Det har vært en lang reise, men endelig er den her...

Siste helgen i august ifjor hadde jeg kanskje den beste formen jeg har hatt noen gang! Da vi løp ut fra start på X-run, ropte Supermann til meg "Det går for fort Mari, slipp ned tempo!" Men jeg synes det gikk fint, og tempo holdt hele veien. Å løpe i mål til armene til de fineste medlemmene av team OCR Norway som hadde fulgt oss og heiet på oss hele veien inne på oppløpsarenaen var helt rått. Å stå på toppen av pallen med Supermann og Super- Tore var den meste fantastiske følelsen!

Helgen etter var det grand finale! Jeg var megastressa i Kollen, folk merket det, og det var ingenting å nekte for. Å løpe i Kollen på hjemmebane er ikke noen fordel som det er for Bjørgen og co, å løpe Toughest i Kollen betyr å løpe mot de aller beste. Det betyr å konkurrere mot kremen av hinderløp-Norge, konkurrere og leve opp til alle forventninger andre har...og kanskje aller mest mine egne forventninger til meg selv. Toughest i Kollen 2016 er kanskje mitt aller beste løp noen gang, elitestart med de beste jentene, en fastlane og ellers aceing av alle de andre hindrene - for første gang Sternum checkern! Og 16.plassen fra Kollen kommer jeg for alltid til å gjemme i hjertet mitt <3

Men så...rett fra Kollen til Rygge flyplass, videre til Stansted hvor vi ble hentet av verdens nydeligste Sharon som kjørte nesten to timer frem og to timer tilbake til Peterborough hvor vi skulle løpe Spartan race Super dagen etter. Fremme på hotellet i 21-tiden og spiste en under middels ok middag og over gjennomsnittet slitne kom vi frem til løpsbanen. Det blåste surt, var overskyet og kaldt - enorm kontrast til Oslo dagen før. Vi fikk satt opp teltet til jentene og begynte å varme opp. Alle var der, Karl, Nav, Epig imagery gutta, Sharon og Tristan. Og ikke minst Alex. Men det kjentes så tungt ut...det skulle bli et hardt løp. Dagen før hadde Sharon og jeg snakket om hvem som sto på startstreken, jeg spurte henne om jeg hadde sjans på pallen. For første gang sa jeg høyt "Jeg vil ha en kubbe!" Og Sharon mente jeg ville få en... hun heiet på meg hele veien i løypa, da vi løp ut var det to maskiner av noen damer som lå foran meg, de får bare kjøre sitt løp tenkte jeg, så var det Sharon og ei anna jeg tenkte "hun skal bort!" Sharon passerte jeg etter et par kilometer og fikk et smil på veien og klapp på skuldrene - "Smash it Mari!"

Og jeg løp, jeg løp så jeg hadde blodsmak i munnen hele veien, ryggen til Grith er trygg og god å løpe bak, men den forsvant etterhvert i det fjerne, Jade som lå helt først var også et pent syn en stund og så var det slutt på den gleden. Men de andre jentene ble stadig lengre og lengre bak meg. Et taktisk godt råd fra Supermann om å ikke skylle hendene i en elv gjorde at jeg kom meg gjennom monkeybaren som første jente, sparte 30 burpees der, men spydet lurte meg igjen og ga meg 30 burpees. Fra nå var det bare å safe inn, det var noen vegger og litt småhinder som skulle passeres og boom - der var flammene - og der var Supermann! Og Grith. Og Jade. Og medaljen!!! 3.plass jenter elite! Jaaaaa kubben var min! Helt vidunderlig! Jeg var så glad, smilet gikk trill rundt...helt til Karl kom, litt lang i masken og dessverre måtte si at jentekubbene ikke var kommet fra. WHAT?!?! Reprise fra Ashburnham 2015. Men den skulle bli ettersendt....og nå...endelig...nøyaktig et halvt år senere kan den trygt plasseres med de andre kubbene mine! Den er endelig hjemme <3

Klem fra dagens lykkeligste