OCR Norway

Om å ta seieren på forskudd...

Mari Weider

Endelig vel hjemme og relativt godt fornøyd med egen innsats i helgen. Eller mektig imponert over Team OCR norway! Aldri har vi vært representert så sterkt i UK og for en gjeng å dra på tur med! Ikke rart andre ville mingle med oss ;) 

IMG_7653.JPG

Jeg skal komme med alle løpdetaljer til dere så snart som mulig men mest sannsynlig kommer den på Spartan bloggen. Er det noe som betyr noe for meg så er det spartan og alle de menneskene jeg har kjær der. Nye kontakter er knyttet og mye spennende er på gang - så jeg har vel et par hakk høyere puls enn vanlig. 

Men...så var det de følelsene da...jeg dro til Skottland for å løpe mitt aller første fullmaraton. Jeg var megaspent og målet var todelt - fullføre OG overleve....og et stille håp om topp 10 elite damer. Passe hårete...but Hey - la verden være litt hårete da vel! 

FullSizeRender.jpg

underveis i løpet løp jeg litt med Lars, litt med Johnny, litt med Lars igjen - så tilbake til Johnny. Men halvveis i første runde ble jeg sekundert til 5.jente...så 4.jente....og da jeg rundet ut på 2.runde så jeg en av favorittjentene satt blåfrossen i depoet. Hehe lønner seg ikke å ha 4% i kroppsfett når man skal løpe 10 timer i vind og regn med klissvått tøy! ...men altså - plutselig var jeg nr 3???

Disse som kan ekstremutfordringer sier at 80 % sitter i hodet og 20% i fysikken...og med podiumplass som en mulighet fløy jeg plutselig! Vi hadde løpt 25 km og jeg hadde vinger! Jeg fløy forbi de neste 5 km...og flakset litt tyngre til 35 km. Nå begynte været å bli skikkelig dritt, og jeg måtte virkelig jobbe med meg selv. Det hikstet i brystet på meg når jeg måtte ta burpees, jeg knelet ned og hulket litt etter å ha kjempet meg over to invertet walls. Men i hodet mitt var stemmen til Monica "du er sterkere enn du tror!" og Aish som ga meg klem rett før start og sa "You have this!" Og blikket til Lars! Og klemmen til Jonas etter bucketcarry'en og jentene mine! Jeg ville så gjerne gjøre de stolt. Lykkearmbåndet Nora hadde laget til meg lå i sekken min.

IMG_7961.JPG

Jeg kjempet meg videre skritt for skritt, sjekket alle jenter som passerte meg, ingen hadde det sorte elitearmbåndet! 

Da jeg hadde igjen ca 6 km av siste runde og kjempet meg ivei med farmers walk i gjørma hørte jeg plutselig speakeren. Han avbrøt musikken og jeg lurte på hva han skulle si, vi var langt unna men nære nok til å høre musikken. Han bablet ivei om podium finisher, 1. elite girl ultrabeast....Osv....men men jeg er jo her tenkte jeg. Ble enda kaldere inni meg og hjerte sank under knærne. 1.plass elite menn ultrabeast Johan Ingemarsson! "Hurra"...men men...jeg fikk tak i pannekaka mi på 20 lbs og stabbet runden min. Det blåste vannrett og regnet pisket i ansiktet mitt. Jeg var så kald så kald, og jeg var så lei meg. Jeg som hadde gledet meg til å fortelle alle dere...gledet meg til en ny plakett...tok seieren på forskudd. Følte meg så dum! 

IMG_7947.PNG

Aller siste veggen var så tung. Jeg måtte avslutte med 30 burpees istedet for twisteren mens Supermann, Siri og Isaac heiet på meg. Gråten rev i brystet på  meg, men ordene til supermann varmet "Dette er det hardeste jeg noen gang har gjort og alle som fullfører skal være superstolte! Du er rå jenta mi" klem fra Siri og klem fra Isaac! Tårer i øynene på Siri da jeg fikk medaljen min. Jeg frøys så fært og eneste jeg merket meg var Supermann som sa at Johan ventet på meg. Hjem til hotellet, hjem til varmen, hjem...vekk fra gjørmen, regnet og vinden. 

IMG_7915.JPG

Vel tilbake til hotellet skåles det og vi feirer Marie sin 3.plass! Inne i meg er jeg fortsatt lei meg for min 3.plass som glapp et sted...og så kommer historiene om juks, folk som hopper over burpees...det ryktes om at 1.plassen elitejenter har jukset....tenker ikke noe mer på det før Supermann plutselig finner ut at jeg er på 4.plass - 1.plassen er blitt disket! Hmmmm forsiktig sjekker jeg de to foran meg...2.plassen OK...3.plassen...IKKE OK. Ser hun ligger bak meg på alle sjekkpunkter OG ikke har vært innom siste sjekkpunkt! Så er hodet fucka igjen...jeg vil ikke være den som kun higer etter å vinne og plasseringer, men når podieplassen kanskje egentlig var min, eller er min??? Vel vi får se, hva tidtakerne finner ut av....uansett 4.plass er enda kulere enn 5.plass ;) 

KlemMari

FullSizeRender.jpg