OCR Norway

The Mission -#Agoge006

Mari Weider

Nå tror jeg vi må nærme oss slutten av Agoge-eventyret vårt. Jeg kan prate om dette til jeg blir blå i ansiktet, men samtidig tror jeg det er på tide å legge dette kapittelet bak oss. Det var dyrt, tidkrevende (både før, under og etter) og jeg kjenner at jeg trenger å få litt avstand nå. Det gikk ikke som det skulle gå, jeg er lei meg, angrer, og ikke minst er bitter på tiden jeg "mistet" med jentene mine. Som jeg skrev, de var min største "Why", nettopp fordi det å skulle være så mye borte fra de SKAL være verdt noe. Og det å komme hjem til de og si at mamma ikke klarte det, ja det var nesten vondest av alt. Jeg vet de synes vi nok løper i overkant mye, og det gjør vi! Spesielt nå i høst, hjertet mitt gråter når jeg hører Nora si "Hvorfor må du reise så mye mamma?" Hva skal jeg svare på det?? Hva kan i det store og det hele være viktigere enn tiden med dem?? Men samtidig...det er den egentiden og da. Og Supermann og jeg er aldri på byen, vi ber (nesten) aldri om barnevakt fordi vi skal drikke oss fulle med venner... så innerst inne hadde jeg håpet at det kanskje veier opp i opp. Jeg vet ikke...

IMG_0700.JPG

Uansett...jeg må jo fortelle dere om The Mission også da før vi legger agoge bak oss. Som jeg skrev i forrig innlegg, denne Agogen handlet like mye, hvis ikke mer om The Mission, enn om gruppen som helhet. Var vel her vi også gjorde en del feil. Hver og en måtte til enhver tid tenke på om de sinket gruppen eller ødela for oppgaven vi hadde, men også gruppen i helhet fikk i oppdrag om å ta den vanskelige samtalen med evt personer som sinket gruppen...og det er ingen lett oppgave...derfor ble heller aldri dette gjort, og de færreste (!) innså sin egen svakhet.

Oppdraget var å frakte en tønne med oss hele veien gjennom Agoge. Vi måtte lete etter den den kvelden vi kom fra fjellturen jeg fortalte om, og vi fant den i et fossefall. Den kvelden bar vi den tønna så himla mange ganger opp og ned til den elva at jeg orker ikke tenke på det engang. Den veien var nemlig himla bratt på slutten, så det var ingen dans på roser. Gud som jeg hatet den tønna! I tillegg måtte vi ta den med ned i elvestryket, sette oss i elva (!) og forskyve den j*vla tønna frem og tilbake...og frem og tilbake. Vi måtte ha den med oss hele tiden, og i likhet med sekkene våre, kunne den aldri legges på bakken. Om vi la den fra oss la vi den på et par vanntette bager vi også drev og bar på. Bend the rules...Et begrep det er viktig å brukte godt når man er med i Agoge.

Første oppdrag med tønna var egentlig latterlig enkelt. Det var kveld, kaldt og bekmørkt. Vi skulle frakte den ca 500 meter opp en vei inn til en ny parkeringsplass. Oh lykke...da vi kom frem dit fant vi ut at det var en villmarkscamp, og vi skulle få tenne bål, spise og slå camp!!! Utrolig hvor lite som skulle til for å kjenne på lykken. Mens de andre hadde skiftet til tørt nede på den andre p-plassen hadde jeg puslet med navigering og div oppgaver så å endelig få på seg tørt, dunjakke og tørre sokker var himmelsk. Vi brukte lovelig lang tid på teltet vårt, så tiden i soveposen kjentes stusselig liten ut, og varte ifølge ryktene kun i ca 45 minutter uansett. Men 45 minutter hvile er mer enn ingenting!

De neste turene våre med tønna var mindre hyggelige, neste dags hike var på ca 9 km - og med litt feilnavigering ble det vel ca 10. Underveis fikk vi laget en båre til tønna og det hjalp oss mye. Men på tross av at vi knuste tidsmarginene våre med hele 90 minutter var det ikke noe klapp på skulderen kan dere tro. Neida - Leave no trace - er et annet begrep i Agoge. I praksis vil det si at vi må bære med oss all søppel ol, og aldri la noe ligge igjen. Men dette brukte de også i spillet her "leave no trace", sa de, og påsto at vi hadde "Mistet" 10 glovesticks på vår vei. Dette var jo seff ikke rett, de hadde lagt ut 10 glovesticks med kartkoordinater de siste 2 km så vi måtte backtracke og finne disse. Ingen nevnte tønna av krypteiane, så stor stas var det da en var så dum å nevne tønna...hva med den? Racedirectoren fikk et litt irritert drag i ansiktet, slo ut med armene og sa "Bring it!" Jepp - gull! Tidslimiten på 50 minutter var nå umulig, vi måtte ha med oss tønna tilbake over vannet, opp en skråning igjen, tilbake 2 km - også hele veien tilbake! Så - motløs som f*en var ihvertfall jeg, og ga vel rimelig tydelig uttrykk for det på min vei. I tillegg begynte nå mange å være virkelig slitne og søvndeprimerte, så motivasjonen i gruppa var ikke på topp. I tillegg slet vi med å finne alle glowstickene...så da vi endelig kunne vende tilbake, var det en slukøren gjeng...vi hadde vært ute i nesten 2 timer...og visste det vanket straff. Hydroburpees...og jeg tok en liten prat med krypteiane. Jeg var nå drittlei, tårene rant da jeg møtte blikket til alle de jeg var så glad i, og heldigvis - bjella var nå stjålet og ute av synet - og ingen ville la oss slutte. Så etter en liten prat var vi tilbake i gruppa igjen og planla neste tur...en topptur...med tønna!

IMG_0410.JPG

My god for et race! Vi ble pisket fra første skritt. Joe var med oss på turen, og det vanket ikke et eneste lovord. Han forbannet vært skritt vi tok, det var kjeft og smell - og gruppen ble tvunget til nærmeste å løpe til toppen, ha en gjettekonkurranse på noen kilt som vi heldigvis klarte, unngikk vann i tønna og ble snudd om. Hustle down quick! You've got 30 minuts. Og herregud som vi løp! Jeg var livredd noen skulle snuble og slå seg helseløs på veien ned. Men vi klarte tidskravet, både opp og ned, vi fikk tatt noen kule bilder i en foss og vi var klare for finalen.... Tønna skulle fraktes en siste tur over fjellet, over på andre siden av øya og tilbake igjen. Problemet var bare at her ender min tur....

KlemMari

IMG_0403.JPG
IMG_0409.JPG

Når man tar ut kartkoordinater og ikke orker ta av sekken...