Camp Weider

Over the Cuillins - #agoge006

Mari Weider
The Cuillin have been a mecca for climbers, scramblers and walkers for over 150 years. They come to enjoy the challenges and scenery of the only truly alpine environment in Britain. The remnants of a once great volcano form a chain of some 36 peaks along a narrow 12 km ridge. The mountains are rocky peaks rising straight out of the sea with little vegetation above 300 metres. Above this height, exploration involves following discontinuous trails through boulders, screes, slabs and narrow ridges to most peaks.

Agoge var ikke bare burpees, avstraffelser og bæring av denne grusomme tønna som dere skal få høre mer om senere. Agoge var også om å få oppleve ting ikke så mange andre fikk. Da vi møtte opp til gearcheck på Jetty ved tettstedet Algol, skulle vi altså ut på havet. Vi skulle bli fraktet i båt over til fjellene på andre siden. Vi ble fortalt gjentatte ganger at det var en krevende tur vi skulle ut på, og at det var point of no return i det øyeblikket vi satte oss i båten. Det var ingen mulighet for å snu, og eneste muligheten for å komme oss hjem var over fjellene.

There are a lot of conflicting opinions on what scrambling in the Black Cuillin entails because each and every person perceives the terrain and exposed situations differently. In fine weather, the rock is so rough that confidence grows rapidly and the whole range can seem like an enormous playground. By contrast, the rocks become greasy in the wet and can reduce even the most able of climbers to a crawl. Choosing the right objective for the conditions is crucial.
IMG_0255.JPG

Vi ble altså plassert i to RIB's, mens resten av teamet ble fraktet over i en vanlig båt. Ufattelig kult, og siden jeg ikke hadde noen klokke, var tidsperspektivet mitt helt ødelagt...men at vi hadde en god halvtime ute på sjøen er jeg helt sikker på. Tilslutt svingte vi inn en liten bukt, og oppdaget til vår store overraskelse at det var seler rundt oss. De lekte i vannet og solte seg på svabergene. Så utrolig kult - helt til vi ble tatt i land...jeg funderte på hva som var galt...helt til jeg skjønte det. Midgets! Mygg, mosquito...kall det hva du vil! Jeg har aldri aldri opplevd noe så grusomt. Det var millioner av dem. De var overalt, jeg snudde meg og så på Supermann. Han var dekket av disse skapningene i ansiktet og forsøkte desperat å få de vekk. Jeg snudde meg igjen og trakk pusten dypt. Big mistake! Jeg fikk noen tusen ned i hver lunge og harket desperat. Krypteiane som var med oss, hadde i en fei dratt myggnettingshattene sine på, og smilte lurt til oss. "Vi må bevege oss" tenkte jeg desperat. Og heldigvis adlød vi ordre relativt kjapt. Vi skulle binde oss sammen og gå i taurekke (oh hildrande du!). Det har jeg aldri gjort før, og fy søren det blir lenge til neste gang. To skritt frem og bråbrems...vi fant etterhvert et rolig jevnt tempo innover, men ved hver eneste lille utfordring i terrenget ble det bråstopp. Første skritt på veien for temperamentet mitt å bryne seg på!

IMG_0258.JPG

Men nå er jo ikke jeg på noen som helst måte noen racer på å gå med sekk, så at tempoet var lavt var ok for meg. Og etter en god fotvandring innover i terrenget begynte stigningen. Først med en anstendig helling, men så begynte det å bli bratt. Veldig bratt. Tidvis var flere av oss nede i krabbeposisjon for å komme frem. Det var glatt gress, gjørmeskråninger og rullestein. Hver rute ble omhyggelig valgt ut av krypteiaene som gikk rundt oss. Det kjentes godt ut å ha de der, selvom jeg på ingen måte følte meg trygg bundet sammen i dette tauet. Tidvis var det så bratt og vanskelig klatring at hadde en falt der...ja da tør jeg ikke tenke på det. Tempo ble derfor også akseptert til ekstremt sakte.

IMG_0262.JPG

Igjen er tidsperspektivet mitt helt ute og kjører, men vi brukte lang tid til toppen. Alt for lang ifølge krypteiaene, så de var tidvis litt stressa. De maste om et tidsvindu ifht været som vi selvfølgelig ikke rakk, så da vi kom på toppen og fikk 10 minutter pause før vi skulle ned på motsatt side kom et adskillig mindre hyggelig vær innover oss. Det blåste friskt, det regnet og det var tåke!

IMG_0224.JPG

Nedstigningen! Hva skal jeg si! DEN VAR SKUMMEL! Fy søren så redd jeg var. Vi beveget oss bortover en fjellrygg, toppene var på rett under 1000 meter og så skulle vi ned på baksiden. Vinden sugde tak i oss, og vi skulle ned noen skråninger med rullestein som fikk pulsen til å dundre. Både Supermann og jeg var rimelig irriterte nå, dette var uforsvarlig! Vi skulle helt klart ha hatt hjelm, for hadde noen sparket borti noen steiner...ja så kunne det blitt en lite hyggelig tur ned. Ved et øyeblikk var det faktisk noen som plutselig ropte "ROCK" og en svær kampestein dundret ned forbi oss. Jeg så på Supermann og sa "Hva hvis noe skjer...hvordan skal vi komme oss ut..." helikopter mumlet han. Jaha...hvor skulle det lande liksom...og hvordan skulle vi få fraktet vedkommende ned isåfall. Hele klatrefølge (som nå heldigvis var delt i 3 taulag) satt nå på rumpa og ålte seg meter for meter ned, mens pulsen raste i halsgropen min. Dette var vel første gangen krypteiaene ble møtt med temperamentet mitt. Noe så uforsvarlig...jeg hadde lovet jentene mine på tro og ære å komme hel hjem...og plutselig var det helt ute av min kontroll. Jeg var avhengig av at andre ikke klønet det til....og det likte jeg meget dårlig.

IMG_0165.JPG

Men heldigvis kom vi oss hele ned! Ja ned og ned fru Blom...dere vet hvordan det er i fjellheimen...når man tror man er på toppen så er det alltid en ny topp. Og det samme på veien ned...når man tror man er nede så er det enda laaaaangt å gå. Og terrenget var ikke på vår side. Regnet hadde ført til glatte krevende stier å gå på, folk begynte å bli slitne, vi så det skumret - noe som betød at de fleste av oss hadde vært våkne i langt over et døgn. Folk begynte å skli, og stemningen av litt amper ettersom taulaget nå var knyttet sammen igjen og vi var tilbake til to skritt frem og bråstopp.

Vi får beskjed at vi skal til skogslinjen der borte. Supermann plirer bort og sier rolig til meg "Det er langt dit altså Mari!" Bare å skru av hjernen å gå. Etter en god stund til, begynner krypteiaene plutselig å rope til oss - "Rolig jogg! Det er 5 minutter til tidsfristen, det er doable!" Alle begynner å løpe, tauet slakkes og strammes i hytt og gevær. Kaoset er igang. Mens vi småløper mot trærne og de hvite bilene vi så godt vet hvem eier, ropes det rundt oss på alle kanter. 10 minutter igjen, 3 minutter igjen, 1 minutt, 30 sekunder, 5 minutter...ja tidsfristene ble endret hele tiden. Det var til å bli gal av. De sterkeste gutta løp på foran, mens resten av taulaget fulgte med så godt de kunne. Vi hoppet over steiner, bekker og andre hindringer. Nå var vi inne i området med the Fairy pools, og turistene skvatt til side mens de knipset bilder av disse gale folkene som kom stormende gjennom terrenget. "Please smile!" ropte en stakkar japaner til oss. Vi ga high five til barna mens vi løp så fort vi kunne (var neppe noe tempo i det hele tatt, men det kjentes ut som vi spurtet!).

Selvfølgelig kom vi for sent! ...rundt 3 timer for sent faktisk. Turen var estimert til ca 9 timer...vi brukte 12...Vi ble beordret på rekke og rad...og så kom Joe! Let the games begin...

KlemMari

IMG_0254.JPG