Camp Weider

Han er litt irriterende da...

Mari Weider

Dere kjenner han som Supermann, min bedre halvdel - og dere digger han. Mister Martin Weider - min kjære mann!

Jeg kjenner litt andre sider av han da...mitt 3.barn, verdensmesteren og altmuligmannen - "Det tar bare 10 minutter Mari!" ...jeg har dog lært meg at 10 minutter ikke helt er det samme i vår verden som i alle andre sin verden. Våre ti minutter kan vare alt fra noen timer til flere dager...det kan i enkelte sammenhenger være positivt, men som regel dreier dette seg om oppussingssituasjoner - og da kan jeg love dere at det ikke er like gøy.

Men nå er vi ferdige med oppussing, og har igjen fokus på trening. Og Supermann er nå engang Supermann da. Vi har begge gledet oss til å komme tilbake til Larkollen...det er på mange måter Paradis, ikke bare badingen og stedet i seg selv. Men nå snakker vi om løping. Larkollen er nemlig et løpeparadis, og med to uker igjen til Spartan race handler alt om løping nå. Jeg har som vanlig klokkenaiv tro på at jeg skal klare å spisse formen min på to uker...lykke til liksom. Og med en uplanlagt hviledag på torsdag, var jeg veldig glad da jeg innså at jeg fikk til en løpetur igår. Etter armer og bein i Strømstad og et stressnivå uten like, var tanken på en rolig løpetur i skogen helt himmelsk. Trodde jeg...helt til Supermann sa "Jeg stikker og løper en tur jeg!" (ja det er alltid jeg...men oversatt på vårt språk så betyr det vi...) Jeg var lettere irritert allerede og sa "Jeg hadde tenkt meg en rolig og STILLE tur i skogen!" Sjefen var like blid, og etter å ha hivd nedpå to grovbrødskiver og resten av en proteindrikk fra Patric, dro jeg på meg den obligatoriske outfiten og var etterhvert klar. Pulsbelte på, Garmin lastet ned gps...og headsets i belte i tillfelle sjefen stakk (det skjer nemlig!). Så dro vi...

Og det er nå vi kommer til den irriterende delen....la meg bare dele noen fraser fra turen...

- Åhhhhh dette er så deilig (ja dette er ikke så irriterende da...men det kommer mer)

- Digg å kjenne kroppen bare mater på (min mater IKKE på...)

- Beina er helt restituerte igjen vøt etter 28 km min (blææææ ja han er litt stolt av disse ultradistansene)

- Her kommer eneste bakken...åhhh så deilig - digg å kjenne kroppen funker 100% (nå ligger jeg og puster og peser bak så jeg ikke orker å svare engang!)

- Se den fine fulgen der!

- Åh det er så fint her

(nevner jeg at han prater ustanselig...

- Vi tar bare en liten tur da... (jeg hadde altså tenkt å ta en drøy tur)

- Hvilken sone er du i? Jeg ligger i sone 1 (jeg var i sone 3!)

- Bra det - da får du deg en god økt!

- OK...nå har jeg en rute i hodet! to sek senere...hmmm vi prøver her - ja nå vet jeg ikke helt hvor langt det blir...jaja...

- Nå kommer mørdarbakken (husker dere han sa at det var en bakke isted...)

- Så løper vi ned her...og så går det rett opp! (IGJEN!)

- Hvilken sone er du i nå? (puuust og peees...sone 4!)

- Da må vi roe ned...(skjer ingengting med tempo)

- Sånn nå er det siste bakken her! (...hvor mange ganger har jeg hørt det nå???)

- Nå flater det litt ut...før siste rett opp! (Whaaat?)

- Der runder vi toppen! (jaja hørt det før..men nå vet jeg at det er sant fordi jeg heldigvis er litt kjent i terrenget ;)

- Det jeg liker best med å løpe i skogen er å nyte skogens stillhet! (hahahahaha joa...neida men så...)

Men antagelig det verste han klarer å lire av seg på turen er "Du hørte hva Mona sa!" Ja særlig...bruk esset i ermet...når Mona sier det så er det lov liksom!

Nå skal det sies at alt dette skjer med meg i en god blanding av sone 3-4...og da er man litt lettmottagelig og småirritabel. Hehe for han er jo egentlig verdens beste Supermann og treningsbuddy...bare litt irriterende da ;)

KlemMari

 

 

 

image.jpg