OCR Norway

De første 12 timene #agoge006

Mari Weider

Jeg har ved et par anledninger forsøkt å forklare folk hva Agoge er, og hvorfor vi ønsket å gjøre det...men har vel egentlig gitt opp det. For hvem i all verden signer frivillig opp - OG betaler haugevis av kroner for å slite i 60 timer, uten søvn, med lite mat, og bli "straffet" i hytt og gevær. Det er veldig vanskelig å forklare...nesten umulig. Bare å i det hele tatt snakke om Agoge er vanskelig, for selv jeg hører hvor sykt det høres ut når jeg åpner munnen min.

Sist jeg snakket om Agoge sammenliknet jeg det litt med å føde, helt grusomt der og da - men i løpet av kort tid forsvinner smertene og det vonde, og tilbake sitter man med de gode minnene og man lurer på om det i det hele tatt virkelig var så ille.

Jeg orker ikke lengre dvele med hva som gikk galt, og alle skulle/kunne/burder...men vil heller prøve å fortelle dere litt om hva vi var med på. Det som var et av årets store mål, men som ikke holdt helt inn...

Akkurat når Agoge startet på Isle of Skye er fortsatt litt uklart, men for meg startet det kl 1700 torsdag ettermiddag. Vi hadde fått beskjed om å møte på Aros senter rett uten for Portree for prebrief der. Møte eventready! Ergo var alle sikre på at Agoge starter etter briefen. Men før det ventet altså 5 timer med tester! Som vanlig åpner Karl med en i mine øyne flott tale, han har det med å treffe meg midt i hjertet med ordene sine, og kan virkelig det med å motivere. Han ville ha de beste av de beste, og ikke alle ville fullføre denne Agogen. Besto vi ikke de 3 ferdighetstestene han hadde bestemt at vi skulle kunne så var vi ute. Vi hadde et forsøk og det var det! Testene var som følger:

- vanntett pakking av tøy og soveposer

- knuter

- navigering

Det var ikke fritt for at pulsen steg et par hakk. Eksamensnervene fra videregående var tilbake, vi hadde 30 minutter på oss til å gjøre oss klare, og etter en kjapp dobbel og trippelsjekk av utstyret mitt, en kjapp titt på kart og kompas - ble jeg egentlig sittende litt i zombiland og knyte double fishermansknot om og om igjen helt til Gramham kom bort og spurte om alt var ok. ...bare litt nervøs..smilte jeg ;)

IMG_0246.JPG

Så var vi igang. Vi var delt inn i 3 større grupper, og jeg sto heldigvis midt i mot Supermann og møtte blikket hans innimellom. Tommel opp osv. Første testen ut for min del var navigering. Hehe et kræsjkurs på google dagen før og en liten pamflett jeg hadde lest om kartegenskaper noen dager før var grunnlaget mitt. Jeg har strengt tatt aldri tatt i et kompass før, og langt derifra navigert noe som helst annet sted enn fra butikk til butikk. GPS er min beste venn, og snurr meg rundt 3 ganger med bind for øynene så kan jeg gå meg bort i hagen. Men utrolig nok, jeg sto testen, navigering er faktisk ganske så spennende og ikke på langt nær så vanskelig som jeg hadde fryktet. Da jeg komtilbake til rekken min og viste tommel opp så jeg Supermann pustet lettet ut, for han var nok litt usikker han og på hvordan dette skulle gå.

Neste test var vanntetthet. Nå hadde jeg en klump i magen. Vi skulle ned til vannet, putte sekken vår under vann i 10 minutter og etter det skulle absolutt alt av skiftetøy og soveposer være knusk tørt...ellers var det ut. Nå var det ikke lengre mine egenskaper som telte, men heller egenskapene til utstyret mitt i sekken som skulle testes. Da vi kom opp igjen fra vannet og sto der dryppvåte, mens krypteiane gjennomsøkte alt tøyet vårt, møttes blikkene våre bare og uten å si et ord, forsto vi likevel alt den andre tenkte...og helt utrolig nok - vi besto begge to. Ironisk nok vil jeg si...for selvom tøyet i sekken nå var tørt, var alt annet vått...Digg å starte turen med klissvått tøy. Den deilige fleecen min som jeg hadde tenkt skulle holde meg varm, rant av vann - og bare for å poengtere hvor hardt der er å være på Skye, begynte det også nå å regne. Og regnet stoppet ikke igjen før 2 døgn senere....

IMG_0240.PNG

Siste test ut...knuter. Hendene skalv av kulde der vi sto og ventet på at det ble vår tur. Jeg hørte tennene begynte å klapre, og tenkte som så, kjempefint å gå ut på hypotermi nå før det hele startet... Men endelig...jeg knytte meg kjapt gjennom de 3 første...så stoppet det helt opp...Double fishermansknot...som jeg sto og knyttet om og om igjen før test - var plutselig vrang mot meg. Et forsøk, jeg pliret ned på tauet, og måtte lukke øynene et øyeblikk. La tauet rundt nakken som jeg hadde sett på videoen og plutselig satt den bare. Jeg pustet ut, jeg hadde stått testene!  Jeg var med! Av 81 som møtte opp var det 38 som måtte reise hjem allerede før reisen begynte!

Nå var det et salig kaos på parkeringsplassen. Det begynte raskt å bli mørkt, regnet silte jevnt ned og vi fikk beskjed av karl å samle oss i en ring. Vi skulle få koordinatene til et sted vi skulle møtes kl 04 om natten. Har du noengang forsøkt å skrive med sprittusj på noe som er vått...umulig! I ren desperasjon over å ikke få med oss koordinatene, måtte Karl tilslutt innrømme at vi kanskje kjente de igjen fra testene...og da visste vi at vi skulle møte på The jetty om snaue 6 timer. Ikke visste jeg hvor det var, hvor langt det var dit - jeg visste bare at jeg var våt, kald og gira på å få orden i sysakene (les sekken min) før vi skulle ut på tur. Vi satte kursen mot hostellet vårt inne i Portree, en snaue 2 kms spasertur i mørket og regnet. Ryktene gikk om et tørkerom...men det var seff stengt. En liten stue med 4 radiatorer som ble satt på fulle mugger, ble derfor åsted for 6-7 fulle sekker med våte ting, x antall bukser, gensere, våte sokker og våte sko som sto absolutt overalt. Vinduene dugget igjen, og eieren av hostellet fikk lettere noia da hun kom innom og informerte oss strengt om at det IKKE var lov å skifte i dagligstuen...vi nikket som engler og lovet på tro og ære...

Etter å ha tørket, og pakket og pakket og tørket - taxi omsider bestilt - tillot vi oss 45 minutters cowboystrekk på sofaene, før alarmen gikk kl 0130! På med tøy, panisk pakking av det siste, en siste tannpuss for min del - og så ut i regnet som nå hadde eskalert fra lett duskregn til øspøs niagarafall-type regn. Og ingen taxi! 6 desperate folk som tråkket opp og ned gaten, før taxien kom akkurat fashionable late! pjuh...Karl hadde sagt "Om en person kommer 1 sekund for sent til the Jetty" ble det ingen Agoge! Vi hadde ikke lyst til å være de personene!

En time og 20 minutter senere i taxi på bekmørke veier, med vindusviskerne på full guff, ubestemmelig musikk på radioen og sauer i hopetall på veiene ble vi sluppet av et sted...taxisjåføren ristet på hodet og sa "I sure do hope you know what you do!" før han svingte bort fra oss. Klokken var 0330...30 mins til deadline og det øste ned og blåste sidelengs. Vi måtte fine ly! Løsningen ble en container som hadde døren på gløtt...den var allerede befolket av flere av vårt slag, og på lik linje som oss hadde de gjort et tappert forsøk på å få tørket alt...til liten nytte. Det begynte å rumle litt i magen, men jeg orket ikke helt tanken på å begynne å rote i sekken igjen etter de berømte MRE'ene vi hadde med oss. Meals Ready to Eat for dere som (heller) ikke vet hva det er. Faktisk var de ganske gode og med masse rare ting i tillegg til middag. Noen var til og med så heldig å få M&M i!

IMG_0160.JPG

Klokken ble endelig 0400, og vi sto på rekke og rad på det vi nå skimtet som en liten havn...skulle vi i båt? Hvor skulle vi? Spørsmålene var mange...og det var få svar. Men da jeg sa til Supermann, "De kan da ikke ta gearcheck her nå??"...jo så var det akkurat det vi skulle. Nærmere 4 timer tok det. 4 timer i øs pøs regn, 4 timer med enten desperat leting i sekkene, eller på ulike PT-oppdrag for å holde varmen, burpees, joggeturer, knebøy, push-ups osv. Gøy gøy gøy og våt våt våt! Vi må ha sett ut som drukna katter alle sammen.

IMG_0245.JPG

Men endelig begynte det å lysne, vi så foran oss det som vi skjønte var starten på eventyret - fjellene i det fjerne, en båttur unna - og igjen ble vi delt inn i grupper, to av gruppene var heldige og skulle få kjøre RIB. Vi var i RIB nr 1, og fy søren så gøy det var. Med ville skrik og med latteren trillende utover fjorden satte vi kurs mot Agoge 006. The point of no return, i det vi satte føttene våre i den båten, var det umulig å snu, eneste veien hjem var over fjellene. På egne bein!

KlemMari

IMG_0170.JPG

 

Ps...ja og om dere tror vi sto pent på rekke og rad og ventet på ferdighetstestene så tar dere feil...Joe De Sena hadde jo allerede kommet, så allerede før Agoge startet var vi ferdig med 300 burpees! Aroo!