OCR Norway

The punishments - #Agoge006

Mari Weider
Undertaking the Spartan Agoge you will be offered an arena giving a culmination of your very physical and mental strength driven from your learnings through life. Finishers become innovative thinkers, prudent risk-takers, and expert decision-makers.

They will embody the Spartan Code, a code of honor and respect that breeds trust and inspires action. Most importantly, they become masters of themselves.

Spartan Race Agoge wedgen tilhører Trainer-siden av den Perfekte Delta, og man skal altså lære noe gjennom Agoge. Dog (tror jeg) gjennom den "gamle" måten ved å bryte ned og bygge opp eller noe.  Og nå begynner den litt vanskelige parten for meg...jeg har jo altså naturlig nok ikke gjort dette før. Men flere som har vært med på både en og to eventer tidligere, sier at dette var ikke Agoge, men Deathrace. Og la meg bare være klinkende klar...det var jeg som ga meg altså, jeg legger ikke skyld på noen andre, MEN vi ble vel alle tatt litt på sengen over hvordan mye foregikk på akkurat dette Agoget. Det var nemlig straff og kjefting av en annen verden. Uansett.

IMG_0158.JPG

...så la oss snakke om Joe de Sena. Joe har så langt vært en fyr med høy stjerne hos meg. Han er grunnleggeren av Spartan race. Det skal sies av fyren har noen rimelig spesielle meninger og verdier i livet, men nettopp dette gjør han også veldig fascinerende. Jeg møtte Joe ifjor på Spartan European championsship og han fremsto som en ydmyk mann som var genuint interessert i hva vi syntes om løpet og syntes det var gøy at vi var der som en familie. Nå har jeg et litt annet syn på denne mannen. Igjen er jeg litt på tynn is her, for hva vet jeg om hva som er et spill for galleriet, en del av Agoge eller rett og slett et PR-triks. For det skulle nemlig lages en dokumentar av denne Agogen. Det vil si at vi hadde et kamerateam...og Joe rundt oss HELE tiden. Etter hver tur vi kom tilbake fra sto han og ventet. Og det var ALDRI et klapp på skulderen. Istedet fikk vi til en hver tid huden full av kjeft, ble kallt unevnelige ting - og ble straffet.

 et utrolig stort øyeblikk for oss...men nå... 

et utrolig stort øyeblikk for oss...men nå... 

Nå skal det sies og dette hører med altså, at vi var klar over at vi kom til å ta mange hundre burpees, vi kom til å stå i planke med 20 kgs sekk, stå med sekken over hodet, ta hydroburpees, bli våte, enda våtere og våtest, vi skulle være søvndeprimerte, ha lite mat å spise, vi skulle få hodene våre utfordret på det mentale plan...men likevel...det ble litt voldsomt. Vanligvis pleier altså Joe å komme innom noen timer på de andre Agogene som har vært, men nå var han altså tilstede i 60 timer. Og det er en kjensgjerning at når han kommer innom, da blir det kaos. Og nå var det kaos i 60 timer. Igjen..mulig de klarte å knekke meg mentalt med alt dette og at det er slik det skal være på de neste Agogene, men som jeg også sa...jeg er 41 år, beina godt plantet på jorda og trygg på meg og mitt - og da å ha både folk som er yngre enn meg, og Joe til å stå og le av oss, rope stygge ting til oss og kjefte kontinuerlig...ja det er jeg rett og slett blitt for gammel til. Folk som roper og skriker har null respekt hos meg, og sist jeg sjekket er det utrolig lite lærdom i redsel og tyranni.

IMG_0238.PNG

Det er sikkert folk innen Spartan som mener jeg var en næg og klagde fært under Agoge. Jeg selv mener nok ikke det. Jeg bet i meg mye før jeg begynte å protestere. Og kanskje det som gnagde meg mest var gruppens oppbygning. Vi var rett i overkant av 40 deltakere da vi startet, og til å begynne med var det alle for hver sin sekk. Men allerede her over den første fjellturen avslørte gruppen stor forskjell i deltakerne. Det var noen som var med med (tilsynelatende) uendelig mengder styrke og stamina. Og det var mange som sleit...allerede...med både det å bevege seg opp et fjell, matmangel og søvnmangel. Det ble raskt klart at store tunge oppgaver i gruppen kom til å bli utført av en liten prosent av gruppa. Med fare for å tråkke på noen tær her, så blir jeg over gjennomsnittet irritert av slikt. Når man melder seg på noe så ekstremt, må man også forberede seg på det ekstreme - og ikke minst bidra i gruppens oppgaver. Veldig mange fallt dessverre gjennom her og dette sluker energi fra meg. Men igjen...my bad - mental challenge. Eller...som Karl ba oss om flere ganger og som ble kommunisert veldig tydelig, på denne agogen var ikke gruppens samhold hovedfokus. Hovedfokus var the Mission. Og noen ganger måtte man ofre seg selv, eller ofre noen i gruppen for å fullføre oppgaven vi var tildelt. Dette var vel noe vi ikke klarte, jeg er elendig på å ta den vanskelige samtalen med folk, og styrer unna slike ting så godt jeg kan i hverdagen også. Når jeg skriver dette ser jeg kanskje at det er en slags lærdom...(man skal jeg liksom lære noe her da...)...at som en leder skal man måtte tåle å ta de vanskelige samtalene.

Hmm ja altså...ser at dette blogginnlegget ble veldig rotete, men det er fordi det nå er mye følelser inne i bildet. Da jeg vurderte å gi meg første gangen var jeg bare sur og dritt lei. Ikke sliten, ikke trøtt, ikke sulten, ikke kald. Jeg fikk beskjed fra Karl at han kom til å skjelle meg opp og ned om jeg ga meg da. "Du kan ikke slutte når du har så mye mer igjen å gi. Du er ikke i nærheten av å bli knekt!"...å bli knekt...også vanskelig å forholde seg til...skal man virkelig bli knekt? I 2017? Agoge stammer tilbake fra det gamle grekenland...mulig man skulle knekke folk da. Men jeg tror selv da at man ikke praktiserte dette...

The agōgē (Greek: ἀγωγή in Attic Greek, or ἀγωγά, agōgá in Doric Greek) was the rigorous education and training program mandated for all male Spartan citizens, except for the firstborn son in the ruling houses, Eurypontid and Agiad. The training involved learning stealth, cultivating loyalty to the Spartan group, military training (e.g., pain tolerance), hunting, dancing, singing, and social (communicating) preparation.[1] The word “agoge” meant rearing in ancient Greek, but in this context generally meant leading, guidance, or training

Burpees, planke, push-ups, knebøy og vann - bring it. Det var ikke det som knakk meg denne gangen, å se andre ikke delta, å bli skreket til, kallt stygge ting...hodet mitt og ikke minst temperamentet mitt rotet det til for meg. Noen vil kanskje si, jeg var ikke klar...kanskje jeg ikke var det. Kommer jeg til å bli det? Kommer jeg til å ta revansj - vi får se...men først The Mission. Vil dere høre om den? Sjekk innom på søndag! 

IMG_0237.PNG

For nå er det nemlig - X-run! En konkurranse som antagelig tuller mer med hodet mitt enn tusen Agoger gjør. Jeg elsker X-run...og jeg hater den. Bare det å være oppe på Grefsenkollen rundt hindrene får det til å suge i magen min. Jeg vet det blir ca 90 minutter i helvete, det blir et jag både fysisk og psykisk...og jeg må si jeg gleder meg stort til det hele er over og jeg kan kose meg med teamet mitt og ikke minst barneløpet på lørdag.

KlemMari

IMG_0316.JPG