt på humøret og det var godt å kjenne på mestringsfølelsen igjen, men likevel er veien lang å gå. Det var derfor med blandede følelser jeg kom til England. Det var rett og slett dritskummelt å skulle møte hele Spartan teamet face to face. Alle som hadde sånn tro på oss (meg) og som jeg sviktet. For det vil alltid føles som et svik! Uansett hva noen som helst sier.
Men jeg ble overrøst med klemmer...det kjentes godt...men fortsatt vanskelig å se folk i øynene. Den store ildprøven måtte komme...Karl...racedirectoren...mannen som skulle overhale meg opp og ned om jeg quit'et...Plutselig var han der...vi så han stå et stykke unna...han har alltid solbriller på, det kjentes ut som han så rett på oss, men jeg aner ikke hva han så på eller hva han tenkte...men vi gikk bort...jeg måtte møte blikket hans, fikk en god klem, og en bekreftelse på både at han skjønte hvordan vi følte, men også at hele opplegget hans var blitt "sabotert" av Joe de Sena. Hans Agoge var ikke blitt som han ønsket...men det hjelper nå meg så inderlig lite. Men en fattig trøst og et plaster på såret var det nå. Vi fikk også de offisielle Agoge-genserne fra Isle of Skye, og i motsetninge til OCR Europchamps t-shirten min som jeg aldri har brukt en gang, kommer jeg til å flytte inn i denne og jeg har bestemt meg for å være stolt av egen innsats.
...så, med denne lange introen vil jeg starte å fortelle om Hurrican heat 12 timer med kanskje det kuleste på hele eventet - den individuelle tidstesten. Dette var det jeg gledet meg mest til, men også gruet meg til. Det sies at HH12HR er noe av det hardeste, nettopp pga disse tidstestene. Og da vi i tillegg fikk vite at listen var blitt hevet (igjen) til nettopp dette eventet. "Break them!" var visst orderen fra USA. Bahhh...jaja...HH12HR er en blanding av teamoppgaver og individuell testing. Men jeg digger det, da blir du testet og må bevise for egne bein at du er verdig! Det var jo nettopp dette som irriterte meg på Skye...freeriderne som ikke bidro men lot andre gjøre arbeidet! Vår oppgave kom en gang i løpet av natten, vi skulle følge glowsticks som var lagt ut i løypa, til vi kom opp til Matt en av krypteianene. Der ble vi tildelt en side fra en bok med et nummer på, og en betongkloss som vi skulle ha med oss ned igjen til eventområdet og Dom. Tidsfristen var 30 minutter. Jeg vet ikke nøyaktig avstand, men estimert på tiden vi brukte opp, så vil jeg si ca 1,5 km. Det var litt opp og litt ned, og jeg valgte å holde et høyt tempo ut fra start, Supermann dro seff raskt fra meg, men jeg så ryggen hans det meste av veien. Jeg kom opp som nr 5 av ca 50 pers. På vei ned igjen gikk det betraktlig saktere og jeg fokuserte på å holde et jevnt tempo. Jeg fulgte hele tiden med på klokka, ble ikke stresset av at den gikk fort fra meg, men skjønte at jeg ikke kunne ligge på latsiden, pause var det ikke plass til. Jeg snurret pinnen på skiltet mitt rundt kjettingen for å unngå at den gnagde seg inn i hendene mine, syra bygde seg raskt opp i underarmene, og jeg ble etterhvert nødt til å bytte mellom høyre og venstre hånd. Jeg begynte å skimte lysene på eventområdet, men visste det var et stykke igjen. Klokka gikk ubønnhørlig, og etterhvert hørte jeg Supermann rope på meg, "Kom igjen Mari!!" Et kjapt blikk på klokka...et minutt igjen...en siste kraftanstrengelse, opp med tempo, passerte ildhinderet, fort gjennom en glippe i gjerdet og stormet mot Dom som sto med klokka. Viste frem skiltet mitt, fikk et kryss på det og sank sammen hos Supermann. Jeg hadde klart det. Ikke med god margin, men hvem bryr seg! Jeg var med videre, og visste at nå var sjansene gode for at kakestykket skulle bli mitt. Jeg var så utrolig stolt! Og premien...en ekstra lang pause i høyballene med Supermann, mens resten av teamet bak meg ble kuttet en etter en. Mens jeg spiste sjokolade og drakk energidrikk, og lukket øynene et øyeblikk!
KlemMari
