OCR Norway

Sand i to små sko...

Mari Weider

Det er så lett å la seg rive med, ville mye og ville mer. Egentlig hadde jeg tenkte å skrive et skikkelig sutreinnlegg i dag. Et innlegg om hvor lei meg jeg er fordi jeg ikke har nådd de målene jeg har satt meg for sesongen. Dog har sesongen egentlig ikke startet engang, men planen min var å være i mitt livs beste form da sesongen startet. Og jeg gjorde virkelig en hederlig innsats i begynnelsen av året...men så traff hverdagen meg som en betongvegg i midten av mars. Treningen stoppet opp da vi startet et stort prosjekt i heimen, søvn og hvile ble byttet ut med et kompromissløst opplegg for å få alt til å henge sammen. Og nå har jeg kjørt kroppen så langt ned at jeg rett og slett ikke helt vet hvilket bergingsselskap jeg skal ringe for å komme meg opp igjen.

Men heldigvis...ikke så alt for sjelden...så er det øyeblikk som treffer meg så hardt, dypt og inderlig at jeg får øynene opp litt for hva som virkelig er viktig. Da jeg kom hjem fra nattevakt i går tidlig, så trøtt at jeg nesten ikke klarte å få opp døra og fallt ut av joggeskoene - så møtte synet av Nora sine sko meg. De sto akkurat der hun hadde tråkket ut av dem, så små og søte - og i hver sko var det en liten sandkasse...

Jeg kunne ha blitt irritert for all sanden som også lå rundt omkring skoene, og videre innover i gangen, og inn på badet fordi hun bare MÅTTE så fært på do og ikke hadde tid til å ta de av seg kvelden før da hun var ute og lekte. Jeg kunne ha sukket og stønnet fordi jeg (igjen) måtte ta frem støvsugeren og støvsuge for n'te gang denne uken. Jeg kunne (helt sikkert ha funnet på å) ha kjeftet på henne fordi hun ikke hadde tømt skoene på utsiden...eller enda verre "hvorfor må du leke i sandkassen..."

Men i stedet traff synet meg midt i hjertet. Jeg smeltet og måtte rett og slett ta bilde av de. Et par små sko med sand i...helt trivielt, helt vanlig - og så herlig! For de to små skoene er rett og slett et symbol på hverdagslykken, lykken over å ha et lite barn som elsker å leke, som har det så travelt at hun ikke har tid til å sette skoene der de burde stå - symbolet på at aktivt barn som er opptatt av å leke og kose seg, som ikke bryr som om litt sand mellom tærne, symbolet på lek, moro og normalitet. Det berømte A4 livet som vi sjelden tar oss tid til å verdsette. Livet vi raser gjennom uten å stoppe opp og nyte. Livet som er her og nå, og som vi aldri kan få igjen.

Så hvem bryr seg egentlig om jeg løper 10 km/t eller 12 km/t - hvor mange hang-ups jeg tar, om jeg mestrer peggboardet eller ikke...klart jeg vil prestere, klart jeg vil vise at jeg også kan - men heldigvis kan jeg vise frem noe enda bedre - verdens beste lille jente - med sand i begge skoene sine <3

Ha en deilig dag fineste folka mine :)

KlemMari

image.jpg