OCR Norway

Takk for turen, kjære Supermann!

Mari Weider

Haha nei slapp av - dette er ikke et sånt rosenrødt sukkersøtt klissinnlegg. Det er vel kanskje så langt ifra vår hverdag som mulig er. Et nuss i ny og ne, og en klyp i rumpa på kjøkkenet er så sukkersøtt som vi kan ha det. Ja og litt emosjonelle ved disse store konkurransene som betyr litt ekstra mye for oss. Men ellers er det lite sukker og lite søtt.

Men vi har jo likevel vårt da...og igår var det en felles langkjøring i skogen. Altså...dvs Supermann først og jeg bokstavlig talt på slep. For fy søren...la oss ha det klinkende klart...for noen år siden syntes jeg 5 km var en behagelig distanse, nå kan jeg strekke meg til 10 km, og har jeg løpt 14 synes jeg at jeg har vært superflink og fortjener et klapp på skulderen. Men så går tiden betraktlig i nedoverbakke, jeg blir sidrumpa og tung i beina, og når jeg passerer 20 km blir smilet litt stivere også. Jeg merker at tunellsynet kombinert med litt sånn diffust tåkete syn slår inn. Jeg blir konsentrert om jobben som skal gjøres, som nå er gått over til å flytte et ben foran et annet. Og når distansen nærmer seg 30 - ja da er det intet vakkert syn lengre, jeg er på overlevelsesmodus og håper bare jeg får oppleve en ny dag....Hva som skjer med kroppen etter 30 km aner jeg ikke, disse som forstår seg på det påstår at 30 km er nok, da skal man kunne mestre en 42 kms distanse....sier de ihvertfall...

IMG_3108.JPG

Men fakta faen er...om nøyaktig 52 (!) dager skal jeg stille til start i Ultrabeast i Edinburgh! Det slo meg plutselig her forleden dag da jeg satt og tittet i kalenderen. Lettere panisk begynte jeg å telle fridagene med mulighet for langkjøring (det tar nemlig laaaaang tid for meg) og jeg fant hele 5 (!) dager. Ehhhhh...så fra å mestre en 10 km skal jeg nå også overleve 42 km + og 3000 høydemeter på 5 treningsøkter. Mohahahaha lykke til med det liksom...godt jeg er evig optimist da liksom og så blond at det gjør vondt noen ganger. Men selvom Supermann titt og stadig skal minne meg på hvor vondt det kommer til å gjøre, så tenker jeg...det må da være lov å være litt optimist...om ikke styrken er i beina, så kan ihvertfall naiviteten lenge leve i hodet mitt. Det er faktisk utrolig deilig å være blond og naiv innimellom ;)

IMG_3115.JPG

Men igår var ihvertfall en av disse fridagene der det skulle kjøres langkjøring. Og fra å være 20 grader og sol, gikk vi til 13 grader og regn. Bahhhh...jeg hater regn - og ville bare trekke dyna over hodet da klokka ringte. Jeg gjorde også det litt etter at jentene gikk, noen prøver nemlig å fortelle meg at hvile er viktig og...Men kl 1030 var det ingen nåde, ut i bilen bar det, med drikkesekk, nye flotte team-t-shirts, terrengsko og seff den ultimate tightsen fra Skins - K-proprium. Blondiner har nemlig klokketro på utstyr også! Og denne tightsen skal hjelpe meg å overleve Edinburghs forblåste vidder.

Turen gikk fra Sørlihavna og inn til Vangen - 14 km hver vei..Supermann har gjentatte ganger forsøkt å banke inn i hodet mitt at jeg skal styre tempo, og idag var jeg faktisk flink! Jeg var (nesten) aldri i sone 3, hadde en god bolk i sone 2, men også en solid bolk i sone 1. Så med det håper jeg at noen ekstra kapillærer har grodd frem. Jeg har hørt at de også vokser med lynets hastighet ;) Problemet er bare at når jeg ligger i sone 1-2, ligger han i sone 0-1...og kan med det prate på innpust og utpust, og løpe i sirkler rundt meg og opp og ned bakker, mens jeg sliter meg oppover. Ellers havner han vel i sånn minussoner - og det er sikkert ikke bra! Hovedproblemet idag var terrenget! Det var masse terreng! Veldig mye! Og alt var veldig vått. Det var våte myrer, våte røtter, våte steiner, våt gjørme, våt grus - ja alt var så jæskla vått at jeg ble litt oppgitt. Først ble jeg litt sur, så prøvde jeg å motivere meg til at det var bra trening...men så ble jeg vel egentlig mest grinete etterhvert. Hvert minste lille glipptak skøyt nemlig smerter fra helvete gjennom den vonde rumpa mi, og det var maaaange glipptak kan jeg informere om.

IMG_3107.JPG

Vel fremme på Vangen forsøkte stakkars Supermann å blidgjøre meg med skolebrød og juice. Det funket i ca 20 mins, så var det ut i regnet igjen - jeg merket at han nå var litt mer desperat etter å fortelle meg hver meter av de siste 14000 meterne om hvordan terrenget var - nå går det opp, så litt ned, bortover, så litt opp og så blir det veldig vått. Men det blir liksom feil uansett. Jeg prøvde også pent å være høflig, men som dere ser var jeg jo nå gått over i overlevelsesmodus og fokuserte kun på å komme meg meter for meter mot bilen. Siste 6 kilometerne var jeg litt lettere til sinns, jeg visste hvor vi var, jeg visste akkurat hvor vondt det var men stålsatte meg - helt til Supermann tok til høyre istedet for venstre.

"Øyh...hvor skal du??? "

"Vi skal opp her, jeg har en fast runde, så blir det litt mer kupert og ikke løpe på samme sted."

FullSizeRender.jpg

Jeg hørte han fortsatte å mase noe om Ultrabeast, smerte osv...og da rant det litt over...jeg er nå altså helt på grensen av hva jeg tåler, og jeg kjente samtidig at tårene presset på, hadde jeg fortsatt å kjefte hadde hele krana blitt skrudd på og da hadde jeg sikkert fått et sånnt astmaliknede pusteanfall samtidig. Jeg knep igjen truten, satte en fot foran den andre...og da jeg fikk en mulighet til å komme meg tilbake på Linja, mens han fortsatte rett frem på sin kuperte vei - ja da sa jeg bare hasta la vista, sees ved bilen!

28,33 km, 3:49:08 og 1395 kcal senere møttes vi ved bilen. Han måtte seff løpe litt ekstra for å runde 30 km...jeg ga Fa... Brakk meg inn i bilen og tenkte som så...Dette skal bli interessant! Supermann var mer sånn her: "En sånn langkjøring i uka nå så blir du rå!" Jepp - blondina tar det til seg...jeg har 4 turer til på meg, så er jeg sikkert kjemperå!

KlemMari

IMG_3109.JPG