OCR Norway

OCR-BLOGGER, Line Hofoss Holm

Line Hofoss Holm

Aller først vil jeg takke Mari Weider for tilliten til å la meg bidra på den hjemmesiden som betyr mest for meg for tiden. Ei utrolig skjønn jente jeg endelig fikk møte, etter å ha fulgt henne fra den dagen jeg hungret etter mer gjørme og andre utfordrende hindre. Takk!

- Før jeg skriver mitt første blogginnlegg noensinne, ønsker jeg å fortelle kort (eller litt lengre, ser jeg nå i etterkant) om meg selv, så dere forstår mitt utgangspunkt, og hvilket ståsted jeg har i denne idretten.

 Viking Race, 5 km, 2015

Viking Race, 5 km, 2015

Jeg er ikke blant eliten, har ikke deltatt på så mange løp, har ingen ernæringsekspertise, eller annen relevant erfaring eller utdannelse for å hevde meg i denne sporten. Likevel har jeg falt pladask, også bokstavelig talt. For etter at jeg omsider fant sporten som virkelig får meg ut av sofaen, har det blitt knall og fall med diverse skader, som også er en av grunnene til at jeg ikke har deltatt i så mange løp ennå. Så på det feltet begynner jeg å få litt ekspertise, som jeg kan dele med dere senere.

I min spede barndom drev jeg ingen idrett, men fikk et par fine år med aerobic, og ett år med karate, i ungdomstiden. Deretter har jeg vært støttemedlem hos diverse treningsstudio i flere år, - ja, hva skulle de gjort uten oss? Og som en hardtarbeidende kulturarbeider, ble det lett å finne gode grunner til å avvente fysisk aktivitet. Et liv med god trening i nedbryting av kroppen. Men etter en stund bestemte jeg meg for å ta grep og begynte å trene taekwondo. En fin sport, men som ikke omfavnet meg slik jeg ønsket. Det ble kun et par år også her. Deretter ble jeg gravid og fokuset på en sunn kropp ble desto viktigere. Jeg ville ha et sunt og frisk barn, og være et bra forbilde! Aller først begynte jeg med noe styrketrening for å holde nakke og hofte i sjakk, og jeg begynte å løpe, ene og alene på grunn av et veddemål. Jeg hadde aldri løpt før, hatet det, men bestemte meg for å gjennomføre et 10 km gateløp. Og det gjorde jeg! Så sa kiropraktoren min, stopp! Hva!? Jeg som endelig hadde begynte å mestre noe, og kom meg ut av sofaen. Men det var faktisk der frøet ble sådd. Han sa jeg måtte slutte å løpe på asfalt og heller komme meg ut i skogen, på smale stier og i ulent terreng. Og med det anbefalte han meg å delta på Råskinnet for å smake på skog og gjørme! Et rent gjørmeløp på Sognsvann, på 9 km. Herregud så gøy! Hva er det med myr og gjørme? Jeg elsker det!

Min debut var våren 2014, og jeg var solgt. Jeg ville bare ha mer. Dermed gikk dagene gikk til å søke opp alt av gjørmeløp og liknende løp. Så fant jeg gudskjelov Mari Weider og Lene-Mari, som med sin entusiasme delte det jeg trengte å vite om hinderløpverden! Deretter har det ballet på seg med facebooksider, hjemmesider, og alt man trenger for å orientere seg. Nå er det nesten for mye av det gode, samtidig som man aldri får nok.

Hinderløp var helt nytt for meg, men jeg meldte meg straks på Viking Race (2014), uten å vite hva jeg gikk til. Det var flere hindre jeg ikke klarte, men å løpe i mål etter å ha prestert det beste man selv kan, er nydelig! Deretter var det å kaste seg over Toughest, hvor det var desto flere hindre jeg måtte stå over. Jeg fikk også en kraftig smell på halebeinet under løpet, men gjennomførte på ren adrenalin. Jeg klarte knapt å kjøre hjem igjen etter løpet. Deretter måtte jeg sitte på badering dagene fremover. Kort tid etter fikk jeg også prolaps i korsryggen på grunn av en særs dårlig utført squat, med alt for tunge vekter. Det ble en bråstopper for videre trening, med innleggelse og følgende intervalltrening: 30 meter gange med krykker x 3, pr døgn. 3 timers hvile mellom intervallene. Selv det var beinhardt. Skulle tro man mistet motet. På den ene siden var jeg uendelig ulykkelig over å ikke kunne trene meg opp til neste sesong, men samtidig visste jeg at hinderløp var den sterkeste motivasjonen til å bli raskt frisk! Og riktig frisk, vel og merke. Jeg lærte masse, og straks jeg kunne gå, var det bare å ta skogen fatt!

Jeg sto over vårsesongen 2015, og trente meg opp til høstsesongen, hvor jeg startet med å melde meg på Viking Race 5 og 10 km, X-run Oslo og Toughest Oslo. Målet for sesongen var å lære å klatre i tau og forsere diverse vegger. Noe jeg aldri i livet hadde klart tidligere. En ting er å trene seg opp til å klare disse øvelsene på trening, en annen ting var å klare det i løp når bein og armer er tunge. Og jammen klarte jeg det! Stolt sto jeg igjen klar på startstreken til Viking Race 10 km. Mens jeg ventet på startskuddet lovet jeg Andreas (arrangør) å ikke komme i retur på båre, slik vi så enkelte andre gjorde. Men når jeg etter 6 km tråkket over og ble liggende å vri meg i smerter, så jeg ingen annen utvei. Heldigvis hadde jeg Marius Hansen ved min side, som var en viktig støtte. Så skjedde et under. Det er nesten så man blir religiøs, men idet jeg reiste meg, forsvant smerten mer eller mindre. Jeg begynte å gå forsiktig og bestemte meg for å fullføre de siste 4 km, om jeg så kom i mål etter premieutdelingen og arrangørene hadde dratt hjemover. Det var nok ikke det smarteste jeg gjorde, men jeg klarte etter hvert å løpe og fullførte med stil! Ankelen min derimot, var ikke like fornøyd dagen etter. Det ble legevakten og påvist forstuelse. Så det var langt ifra noen krise, men resten av sesongen ble avlyst. Likevel sitter jeg her, forstsatt like forelsket i sporten, og gleder meg over alt som skjer! Hva skulle man gjort uten Facebook? Seriøst? Vi må ikke undervurdere dens kraft til at så mange av oss fortsatt henger med videre.


Vel – nok om meg. Jeg skal blogge om det jeg føler er innenfor min kompetanse, og med fokus på mine erfaringer og refleksjoner. Her kommer det ingen universelle sannheter, men pur selvopptatt hinderløpstoff.  

Gleder meg til å se dere alle på startstreken i årene som kommer!


Line