Det beste med å ha oppgradert til versjon 4.0 er selvsikkerheten. Endelig er man trygg på seg selv, man vet hvem man er og hvor man skal. Mens 20 årene var fest, moro og om å gjøre å være som alle andre, var 30 årene begynnelsen på hvor veien gikk - og endelig nå stemmer alt. Jeg er meg, jeg kan stå for hvem jeg er og jeg er STOLT over hvem jeg er og hva jeg har blitt til.

En lang diskusjon i bilen med min lille store Karoline fikk dette innlegget til å bli virkelighet. For hun er nå på full fart inn i tenårene. Litt drøyt tidlig synes jeg, men spørsmålene begynner å komme, og da er det godt å ha litt mamma-datter tid sammen f eks i bilen på vei til snowboardtrening. For hva er egentlig guttejente? -fikk jeg spørsmål om? Dette hadde tydelig vært tema på skolen, og etterhvert skjønte jeg at skoen trykket litt. Jeg må jo innrømme at når jeg omtaler mine to små nydelige, karakteriserer jeg ofte Karoline som litt mer guttejente og Nora som lille prinsessen min...eller diva-en ;) Heldigvis har jeg et nært forhold til begge jentene og vi prater mye sammen. Men før har det vært lettere, da de var mindre var det greit for mor å poengtere at det er helt ok å leke med Lynet McQueen, og at sykkelen også var Lynet McQueen og rød istedet for rosa var bare kult!

Men er det like greit å være 11 år og like Star Wars, gå i baggy bukser og ikke være så fan av sminke? Når de kule er ekstra kule og deres ord veier tyngst? Jeg skjønner at jeg har en jobb å gjøre, og jeg er klar! Som foreldre i dag tror jeg vi har en ekstra viktig rolle oppi både det vanlige presset på skole hva gjelder roller og uskrevne regler blant barna, og i det hypermoderne samfunnet stappet fullt med sosiale medier. Sosiale medier er stadig oppe til diskusjon om hvordan det er med å prege presset på de unge, og jeg mener at vi som foreldre her har en stor jobb å gjøre med å hjelpe barna til å bli trygge på hvem de er og gi de aksept på hvem de er. Likevel ser man også at presset begynner allerede før de når de sosiale medier - og jobben vår begynner tidlig. Det jeg ser som er positivt i det miljøet vi nå henger i, er at fokus (foreløpig) er et helt annet enn i mange andre miljøer. Enn så lenge er fokus på mestring, glede, samhold og at det er plass til alle. Verdier jeg er stolt av og som jeg vil slåss for å føre videre. Å løpe hinderløp sammen med jentene er med på å øke samholdet oss i mellom og gi oss noe vi har felles.

Det ER kult med sterke kids i treningsbukser!

Det ER kult å bli grusa av en 10 åring i klatreveggen!

Jeg digger at jeg når som helst kan bli utfordret til å ta en pull-ups eller 10 strake push-ups. Jeg digger at jeg kan få en paljettkjole til å funke med joggesko (dog var de av gull da...;) Jeg digger å slå haugevis av gutter i OCR-races, at jeg er raskest av alle under piggtråden i gjørma, jeg elsker å få high-five når jeg klarer å komme meg over Viking Race veggen alene eller klarer hele Toughest-riggen. Jeg digger å løpe avgårde med en trekubbe på skulderen - og jeg digger at jeg kan gjøre alt dette samtidig som jeg har langt lyst hår og fortsatt ser smashing ut (jaja Synne, mangler ikke på selvtilliten, men var det ikke sånn vi var enige om at det var når man bikket 40 ;)

Og alt dette ønsker jeg å prøve å få jentene mine til å skjønne. De kan fortsatt være superkule og feminine, samtidig som de ruler på snowboard eller svinger seg i monkeybaren og klatreveggen, eller løper fra gutta på 60 metern. Jeg applauderer og kommer til å stå steinstøtt bak dem. Og det kuleste er at med det miljøet vi nå har havnet i, så er det så sykt mange kule og råtøffe flotte damer, som kommer til å stå sammen med meg, og lære barna mine hvilke verdier som gjelder og hvilke vi hopper elegant over - vi er jo tross alt hinderløpere!

Hva sier dere - liker vi tøffe jenter i kule tights?

KlemMari