"Det ordner seg for snille piker!"

Et ordtak jeg var sikker på at sparket meg rett i selveste solar plexus igår. Jeg hadde lyst til å fortelle om den fantastiske dagen hos Bjarte igår, med masse nye spennende hinder, med mestringsfølelse på noen ting og en "dette-må-jeg-jobbe-mer-med-men-er-doable"følelse på andre ting, om fine Nina som acet Dragons backen, om herlige Isaac som bakte bursdagskake til seg og Nora, om kuleste Petter - ja som bare er helt fantastisk - og om Bjarte, som jeg bare blir mer og mer glad i. Jeg ville fortelle dere om en deilig og avslappende løpetur til jobb, to timer var satt av og i full kontroll...helt til jeg skulle ta frem min elskede klokke. Den vakre hvite og rosegullklokka mi, med safirglass, en stygg ripe som jeg hater, men som er fra det aller første WOX og som jeg derfor elsker litt likevel og med bilde av jentene mine som jeg dermed kan ha med meg overalt. Klokken som forteller meg om kilometer, høydemeter og pulssoner og som gir meg motivasjon når humøret er på bånn og som gir meg det ekstra lille pushet når jeg trenger det. Men så var den borte.

Iphonen min kunne tydelig fortelle meg at den ikke fikk kontakt med klokka mi, og ergo var den ute av hus...panikken startet innerst i magen...panisk begynte jeg å tenke på når jeg brukte den sist...jeg husket ikke (ergo er det for lenge siden jeg har løpt!) - men så slår det meg - Tufteparken! Hadde jeg den på da? Et vagt minne om at jeg kunne ha tatt den av meg et sted og lagt den fra meg mens jeg gjorde noe...men minnet glipper. Jeg sveiper kjapt gjennom bildene fra torsdagen og kan med en dump følelse i magen se på bildebeviset at på flying monkey har jeg en fin hvit klokke på meg, men mens jeg klatrer på Martin og Mona har jeg det ikke! Jeg begynner å innse katastrofen...har jeg lagt igjen klokken i Tufteparken og glemt den der er den borte! For alltid! Og økonomien tilsier på ingen måte at jeg har råd til å kjøpe noe nytt, helt uaktuelt og to streker under det svaret! Ingen mer trening i soner, ingen venn med meg på tur - Ultrabeast om under en uke...uten klokke, uten distanse, uten puls. Men kanskje mest...den vakre klokka mi med lykkebildet av jentene mine. Borte for alltid...

Så istedet for å få meg to rolige timer til jobb, ble det to vonde timer, tårene rant og en siste desperat melding ut på face om noen kunne ha lagt merke til når/hvor jeg hadde lagt fra meg klokka...aldri har facebook vært mer stille. Og i god tid til å rekke jobben satte jeg meg på sykkelen, tråkket rolig til jobb og låste inn sykkelen. En sjekk på face igjen...og en melding fra min aller kjæreste Andreas..."lapp sett i Tufteparken nå nettopp" ...klokke funnet bla bla bla...ring dette nummeret... KARMA sier Andreas...og under 30 minutter senere er jeg på tråden med kanskje for meg største helten på lenge...en snill mann hadde nemlig funnet klokka, tatt vare på den og skal møte meg ikveld! KARMA....Det ordner seg for snille jenter osv...om jeg ikke er verdens lykkeligste jente nå så er det jaggu ikke langt unna - og jeg lover - jeg skal ALDRI ALDRI ALDRI mer ta av meg den klokka! Aldri!

KlemMari

kan jeg ikke alltid ha de med meg, har jeg de alltid på armen nærmest hjertet mitt <3