Thor Engh

Vi har så langt hatt et knippe råsterke atleter her inne, men mannen vi skal bli kjent med idag er kanskje en av de som imponerer aller mest! Hans navn er på alles lepper når vi sitter og skryter og skrøner om løp, han er rå, han er dedikert, han er ustoppelig - og han er overalt. Han har så langt deltatt på alle mulige løp i Norge, og målet hans i 2016 er å kvalifisere seg til EM og være råest i sin gruppe - og vet dere - jeg tviler ikke et øyeblikk på at han klarer det!

Hei

Da jeg ble spurt av Mari om jeg ville være ukens ”profil”, svarte jeg

selvfølgelig ”ja”.

Dette betrakter jeg som en stor ære!

Jeg er 64 år og har drevet med konkurranse idrett i 45 år.

Min hovedidrettsgren har alltid vært sykling hvor jeg har bl.a har

fullført følgende ritt:

- 1 x ”Paris-Brest-Paris” (1200 km)

- 2 x ”Nordkapp – Lindesnes” (2700 km, beste tid 6 døgn og 9 timer,

dette var en gang rekord sammen med 2 andre syklister).

- 35 x ”Den Store Styrkeprøven” (Trondheim –Oslo) (550 km)

- 1 x ”Jotunheimen Rundt” (460 km)

og mange andre ritt, bl.a. ”Mjøsa Rundt”, Birken og Grenserittet.

Jeg har også løpt en del, særlig på ”80 og 90” tallet, med følgende

meritter:

- 1 x ”Trolløpet” i Bergen (63 km, ble nr. 4, tid 5t.32.15)

- 22 x ”Maraton” (beste tid 3t.10.23)

- og mange andre løp fra 10 km til halvmaraton.

Om vinteren gikk jeg litt på ski og har fullført følgende renn:

- 1 x ”Trolløpet” (fra Ringebu til Nordseter) (120 km)

- 21 x ”Grenaderløpet/9 - mila” (90 km)

- 7 x ”Birkebeinerrennet” (54 km)

-7 x ”Vasaloppet” (86 km)

- og endel andre turrenn på Østlandet.

Vel, dette var en del skryt, men jeg er stolt av å ha gjennomført alle

disse konkurransene!

Jeg fant fort ut at jeg ikke var en ”sprinter”, men at ”langløp” var min

”greie”.

Men å delta i de samme konkurransene år ut og år inn, ble for kjedelig

for meg.

På høsten 2014 leste jeg på Facebook at det skulle arrangeres ”noe”

som het ”Viking Race”. Jeg leste litt om dette og syntes det hørtes gøy

ut, jeg meldte meg på uten omtrent å ha noen kjennskap til hva jeg

gikk til! Løpetrening hadde jeg jo ikke, men trodde at jeg skulle ”ri”

på gammel rutine! Dette var jo helt feil! Men jeg syntes det var gøy å

løpe igjen og fikk en fin følelese at jeg kunne trene meg opp til å bli

en bedre løper.

Jeg gjennomførte de fleste hindrene, og særlig ”vanncontaineren” var

heftig, da ”vann” alltid har vært mitt problem med vannskrekk langt

opp i tenårene. Dette var første gang at jeg hadde hodet under vann!!

Det virker jo helt ”sykt” at jeg ikke har hatt hodet under vann

tidligere, men vannskrekken har hele tiden vært der!

MEN barrierer er til for å brytes, så i vanncontaineren tenkte jeg

absolutt ikke, men gikk under stokken som lå i containeren!!

HURRA, jeg kom opp på andre siden av stokken og hinderet var

gjnnomført!

Da jeg kom til ”Monkeybars” så jeg bare opp på riggen og tenkte ”hva

er nå dette”? Da ble det ”burpees” til den store gullmedaljen!

Tauklatring hadde jeg jo ikke utført siden folkeskolen, jeg forsøkte

dette, men hadde jo ikke styrke til å klatre opp og det var samtidig

veldig glatt på grunn av at det regnet hele tiden. Da ble det flere

”burpees”.

Jeg måtte ha hjelp til å komme over treveggene, men klarte alle.

Da jeg kom i mål ble jeg møtt av to ”gamle”kjenninger fra SATS-

tiden på Skårer fra ”90 tallet”, Mari og Martin Weider. Jeg skjønte

ingenting da jeg av dem ble hyllet omtrent som en ”seierherre” bare

fordi at jeg hadde fullført en konkurranse!

En fantastisk følelse!!!

Men dette gav meg lysten til å delta i flere tilsvarende løp!

I løpet av vinteren 2014/2015 trente jeg mye styrke og fikk virkelig

”dreis” på løpingen i juni 2015.

I 2015 fullførte jeg 1 sykkelritt (”Enebakk Rundt”) her har jeg

rekorden i antall ”ganger fullførte” på 45 ganger,

1x vanlig terrengløp (Råskinnet) og 7 x OCR løp.

I ”X-Run” på Eidsvoll klarte jeg endelig tauklatringen og merket at

løpeformen var meget bra!

Her var det 3 stokker i vanncontaineren, men dette gikk veldig bra

selvom jeg hadde omtrent makspuls da jeg hoppet opp i containeren.

Det var også første gang jeg hadde ”rampen” som et hinder og jeg

klarte øvelsen på 2. forsøk.

Enda en barriere ble brutt!

Blant de OCR løpene jeg deltok i i 2015, så synes jeg at ”Viking

Race”, ”X – Run” og ”Barskingen” var de beste. Her var det mange

naturlige hindere, sikkerheten var veldig bra samtidig som vaktene var

meget hyggelige!

Sikkerhet synes jeg er meget viktig og jeg tenker med gru på da vi

skulle vasse/svømme over en vik i ”Tough Viking”. Her var

sikkerheten elendig da jeg var vitne til at en deltager omtrent druknet

samtidig som jeg var der. Det var jo en tilskuer som reddet han fra å

drukne, ikke vakten eller Røde Kors!

I ”Toughest” i Holmenkollen følte jeg meg veldig bra, men jeg falt

ned fra ”Monkeybars” omtrent halvveis i løpet og vrikket kraftig

høyre legg. Avstanden jeg falt ned var jo bare 20-30 cm, men det var

nok.

Jeg løp da med vrikket høyre bein resten av løpet. Det var vondt og

farten ble kraftig redusert, men muskelen i beinet var jo varm så det

gikk an å løpe.

Den verste smerten kjente jeg da jeg kom i mål for da ble muskelen

kald. Jeg klarte omtrent ikke å stå på beinet.

Men ikke nok med det, i riggen i Holmenkollen falt jeg også ned i et

ukonsentrert øyeblikk da jeg skulle skifte fra ”fotringer” til

Monkeybars. Da jeg lå på bakken kom en av ”fotringene”og traff meg

i munnen med det resultat at jeg brakk en fortann og fikk en veldig

”fin” snusleppe. Jeg husker jeg lå på bakken, spyttet ut tannrester og

tenkte at dette skjer jo bare på film!

Jeg forsøkte å løpe etter 3 uker, men det var mye halting og det gjorde

vondt.

Det tok omtrent 7 uker før jeg kunne løpe uten smerter. Jeg oppsøkte

ikke lege da jeg har vært gjennom det samme for noen år siden. Så

lenge ikke beinet er brukket, så vil alltid leggen lege seg selv. En lege

kan ikke gjøre noe annet enne å si ”ta det med ro” , be deg å ikke

belaste leggen så mye og å sette på en støttebandasje. Jeg tenkte ikke

på å ise ned leggen da jeg kom hjem da jeg aldri har gjort dette

tidligere.

Hele tiden trente jeg på vanlig måte med styrke, men det var vondt å

trene med dette vrikkede beinet.

Jeg er jo desidert eldste deltager i løpene, men jeg har ingen

problemer med det. Men jeg får stadig vekk høre følgende av

familie,venner og bekjente: ”du kan da ikke delta i slike OCR løp, du

nærmer deg jo 70 år, og da skal du ta det med ro”!

Har du hørt noe så dumt?

Alder for meg er bare et tall, og ordet ”gammel”finnes ikke i mitt

ordforråd!!

Det er den metabolske alder som teller, og min er 49 år. Jeg har testet

meg 2 ganger på apparater hos Herbalife.

Så det så!!!!

Mine største øyeblikk innen hinderløpene var i 2015 på 5 km og 10

km i ”Viking Race” på Trollvannet. Det var jo en magisk stemning og

 et praktfullt vær. Jeg var i kjempeform og klarte alle hindre unntatt

tauklatringen,der hadde jeg en halv meter igjen til toppen, men var

utrolig sliten. Da ble det ”push ups” istedet, dette var et tap for meg,

så i år skal jeg ta revansje i denne øvelsen.

Der ble jeg i herreklassen nr 92 av 256 på 5 km og nr 54 av 106 på

10km.

Men også den mottagelsen jeg fikk av Mari og Martin i mål på

”Viking Race” i 2014 står som et magisk øyeblikk.

Jeg vil aldri glemme dette!!

Jeg merket veldig fort at miljøet i hinderløpene er helt spesielt! Jeg

har deltatt i ca 300 konkurranser fordelt på sykling, løping og ski. Men

her har det aldri vært den spesielle stemningen som det er i OCR

løpene. Her er alle vennlige, smilende og vi hjelper hverandre over

hinderene. Jeg har aldri opplevd maken til dette i de andre

idrettsgrenene jeg har deltatt i!!

Det er et helt spesielt miljø og det er veldig lett å bli kjent med andre

deltagere.

Jeg mener at det må skilles til de vanlige aldersklassene (10 års

intervall) når det gjelder resultatene. Ikke bare en herre klasse og en

dame klasse. Det høres nok litt egoistisk ut, men jeg klarer ikke å bli

blant de 10 -20 beste herrene da jeg konkurrerer med andre gutter som

er ifra ca 30 – 45 år. Jeg kunne jo ha vært faren til omtrent alle de

andre. Dette har jo noe med den naturlige virkningen på kroppen etter

som man blir eldre.Man kan alltid klare å trene seg til mere styrke,

men det er umulig å stoppe aldersprosessen.

Hvis jeg eventuelt skal klare å kvalifisere meg til EM i klassen 60+, så

er det ingen løp her i Norge som har nevnte aldersklassefordeling. Det

er ett i Sverige og ca 2 – 3 i Belgia og Nederland.

Dette må da være en utfordring til de forskjellige arrangørene å få

fordelt deltagerene i de nevnte aldersklasser! Dette vil sikkert medføre

at flere på min alder vil delta.

Jeg har hele tiden forsøkt å få med flere venner til de forskjellige

løpene, men det er vanskelig. De aller fleste klager på at de ikke klarer

å løpe, men noen har også gamle skader som forhindrer dem.

Det er generelt lite kjent at det er ”noe” som heter OCR løp. Men et

steg fremover er jo ”bloggene” til Mari og Lene.

Jeg trener nå mye med å bruke min egen kropp som en ”vektstang” og

da tar jeg mye ”Chin Ups” og ”Dips”. Jeg trener styrke 5 ganger i uka

og 2 dager kondisjon med løping eller spinning. En hviledag har jeg

kanskje hver søndag, men sitter ikke rolig av den grunn.

Min utfordring i år er å klare å komme over en trevegg uten hjelp og å

bli mere tøff når det gjelder vann!

Jeg synes det er herlig å bruke hele kroppen i løpene og gleder meg til

alle sammen i år. Jeg har meldt meg på til 5 løp, men det blir sikkert

ytterligere 3 stk med ”Viking Race” x 2 og ”Barskingen” på høsten.

Det er føles også deilig å ikke delta i de vanlige sykkelrittene lenger,

rart men sant.

I ”Viking Race” i 2014 løp jeg i vanlig lang joggebukse og langermet

T – skjorte. Jeg fant ut at dette ikke var så funksjonelt tøy å løpe i, så

jeg gikk da til innkjøp av en del kompressions tøy.

Det er det eneste jeg bruker i alle løp og jeg prøver hele tiden å finne

ut hvilke merke som er best for meg.

Jeg har brukt tøy fra ”2 XU”, ”Kinetic”, ”CWX” og ”Skins”. Når jeg

er ute å løper på denne tiden, bruker jeg ”Thermal” bukse og

langermet ”Thermal” trøye fra ”Skins” eller ”2 XU”. Det er

fantastiske tøy å løpe i.

Jeg tenker hele tiden på at kroppsvarmen vil komme etter ca 5

minutter og kler meg dertil. Når jeg går ut og kjenner at det er litt

kjølig, så vet jeg at jeg har kledd meg riktig. Det er viktig for meg at

jeg har det varmt på hendene og bruker sikkert tykkere hansker enn

andre på denne tiden.

I ”Tough Viking” 2015 så ble jeg anbefalt i å bruke hansker. Det var

et ekstremt kaldt vær denne dagen med 3 grader og regn hele tiden. I

”Monkey Bars” så fikk jeg en altfor lang ”sving”, mistet taket og falt

ned på venstre side. Jeg slo meg ikke, men det var et kraftig trøkk jeg

fikk. Jeg skylder her på uerfarenhet i ”Monkey Bars”, men også på at

jeg brukte hansker.

Etter denne hendelsen så har jeg ikke brukt hansker og jeg føler at jeg

får mere ”kontakt” med de forskjellige apparatene.

Jeg har jo trent veldig allsidig gjennom mange år, men det er først her

i hinderløpene jeg føler at jeg virkelig får brukt hele kroppen. Det er

helt fantastisk å kjenne at alt fungerer, særlig det å klatre over

trevegger, i tauet, i tauvegger, bære ”Bulgarian Bags” osv.

Jeg vil si at det er dette som inspirerer meg i å trene mye styrke og

samtidig løpe.

Til slutt vil jeg si noen velvalgte kloke ord:

Tren mest på det du er svakest i.

Spis og drikk riktig.

Spis aldri ”Junk Food” eller drikk noen form for brus. Er du tørst så

drikk vann.

Tenk alltid positivt og ha i tankene: ”Jeg klarer alt!”

Hold deg borte i fra negative mennesker, hvis du mingler deg med ”de

negative”, så blir du slik selv og dette går utover ditt eget selvbilde.

Vær åpen og vennlig mot alle og du vil alltid motta samme vennlighet.

Martin aka Supermann Weider

Hei alle gale hinderløpere i vårt langstrakte land. Mitt navn er Martin Weider og er 41 år, gift med Mari Weider og har to fantastiske barn, jeg går under tilnavnet (supermann) når min kone skriver om meg. Vet ikke om jeg fortjener det navnet men det er en artig greie mellom oss to. Jobber til daglig som Utrykningsleder i Nedre Romerike Brannvesen. Dette kan til tider være en utfordrende jobb og man må ta avgjørelser raskt. Det er viktig å holde hode kaldt og ikke stresse. Det blir noe av det samme i hinderløp, stresser man på et hinder så vil man mest sannsynlig gjøre feil og man må utføre en ekstra straff før du får løpe videre. Noen hinderløp er organisert slik at deltagerne ikke får vite noe om banen på forhånd eller nøyaktig hvor langt det er. Dette er noe jeg personlig liker best, da det er med på å styrke psyken og mestringsfølelsen ekstra mye. Det blir mer lik den måten jeg jobber på til daglig, da man aldri vet når ulykkene skjer eller hva man kjører på. Å løpe slike OCR løp gjør meg bedre til å takle stress i hverdagen og på jobb. Under løpet møter man forskjellige hindre og man må finne måter å løse disse på, på best mulig måte. Jeg mener at OCR sporten gjør meg bedre til å takle hendelser i jobben min, da jeg hele tiden blir pushet ut av komfort sonen under slike ekstreme løp.

Jeg ble introdusert til denne fantastiske sporten i 2013 da Viking Race arrangerte sitt første OCR løp i Norge. Det var med sterk tvil om jeg skulle delta, dette var jo noe nytt og veldig utenfor min komfort sone, da jeg på den tiden stort sett trente styrketrening. Det var med skrekkblandet fryd og sommerfugler i magen da jeg stod på start streken. Kunne jeg klare dette og hvor sliten ville jeg bli. Etter endt løp var jeg sliten og meget fornøyd med egen innsats. Mestringsfølelsen var enorm og jeg var bitt med det samme. Dette var tingen for meg, her kunne jeg få brukt for all min styrke og løpe egenskaper. Løpeegenskapene var ikke best på den tiden, men plasseringen var jeg fornøyd med. Dette var starten på noe nytt og spennende.

Trening har jeg drevet med store deler av livet, har nok kanskje ikke vært så allsidig men har da vært med på mye gjennom tiden. Bak meg har jeg 3 halvmaraton løp i Oslo maraton, hvor jeg har en bestetid på 1 time og 31 minutter. Har løpt til merke på Birken og deltatt på en rekke andre rene løp gjennom tidene. Alt fra terrengløp til rene gateløp. Ved siden av dette har jeg drevet med styrketrening og noe sykling. Har syklet Lillehammer – Oslo 3 ganger. Etter at jeg ble introdusert til OCR verdenen har jeg blitt helt bitt, ingenting slår et OCR løp. Det ultimate med OCR er at man får løpt i terrenget og møte hindre på veien som stykker opp løpingen og gjør det hele mer spennende enn bare å løpe. Når man bare løper kan man mer eller mindre ha tankene på andre ting enn å konsentrere seg om å løpe, i hinderløp må hode vært skjerpet og man må hele tiden forberede seg på neste hinder. Det er viktig å finne løsninger på hvordan man skal løse hinderet fortest og bruke minst mulig krefter. Noen hindre er laget på en slik måte at man må jobbe litt med seg selv for å i det hele tatt tørre å utføre hinderet. Det er nok mange som leser dette og kjenner seg igjen i hinderet til Toughest ved navnet Dragonback. Det er dette som gjør sporten utfordrende for alle typer mennesker, du blir presset ut av komfort sone og må pushe dine grenser hele tiden.

Da jeg liker det uvisse i OCR løpene og ikke er den raskeste løperen, liker jeg de lengste løpene. Det ultimate for meg er å ikke vite noe om banene eller hindrene på forhånd. Stå på start streken og ikke vite nøyaktig hvor langt det er eller hvor mange hindre man møter underveis gjør det ekstra spennende. I Norge har det vært Viking Race som bruker den norrøne og kjente setningen fra Oseberg skipet mennesket vet lite og de har alltid vært flinke til å ikke røpe noe om banen eller hindrene underveis, dog forteller de lengden på løpene på forhånd. X-Run bruker også X-en som det ukjente, de har som eneste løp i Norge en lagkonkurranse hvor man er tre stykker pr. lag der alle må løpe sammen hele tiden, hjelpe hverandre underveis og laget må være samlet hele veien i løypa. Detter gjør det utrolig kult og er med på å utfordre hele laget til å hjelpe hverandre mest mulig underveis for å komme raskest mulig i mål. Barskingen var nykommer i 2015 og leverte et utrolig bra løp med masse gjørme. De var det første løpet i Norge som kan kalles et ekte mudrun.  De hadde klart å tenke ut mange nye hindre som jeg aldri har prøvd før, selv etter mange løp i utlandet. Dette gjorde det ekstra spennende og var det beste løpet i Norge 2015 for min del. Det er utrolig bra at det kommer nye løp i Norge og jeg håper alle hinderløpere i Norge støtter opp rundt de hel norske løpene ved å delta. Skal sporten utvikle seg og bli større må alle som elsker denne sporten melde seg på de norske løpene. Det står ildsjeler bak alle de norske løpene og de jobber mange timer for at vi løperen skal få best mulig opplevelse. De tjener ikke store penger og jobber mange dugnadstimer for oss. Så jeg ber alle som elsker sporten å bli med på å støtte opp rundt de helnorske løpene i fremtiden. Det vil vi få igjen for ved at løpene får mulighet til å utvikle seg med flere spektakulære hindre som vi kan utfordre kroppene våre på.

Det som til nå kjennetegner OCR sporten er flotte varme mennesker som bryr seg om hverandre. Det er plass til alle, ikke bare de som ønsker å være best. Jeg håper vi kan komme like langt som i England der det er massive heat med folk som bare ønsker å ha det gøy i løypa. De stiller til start med de forutsetningene de har og ønsker å fullføre løpet med latter og smil. Mange går hele ruta og skaffer seg venner for livet, da alle hjelper hverandre. Det skal være rom for alle ikke bare de som er seriøse og stiller kun på startstreken for å vinne. Det eneste som er viktig er at vi skiller disse gruppene i forskjellige heat slik at alle blir fornøyde. Eliten starter først, det blir da de som ønsker å kjempe om seier eller løpe mot de beste for best mulig plassering. De første heatene etter dette bør være med folk som ønsker å utfordre seg selv med best mulig tid. Slik at de som kun ønsker å ha de moro og kose seg i løypa stater i de siste heatene. Dette for å unngå kø på hindrene og man slipper at folk blir sure på hverandre, da de løper om forskjellige mål.

Etter debuten i Viking Race i 2013, har det blitt flere og flere løp. På min liste over løp jeg har deltatt på er Viking Race, X-Run, Barskingen, Tough Viking, Toughest, Tough Guy, Spartan Race og Mud 7

Vill dere høre mer om mine opplevelser innen OCR verdenen, let me know ;)

Martin aka Supermann

Camilla Anne-Li Lagemyr

Ukens atlet er nok en jente jeg er nesegrus imponert over! Jeg følger henne på instagram - @allimacl , og enten er hun et eneste stort smil, eller så henger hun oppned ett eller annet sted - ja eller så er hun opptatt med å slenge seg fra stang til stang. Hun er med andre ord en liten råtass.  Takk gode gud synes hun hinderløp er så gøy, at hun kan finne på å ta Dragon Back to ganger f eks bare fordi det er så gøy...men til gjengjeld er hun så god at hun kan ta fastlanen på diverse hindre, så det går opp i opp. Camilla er en rising star innen hinderløp, og vi kommer til å se mye til henne. I tillegg har hun noen superspennende planer som vi i OCRNorway allerede har fått snusen i, og er minst like gira over som henne. Følg med her inne, så tipper jeg denne jenta får en egen fane om ikke så lenge!

När jag var 4 år gammal började jag på bollskola för att sedan driva med handboll i 17 år.

Jag älskade den sporten men pressen blev för stor vid 18år då jag skulle upp i elit i Sverige.

Spelade lite här i Norge också men kände att jag hade förlorat gnistan att vilja spela. Satte skorna på hyllan och började med styrketräning.

Styrketräningen fick mig att inse att jag hade en stark kropp som klarade det mesta jag hade lust till att klara.

Har i hela mitt liv hatat konditionsträning, när vi skulle ut och springa på handbollsträningen hade jag ont i benet eller behövde stretcha ut axeln lite extra, drog till med vad som helst bara för att få slippa men klarade alltid att springa en hel match.

En kväll i mars 2015 var jag i parken och tränade med arrangörer för Viking race i Oslo bara för att göra något annorlunda och då var det kille där som heter Isak Ladegård som presenterade mig för flying monkey. Jag blev som ett barn på julafton.

När träningen var slut kom han fram och berättade om OCR tävlingen de har och andra som går att springa. Jag hade då hört talas om Toughest men eftersom löpning inte är min starka sida hade jag inte kolla in det så noga.

När jag kom hem den kvällen anmälde jag mig till Tough Viking som skulle hållas i Oslo den 30 Maj.

Började springa cirka 2 gånger i veckan och när dagen kom för min första tävling var det 7 grader och regn. När jag kom upp till start på racet träffade jag 3 taggade killar: Pablo Jorda, Roger Nilsson och Johnny Wallenius.

När jag började närma mig målet kom min pappa och mötte mig på banan och skrek att min tid är riktigt riktigt bra så jag drog på allt jag hade i det sista och sprang på 59.18 min.

Landade på plats 25 av 250 damer och hon som vann var 10 min snabbare. Då insåg jag att detta måste jag bara fortsätta med.

9 race senare är min bästa placering 8:a på damsidan av 219 på Viking race i Grefsenkollen.

Jag är mest nöjd med mitt Tough Viking race i Stockholm. Den låg på 15 km och jag hade aldrig sprungit så långt innan. Det längsta jag sprungit på träning var 8km.

Jag slutade på plats 65 av 729 och total plats 933 av 3137 startande.

Anledningen till att jag är så glad över placeringar jag vet många hade klarat bättre är att jag innan den 30 Maj i år aldrig har sprungit längre än 5 km i mitt liv.

Anledningen till att jag älskar det här sporten är hindren, mina favoriter är flying monkey, dragons back och ringar. Träningen bakom är mycket kroppskontroll, greppstyrka och att tro på sig själv.

Det är tungt, skrämmande, lerigt, intensivt och helt underbart.

Mina planer nu framöver är full fokus på EM och VM. Ska också köra så många Toughest jag hinner men ska starta ett OCR träningsläger i Spanien detta år så får se hur mycket tid jag har till egna race. Har nära till Farinato och Spartan Race då så kanske blir några race där.

Camilla

Super-Pablo!

Wow....hvor skal jeg starte...det er 1.januar idag, og på hvilken bedre måte kan jeg starte dette hinderløpåret på, enn å presentere denne mannen for dere! Han er min good-luck-charm, han gir meg styrke, godt humør og han er alltid til å stole på. Da jeg første gangen begynte å chatte med han, hadde vi vært på vinterbootcamp med Viking Race, og jeg lurte litt på om denne Pablo var en sånn "klam" skummel fyr...man blir jo "venn" med så mange på nett om dagen, og jeg visste jo ikke hvem denne Pablo var. Vi snakket mye sammen, og jeg utfordret han på å bli med Supermann og meg å ta trifecta i England denne høsten. Og det ville han! Sånn helt uten videre...litt skeptisk til beast distansen, men det var jo lenge til. Vi fortsatte å prates sporadisk her og der, og jeg fikk inntrykk av at dette var en dedikert og ok mann! Plutselig sto Supermann og jeg uten 3.mann på laget på X-run Eidsvoll og igjen, på stående fot, sa Pablo JA og måtte tilogmed ombooke et fly for å løpe med oss. Det var da jeg begynte å skjønne verdien av Pablo....X-run Eidsvoll med Supermann, Super-pablo og ultrababe på samme lag er en historie for seg selv, det får bli et eget innlegg, men vi vant, vi bondet og vi ble venner...for meg med stor V! Pablo tok seg til rette i hjertene våre, og ikke minst i hjertene til jentene våre. De bare elsker han! For det går virkelig ikke an å ikke like denne mannen. Året 2015 har vi vært på treninger med han, vi har konkurrert med og mot han, vi har vært på turer sammen, vi har sprettet sprudlevann med han, vi har ledd, gnisset tenner og tatt burpees sammen. Når jeg har vært på felgen under Spartan race, så er han plutselig der i løypa og backer meg opp. Når jeg står på pallen på Spartan er han (ikke) der...hahaha det har han misset hver gang (hver gang???), men han har vært der, han har vært der og sier selv at han er min good-luck-charm. Vi har løpt sammen på Toughest i Oslo, hoppet sammen fra 4 metern...ja hva har vi egentlig ikke gjort sammen. Denne mannen er helt fantastisk, han smiler ALLTID, seriøst, jeg har aldri sett han uten et smil om munnen, selv da han holdt på å spy under X-run Eidsvoll, fikk han klemt ut seg med et tappert smil "Faen hva ni er goda!" Haha og det holdt til 1..plass Pablo! Du er og blir en ener og jeg digger å ha deg i livet vårt! 

Xrun 2014 var mitt första lopp. Samma år hade jag kommit såpass ur form att jag började gå på sats och hade slagit vad med en vän om att jag kunde på six-pack på 8 veckor. Före det så har jag aldrig haft en idrottsbakgrund. Jag har dansat breakdance och tränat kampsport. Men det var nog 10-15 år sen. Eftersom jag är en tävlings människa så behöver jag mål och något som motiverar mig. Vi såg en video på Toughest och såg att i september skulle de komma till oslo. Så vi anmälde oss, jag och några vänner. Vi gjorde det till en intern tävling om vem av oss som skulle komma i mål först. Då hade jag inte varit ute och sprungit sen jag var 18 år. Så jag anmälde mig till Xrun och viking race för att prova på hinderbana före det var dags för Toughest. Jag visste att jag var stark men visste inte att det var så jobbigt att löpa. 5-6 km på xrun tog mig 1 timme och 15 minuter. Jag kom sist. Men jag klarade alla hinder. Jag blev helt såld i sporten. Om jag bara kunde lära mig springa, då skulle jag nog vara bra på detta tänkte jag. För hindren var ju inga problem. 2014 han jag med 5 lopp. 2015 så tog jag min löpning på mer allvar. Mitt mål var att klara en Spartan trifecta och att kvalificera och tävla i VM. Klarade bägge mina mål. Under året har jag hunnit med 23 lopp. Varpå VM i ohio och Toughest 24h Xtreme och spartan beast var årets höjdpunkter. Under året gick jag med i ocr föreningen Lynx Multisport Team som är nordens största ocr förening. Genom Lynx så har vi även kunnat hålla i gruppträningar och kunnat samla ocr entusiaster och lärt känna extremt många fina människor. OCR för mig är inte bara en sport. Det är en livsstil och communityn är som en stor familj. Spelar ingen roll vilket team man tillhör eller på vilken nivå man befinner sig i. Alla stöttar varandra och har kul tillsammans. Man är aldrig ensam när man är med i en tävling. Man lär alltid känna nya människor som peppar varandra på spåret. Mina mål 2016 är EM och VM. En spartan trifecta och att springa i alla Toughest.

Mina träningar varierar med löpning 2-3 gånger i veckan och styrketräning på gymmet 2-3 gånger i veckan. Totalt ungefär 5 träningspass i veckan. Teknik på hinder är lite svårare att få till. Men sats har bra monkeybars som man kan leka på.

Angående namnet Super_Pablo är för min passion för superhjältar. Jag samlar på seriertidningar och det närmaste jag nånsin kommer att bli en superhjälte är när jag klär mig i mina tights, min röda bandana får springa runt i skogen och ta mig igenom hinder

Mona Strande

Denne dama ass....jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne å presentere henne! Eller jo det vet jeg - jeg liker henne! Hun er en likanes dame! Det er lett å bli glad i Mona. For hun er bare så herlig. Hun er blid og fornøyd, hun sprudler, hun lever og hun bryr seg. Hun er fantastisk å dra på tur med. For det er rart med det, folk kan klare å holde masken noen timer, men i det man reiser på tur med noen så blir man kjent med det ekte menneske. Og jeg var så privilegert at jeg fikk reise til Spartan Beast med denne dama. At hun kom til å gruse meg totalt på løpet kunne jeg ikke brydd meg mindre med, for hun er nemlig en veldig veldig god hinderløper, men selv om hun både ER god og VET at hun er god, så er hun likevel ydmyk og ikke brautende på noe som helst vis. Men målrettet! Etter 1.plass i Paris to dager på rad, så var hun sulten på Beast. Og hun viste England på lik linje som i Frankrike, at de Norske Vikingene tuller man ikke med. Det er med stolthet og en aldri så liten andektig følelse at jeg presenterer ukens atlet for dere - kanskje Norges beste hinderløper - Mona Strande!

Høstsola varmer over Holmenkollen. Det er den første lørdagen i september. Året er 2014, og det er klart for Toughest Oslo: Mitt første hinderløp. Påmeldingsfristen er ute før jeg rekker å melde meg på. Visste ikke om jeg turte. Derfor kjørte jeg opp og kjøpte billett først på løpsdagen.

Mens jeg ventet på min sene start, og en horde av sommerfugler flakset vilt rundt i magen min, fulgte jeg med på de mange som allerede var godt i gang. De som hoppet over dragon’s back, slengte seg i ringene og kjempet seg opp unnarennet til hoppbakken. Det så ekstremt rått ut. Hindrene virket brutale, og folka… Det eneste jeg husker jeg tenkte var at alle de her er mye bedre trent enn meg! Hver eneste én!

Men da jeg begynte å løpe, skjedde det noe. (Nei, det var absolutt ikke at jeg fant ut at jeg var bedre trent enn jeg trodde.) Det som skjedde var at alle sommerfuglene forsvant og ble erstattet av en vanvittig gledesboble! Fra det første hinderet, som så vidt jeg husker bare var et stillas vi skulle krabbe over, var alt jeg klarte å tenke på hvor fantastisk herlig dette var! Overalt så jeg blide fjes. Overalt hørte jeg folk snakke oppmuntrende til hverandre. Og for hvert eneste hinder jeg ikke klarte, og hver eneste strafferunde jeg løp, jo bredere ble smilet mitt. Selv da jeg sto på bakken mellom første og andre «dragefinne» – fordi jeg ikke turte å hoppe til neste – sto jeg der og smilte. Og da jeg turte å hoppe på den siste, og kom meg over, ble jeg så tvers igjennom i lykkerus at jeg bare lo da en frivillig straks etterpå kom stormende til fordi han tror jeg hadde slått meg helseløs med mitt fall rett på ryggen fra ringene.

Noen minutter senere står jeg på toppen av Holmenkollen, med den finisher-medaljen vi alle kjenner så godt rundt halsen. Og så faller alle brikkene på plass, og jeg tenker at dette er min greie. Det er hinderløper jeg skal bli!

Fast forward. 1 år og 3 måneder.

Jeg heter Mona Strande, er 34 år, og hinderløper.

Etter Toughest Oslo meldte jeg meg på Toughest Gøteborg, hvor jeg avanserte sånn cirka 40 plasseringer. Derfra til sesongstart i år – Toughest Malmø – avanserte jeg cirka 40 plasser til.

Fra den septemberdagen i fjor, og frem til sesongstart i år, laget jeg meg et helt nytt treningsregime. Rett og slett fordi jeg, for å bli en brukbar hinderløper, måtte bli god på mye av det jeg aldri har kunnet! Som å løpe langt.

Jeg har vokst opp i et friidrettsmiljø, og hadde før 2014 aldri løpt lenger enn 100 meter i en konkurranse! Jeg satset faktisk på 100 meter sprint og lengdehopp helt frem til jeg var 19, og har aldri tenkt at jeg har kunnet være god til noe annet enn anaerobe, eksplosive idretter. Jeg spilte riktignok fotball til jeg var godt oppi 20-åra, men der var min eneste (i alle fall største) kvalitet at jeg kunne spurte fra alle og legge inn før forsvaret til motstanderen rakk å løpe hjem.

Men jeg har alltid likt å være allsidig i treningen min. Jeg har forsøkt meg på mange ulike idretter, men det jeg har holdt på med såpass mye at jeg har vært med i konkurranser er snowboard, terrengsykkel, boksing og langrenn (klassisk). Derfor var også årsaken til at jeg ga opp friidretten at jeg som 20-åring fikk en  trener som sa jeg måtte slutte med syklingen fordi det styrket feil muskulatur, og at jeg måtte slutte med snowboard på grunn av skaderisikoen. Når snowboard på dette tidspunktet i tillegg var jobben min, ble det enkelt å velge. Jeg valgte allsidig trening.

Allsidigheten er grunnpilaren i treningsgleden. Og treningsgleden er fundamentet for motivasjon.

Begge deler er nødvendig for å bevare den indre gløden som gjør at jeg har kommet dit jeg er i dag.

2015 har vært et fantastisk år.

Jeg tenker dere er mest interessert i mine hinderløp, men jeg har også gjort andre spennende ting i år. Som å løpe en rekke terrengløp og gå flere bra klassiske skirenn. Sprinter-Mona har også fullført sitt første ultraløp: EcoTrail 45K. Da jeg fullførte hadde jeg aldri tidligere løpt lenger enn 25 kilometer. Jeg har også blitt nummer fire i NM i fatbike, og nummer fire i NM i vintertriathlon. Det er løp, sykkel og skøyting på ski. Jeg kjøpte skøyteski på torsdag, og hadde aldri skøytet før NM søndag. Elsker sånne impulskonkurranser. Det er aldri for sent å prøve noe nytt!

Og her kommer min OCR-merittliste for 2015:

– Tough Viking Oslo – nr 1

– Viking Race Asgard 10K – nr 1

– Spartan Sprint Paris – nr 1

– Spartan Super Paris – nr 1

– Spartan Beast South London – nr 2

– Viking Race Midgard 5K – nr 2

– X-run Oslo 10K – nr 2

– Toughest Malmø – nr 10 elite

– Toughest Oslo – nr 8 elite

– Toughest Gøteborg – nr 7 elite

– Toughest Mini Tour Final 2015 – nr 9 (jaktstart, basert på poeng fra hele sesongen)

I 2016 er hovedmålene innen OCR EM i Nederland og VM i Canada – i eliteklassen. Jeg vil også fortsatt konkurrere i Toughest Mini Tour, og bli med på det jeg får til av de norske løpene.

Jeg har også et ørlite håp om at jeg en gang mellom EM og VM skal klare å legge konkurranseinstinktet på hylla, og kjøre ett løp Herbert-superhero-style! Skriver det her, så har jeg litt press på meg til å klare det ;-)

Jeg vil gjerne dele mer med dere, og svarer gjerne på spørsmål, for eksempel via mail til monastrande, og så en alfakrøll, og gmail punktum com. Kom også gjerne med forslag om det er noe dere ønsker jeg skal skrive om her på OCR Norway.

Følg litt av treningsmønsteret mitt på Instagram @monastrande

Gleder meg til å se de blide fjesene deres i 2016!

Klem, Mona.

Marie Kloster

Dagens atlet er vel hva vi kan kalle en rising star! Hun har endelig kommet seg på sosiale medier, og med tanke på at jeg vet hvem som trener henne, så ser jeg at dette er ei jente vi må passe oss for neste år. Hun er rask til beins, og med den teknikken og styrken hun driver og bygger opp, kommer vi til å se henne masse i løypene. Hun satser høyt, og når man har bein i nesa som denne jenta har, ja da kommer hun til å klare hva hun vil! Jeg er stolt av å ha løpt sammen med henne på debutløpet hennes...og Marie...vi har fortsatt originalfilmen fra Barskingen...kanskje den kan bli gøy å se igjen om et par år ;)

Kos dere med denne flotte jenta:

Hei

Jeg heter Marie Kloster, 34 år, gift, og tobarnsmor fra Rennesøy (øy utenfor Stavanger). Jeg er bosatt i Stavanger og jobber som Office Manager i ett gasstransportfirma.

Jeg har tidligere spilt fotball i over 10 år, drevet med boksing og generelt vært aktiv hele livet (vokst opp på gård).

Tidligere i år satt jeg hjemme og kjedet meg - jeg trente mye styrke på treningsstudio, men følte ikke at det var helt min «greie». Jeg har veldig mye energi og trengte å få utløp for den. Jeg begynte å Google på nettet, og kom over bloggen til Mari Weider. Jeg ble helt fascinert - dette ville jeg prøve! Jeg kom i kontakt med Håkon Frahm Stokka, og prøvde meg på noen Trolljegertreninger (hinderløp i Sandnes). Disse treningene var bra, men jeg hadde fortsatt ikke peiling på hva hinderløp virkelig gikk ut på.

Så kom debuten: Jeg meldte meg på Barskingen og fikk løpe på lag med Mari & Martin Weider,  Jørgen Aastorp Andersen og Ruben Sørnes. Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg gikk til. For et løp! Løp med gjørme til knærne, passerte mange krevende hindre og ble utrolig sliten, men for en følelse når jeg kom i mål. Jeg følte jeg hadde vunnet hele løpet! Fra da var jeg hekta på OCR.

Neste løp skulle egentlig vært Trolljeger-løpet, men jeg ble fristet til å reise til Skudeneshavn for å løpe The Beast. Det angret jeg ikke på for det var en utrolig god atmosfære i løypa, herlige skogstier å løpe på og et veldig bra organisert løp.

Etter The Beast var det Viking Race (5 km) i august. Knallfint vær, knallkjekke folk og knallhard og utfordrende løype - kan man be om mer?!

Så sto Toughest Holmenkollen for tur. Jeg var så nervøs at jeg nesten ikke klarte å spise frokost. Løypekartet var nøye studert og jeg var veldig spent på hindrene og hvordan det ville bli med det kalde og sure været. Jeg startet som qualifier og kunne ikke få hjelp til å klare hindrene, og det gjorde at det ble en del strafferunder på meg. Jeg visste jeg ikke kunne hevde meg i toppen, og brukte det derfor som nyttig trening og erfaring. Jeg merket fort at muskler måtte bygges for å klare flere hindre i denne typen løp. Men jeg digget løpet og adrenalinet som pumpet gjennom kroppen da jeg klatret opp mot toppen på unnarennet, musikken som pumpet ut, speakeren som ventet på meg og tok meg i handa,  og jeg løp i mål med hendene over hodet og følte meg som en vinner!

Det er den følelsen som gjør at jeg digger hindersporten - alle er vinnere, alle som har kjempet seg gjennom løypa og kommer seg i mål. Klemmer og high five’s blir utdelt på alle kanter, og jeg elsker positiviteten, hjelpsomheten og samarbeidet i løypa.  Det er det jeg prøver å formidle når jeg snakker med folk om sporten; alle kan ikke være på pallen, alle klarer ikke alle hindrene, men alle kan komme seg i mål. Det handler om å utfordre seg selv og se at du kan klarer så mye mer enn du tror, bare du tør..

Jeg vil takke Mari og Martin for at de tok sjansen og lot meg være med på laget deres på Barskingen. Jeg løper på lag med dere any day! Jeg vil også takke Coach Håkon Frahm Stokka for mange gode treningstimer sammen – du inspirerer!

Nå som jeg er bitt av OCR-basillen så er det vanskelig å holde igjen. Det er så mange løp jeg lyst å delta på, men en kan dessverre ikke være med på alt. Neste år starter jeg sesongen 23. april med Tough Viking i Gøteborg. Målet mitt er å kvalifisere meg til EM i Nederland i løpet av våren. Jeg ønsker også å få en Spartan Trifecta Medalje i medaljesamlingen, og noen løp i Norge må jeg vel også få plass til i kalenderen min.

Vinteren går nå med på å bygge muskler, og i januar begynner løpetreningen for fult. Jeg gleder meg til å treffe igjen alle de kjekke folkene jeg har blitt kjent med dette året og å få nye bekjentskaper i OCR-familien.

Merittlista 2015:

Barskingen 3.plass lag
The Beast 9.plass lag
Viking Race 5 km, 10 plass
Toughest Holmenkollen 84 plass

Vi ses i løypa til våren!

Hege Jeanette Henriksen

Ukens atlet er en ordentlig råtass! Denne jenta kommer vi definitivt til å se mer av. Hun har rolig på sidelinja jobbet seg opp til flotte plasseringer og rå prestasjoner i år. Hun har deltatt på flere hinderløp, og ikke minst 24 timers løpet på Bislett nå for et par uker siden. Undertegnede måtte bare ned og heie litt, og det manglet ikke på sprut og godt humør her nei. Det som kanskje kjennetegner Hege er et enormt humør, ståpåmot og dedikasjon! Hun har satt seg mål og beviser gang på gang at hardt arbeid og rett fokus gir resultater!

Watch out for her kommer ukens råtass!

...nyervervet OCR atlet...

Men ikke ny som idrettsentusiast! 

Jeg har drevet med alt fra dans til løping og veldig glad i ski og fjell. Fikk mine første slalomski da jeg var 4 og tilbrakte 17 mai på topptur til gaustadtoppen i år :-) 

Danset ballett i 10 år, for så å hoppe rett inn i basket miljøet, der jeg var med å vinne juniormesterskap flere år på rad. 

Allerede da var jeg veldig opptatt av løping og har løpt min kvote løp, men aldri helt funnet min greie før nå.

Dette året har jeg løpt alt fra trappeløp, til bakkeløp og halvmaraton til mitt siste store løp 24 timer på bislett - som jeg vil skrive mer om senere - i tillegg til hinderløp. Jeg vil nok fortsette å prioritere hinderløp, men ser på de andre løpene som suveren trening til hinderløpene. Man trenger å kunne løpe både kort og langt, og opp og ned, så løpevariasjon er et must for meg.

2015 er mitt første år som OCR løper - men jeg fikk en pang start og fant rimelig raskt ut at her kan jeg kombinere mye av det jeg liker i en greie, og at jeg faktisk er litt god til dette her. 

Så da jeg egentlig spurte etter et team å løpe med på hindergruppa på face var det ikke helt toughest 24h xstreme jeg så for meg jeg skulle starte med...

Men det gjorde jeg altså - mitt første hinderløp klinte jeg til med det verste av det verste hehehe - dro til stockholm og tok alt på sparken. 

Toughest 24h Xtreme - løpet var fantastisk - og enda mer fantastisk var at til og med folk som gråt og var utmattet som de aldri har vært før, syntes d var fantastisk. Men jeg anbefaler det ikke til alle. Veldig mange ble skadet, og det er nok fordi et slikt løp krever mer forarbeid enn vanlig. Man skal ha en sterk psyke - man skal ha stålkontroll på pauser og matinntak, og ikke minst - vær forberedt på forrandring. Alt kan skje i løpet av 24 timer. Jeg for min del trigges av det litt ekstreme, og har etter løpet blitt referert til kvinnen som smilte seg gjennom 24 timer :-) I dette løpet tok vi 4. plass som førte til den overrumplende kommentaren - Hege du har kvalifisert til VM.  What to do?

Det var fetteren min som pusha meg dit. Han sa - hvor mange sjanser tror du du får? Det er kult uansett om du kommer på siste plass :-) Og det er det jo. Men skjebnen eller hva det nå var, ville det annerledes! Da det plutselig dalte en coach ned i fanget mitt ble ting annerledes. Da var det bare å satse alt!

X-run team løp og Toughest Oslo ble kjørt veldig safet for å lære mest mulig og unngå skade. Likevel må jeg si meg fornøyd med 25.plass på toughest oslo. Mye teknikktrening og enda mer løpetrening ga meg suverent grunnlag til VM.

Instillingen min der var nok litt - vi tar det som det kommer - selv om jeg absolutt ønsket meg en bra plassering. Løpet er lagt opp slik at man kan fullføre og få medalje, men for å få offisiell plassering så må man også klare alle hinder og beholde armbåndet sitt. Banen var ca 16 km og gikk mer eller mindre bare opp og ned og opp og ned gjennom hele løypen. Det var også nye hinder der som jeg aldri hadde sett før, men man studerer sine medmennesker, trikser og fikser og det er jo VM, så da biter man også tennene ekstra godt sammen. Enden på visen var en tårefylt målgang, men armbåndet i behold og en 4. plass i min divisjon. En plassering jeg er vanvittig stolt av.  (Jeg vil bare påpeke en ting for deg på sidelinjen. jeg ligger ikke per dags dato på listene på 4. plass. Menneskelig svikt førte til at mitt nummer feilaktig er skrevet opp som fail på et hinder, men har fått bekreftelse på at dette skal rettes opp. Jeg har så absolutt mine armbånd i behold. :-)

Dagen etter kjørte vi teamløp, der jeg automatisk fikk den tekniske biten siden jeg hadde klart alle hindrene - Hadde med meg to fantastiske jenter fra sverige, Anneli og Ulrika, som jeg er så heldig å få fortsette å løpe med. 

Vi endte da på en 14. plass i elite team.

Hege

Trond Vognild

Ikveld har vi en skikkelig godbit til dere - så mange har kanskje ikke lagt merke til denne mannen, han kliner seg ikke utover nettet som mange av oss andre, vi ser han sjelden i løypa da han som regel løper langt foran oss andre...han har en helt rå seiersrekke i Viking Race, kun slått av selveste Albon i 2013 og da med kun 26 sekunder!!! I 2015 delte han 1.plassen med Simon Løvås på 10 km'ern. Jeg er utrolig stolt av å få ha denne rå atleten med i rekken vår her på OCRNorway og ønsker dere god lesing!

Hei, mitt navn er Trond Vognild og jeg er 38 år og bosatt på Lillehammer. Jeg er gift med Åshild og vi har en datter på 10mnd, Emelie. Til daglig jobber jeg som idrettsoffiser på Jørstadmoen ved Lillehammer. Jeg deltok på mine første "kommersielle" hinderløp i 2013 med Vikingrace og X-run. Jeg skriver "første kommersielle" for min bakgrunn som idrettsutøver er at jeg har vært aktiv militær femkjemper fra 1998 og til og med i år.

Militær femkamp består av rifleskyting, hinderbane (500m/20 hinder), hindersvømming (50m/4 hinder), håndgranatkast og 8km terrengløp.

På hinderløpene som nå stadig dukker opp har jeg svært god nytte av egenskapene fra hinderbanen og terrengløpet i militær femkamp. Av og til får jeg også bruk for ferdighetene fra svømmehinderbanen, dersom det er lange vannpartier som for eksempel i X-run Oslo. Jeg synes jo at hinder og løping er gøy i og med at jeg har drevet med militær femkamp i 18 år, og da hinderløpsarrangementene kom var dette både veldig moro, men også god trening for meg som femkjemper.

Jeg har deltatt på X-run Oslo og vikingrace alle 3 år det har vært arrangert, samt Toughest i Holmenkollen i 2014. Treningen min har hele tiden vært rettet mot militær femkamp, men jeg har nå lagt opp min internasjonale femkampsatsning. Jeg kommer nok fortsatt til å trene mye og allsidig, og jeg liker å konkurrere, så jeg kommer helt sikkert til å stille på noen startstreker i hinderløpene også i de kommende årene. Nå kan jeg jo også legge opp til formtopping mot hinderløp, mens jeg tidligere bare har tatt dette som hardtrening inn mot femkampkonkurranser. Det som blir spennende for min del er å se hva det vil gjøre med formen å trene mindre. Jeg har trent jevnlig 2 økter om dagen og opp mot 1000 timer i året for å bli best i verden i militær femkamp, og kommer naturlig nok til å redusere dette en god del. Den fysiske formen tar nok ikke skade av å kutte ut all skytetreningen og presisjonskastingen, og jeg håper å "redusere forfallet" med å trene en god økt om dagen i årene som kommer.
 
Prestasjoner hinderløp:
Vikingrace: nr 2 (2013), nr 1 (5km 2014), nr 1 (5km 2015)
X-run Oslo: nr 1 (2013), nr 1 (1 runde - 2014), nr 1 (1 runde - 2015)
Toughest Holmenkollen: nr 2 (2014)
 
Prestasjoner Militær femkamp:
Sølv VM 2013
8 topp 8 plasseringer i VM
4 gull nordisk mesterskap
12 gull NM
Norgesrekord sammenlagt, 5496,4 poeng
Lag: gull hinderbanestafettVM 2000
 

Jørgen Aastorp Andersen

Ukens atlet var for meg til å begynne med kun kjent som Hunken til Treningsfrue. Når man følger denne mannen på instagram blir man blendet av smilet hans, masse hvite tenner og en biceps som ustanselig flexes. Det er vanskelig å ikke legge merke til denne mannen! Jeg møtte han først på Barskingen da vi faktisk løp på lag sammen. Il tempogigantebilen til Supermann og meg hadde kjørt seg bort i de mørke skoger et sted i Østfold, og med panikken fritt i bilen ringte jeg Jørgen med gråt i stemmen og tryglet han om at han måtte prøve å fikse fakta at vi ikke hadde sjans til å rekke frem. Stemmen hans gjennom telefonen fikk meg til å glemme både smil og biceps - den gikk rett i sjela mi "Slapp av Mari, jeg fikser dette!" Og det gjorde han! Med et smil selvfølgelig!

Neste gang jeg møtte denne mannen var vi konkurrenter, Supermann, Superpablo og jeg løp mot Jørgen, Ruben og Lillian - takk gode gud for at de alle tre løp så fort at de løp forbi alt som het merkinger, ikke bare en gang, men to ganger...hehe ellers hadde konkurransen blitt veeeeeldig spennende. Igjen er det som blender meg personligheten hans. Kan virkelig noen være så snill og god som Jørgen fremsto?? Og nå - etter en sesong med løp etter løp med denne mannen, er jeg overbevist. Han er både kjekk, en dyktig atlet og en meget likenes person. Han er en mann som bryr seg, tar vare på alle og alltid har et smil på lur. Han er virkelig verdig å være ukens atlet her på OCRNorway - og jeg gleder meg til sesongen 2016 med denne mannen som en herlig del av hinderløpfamilien!

Jørgen Aastorp Andersen, 35 år og jobber som brannmann i Oslo. Sponsorer er Skins Norge og Nutramino.
Oppvokst i Oslo og bosatt med familien på Skedsmokorset siden 2008. Familien består av 2 meget aktive gutter på 5 og 7 år som fyller hverdagen med fotball, hockey og det meste andre ting de kan bruke kroppen til. Kona i huset er Camilla Aastorp Andersen aka bloggeren Treningsfrue som også er blitt hektet på OCR. Kort sagt, denne familien lever og trives med en aktiv hverdag.

Bakgrunn fra fotball og hockey fram til 22 år. Senere kickboxing og aktiv i Athletic Fitness fra 2002-2006. Da første gutten vår ble født i 2008 og neste i 2010 så ble det flere år med konkurranser på hylla. Viktigere ting fyllte opp hverdagen, men treningen har alltid vært tilstede selv uten konkurranser.

Vinteren og våren 2015 begynte jeg å bli sugen på noe nytt. Barna er større og jeg ville ha noen nye utfordringer. Visste om OCR fra 2014, men ikke noe mer enn at det var hinderløp. Spurte en kompis (Ruben)om han var hypp på å bli med på Tough Viking på Tryvann i mai 2015. Ja sa han, men da må du kjøpe deg en landeveissykkel og begynne å sykle med meg... Seff, det er en avtale. Dermed hadde jeg i løpet av 10 min begynt med både OCR og sykling. Verre var det ikke;-)

SÅ TIL SELVE OCR. Tough Viking var unnagjort og vi ble begge totalt avhengig. Noe så kult er det mange år siden jeg hadde vært med på. Sååå mange blide, positive og imøtekommende mennesker på ett sted hadde jeg aldri sett på noen annen konkurranse før. Jeg var vant til inneslutta konkurrenter som bare satt i sin egen boble og konsentrerte seg om sitt fra tidligere.

Dette var bare noen av tingene som var kult rundt OCR. For min del passet dette også veldig bra da jeg ikke har den typiske løpekroppen. Med matchvekt på mellom 92-95 kg så er ikke det fordel. Her får man brukt for ren styrke, koordinasjon, balanse, fysisk og psykisk utholdenhet og selvfølgelig kondisjon kondisjon og kondisjon. Det er blitt mange løpeøkter i sommer, sykkeløkter, sprint og vekttrening. Jeg er stor fan av allsidighet.

Etter Tough Viking (plass 52) gikk turen til Barskingen i Rakkestad (plass 3 lag), X-Run Eidsvoll (plass 2 lag), X-Run Oslo, (plass 1 lag), Toughest Oslo (plass 102) og avsluttet sesongen i oktober med Toughest Gøteborg (plass 82). For en kul sesong 2015 har vært.

Nå står snart ny sesongen for tur. Jeg starter med å prioritere løpingen fra januar så formen spisser seg mot Toughest London 23 April. Da drar jeg, Camilla og laget vårt Team Skins nedover for å kline til i første løpet vårt. Nå som jeg har med meg Skins Norge vil jeg prøve å få med meg en del flere løp i 2016.

Håper vi sees før, under eller etter løpet. Kom gjerne bort og slå av en prat. Det er VI alle som lager det gode OCR miljøet.

Takk til Mari Weider som står på for at enda flere blir kjent med hinderløp i Norge og utlandet :-)

Trenger dere inspirasjon til trening, ocr eller bare hyggelige ting i hverdagen så stikk innom Instagram og søk meg opp på @firstin_lastout, Sjekk også ut Camilla sin blogg: http://www.treningsfrue.no/, Instagram: @treningsfrue.

Vi sees på banen til våren!!!
 

Håkon Frahm Stokka

Hvem er denne mannen egentlig? Du ser han på løp med alle slags forskjellige sveiser og skjeggvarianter, han kommer løpende til startstreken i siste liten, tar en runde med high Fives i elitefeltet og da startskuddet går løper han som om livet sto om det.

I neste øyeblikk ser vi han igjen - da er han omringet av MIT Tough team som han er medlem av her i Norge. Han løper nemlig gjerne løpet to ganger om det lar seg gjøre - først en gang for seg selv og for plassering, deretter som team-mann og hjelper laget sitt gjennom løypa. Han sier i dagens artikkel for Stavanger Aftenblad at han har som mål å hjelpe minst en person i et løp. En viktig og god egenskap i hinderløp.

Han løper for å bli den beste han kan bli, men han løper også for en god sak. Under Oslo Maraton i år, løp han 10 km sammen med en gjeng fine folk nettopp for å vise at ikke alle har det like lett. #fuckcancer har han vært aktiv med under hele september!

Håkon har store planer fremover - og går for noe av det mest ekstreme i vinter - du kan lese mer om han og ikke minst få fantastiske treningsråd hvis du har lyst til å spisse hinderløpsformen i denne artikkelen:

http://www.aftenbladet.no/sport/sprek/Se-hvordan-Norges-raeste-OCR-utover-trener-3807866.html

Kos dere - jeg fikk i hvert fall noen nye treningsråd...på tide å finne seg et dekk da eller...og en benk! Mer innviklet enn det blir det altså ikke!

Robin Amundsen

Vi har gleden av å presentere nok en fantastisk fyr innen hinderløpfamilien i Norge. Robin Amundsen er en av våre fremste hinderløpere og hadde jobbet blodhardt for å nå frem til OCR World Championsship 2015. Dessverre ville en gjørmegrøft det annerledes, men i stedet for å deppe over det har han allerede full fokus mot 2016 sesongen. Vi kommer garantert til å møte han i Toughest- touren, men hvilke andre løp kan han lures med på???

Robin Amundsen 28 år, brannmann som bor i Asker. Ekte nordlending som har bodd på Østlandet i 4 år. Alltid drevet med sport. Spilt 4 år 2 div fotball. Deltatt i Athletic Fitness 2013. Første hinderløp var Toughest Race Oslo 2014, ble da nr 70. Hadde ikke trent utholdenhet på flere år og ville høyere på resultatlisten. Ble skikkelig bitt av basillen!! Resultater: 2014: Toughest Oslo nr 70 2015: Toughest Oslo nr 15 Toughest København nr 13 Toughest Gøteborg nr 9

Jeg er veldig glad i å engasjere den vanlige mannen og dama i gata, og var initaivtaker til Team Nutramino som hadde over 30 deltagere i Toughest Oslo 2015.

Oppsummering av OCR sesongen 2015:

Tenkte å komme med litt tanker ang min første sesong som hinderløper. Hva jeg er fornøyd med og hva som ikke var så bra.. Så hvis du gidder å lese dette, ta frem kaffekoppen å sett deg god til retten sofaen. Det vil ta deg noen minutter Uttrykksikonet smile

Etter en skulderskade høsten 2014 måtte jeg legge mye av styrketreningen til sides, de siste årene har stort sett all trening vært styrke og jeg deltok jo i Athletic Fitness 2013. Jeg trengte nye mål, noe å strekke meg etter.. Det var da tankene kom på hinderløp! Toughest Oslo var noe jeg hadde forsøkt på gøy noen måneder tidligere (sept 2014), uten å ha ambisjoner. Jeg løp i en sen startgruppe og ble nr 73 etter svært mange minutter med venting og 0 minutter med utholdenhetstrening på forhånd. Var dette noe for meg?? Det var egentlig et ganske greit resultat med de forutsetningene.

1 februar 2015, jeg bestemte meg etter å ha tenkt noen uker! Jeg skal løpe hinderløp i år og være med i Toughest mini Tour (kjempe om sammenlagt poeng). Jeg skal hevde meg i topp 10 og vise at også nordmenn kan dette. Det er jo startsett svenskene som hevder seg i toppen. Jeg kontaktet en profesjonell coach som kunne hjelpe meg å sette opp trening og periodisering. Valget falt på Simen Rise Aaslund i Webcoaching.no. Han hadde mye kunnskaper om triatlon og utøvere som satset høyt. Vi la en plan og satte i gang med treningsplan og spriket et riktig kosthold. Første løp ble Holmestrand maraton og sentrumsløpet i april. Dette var 10km løp som jeg skulle bruke for å vise at jeg var god nok for å stille i eliteklassen i Toughest (de har et krav om å løpe under 38:00 på 10km) Så målet ble å klare en av disse løpene under 38:00.
Løpene gikk utrolig bra, formen hadde forbedret seg betraktelig på 3 mnd med trening. Holmestrand maraton gikk på 35:13 og sentrumsløpet løp jeg på 34:17. Formen var på plass!!
Det var nå bare 2 uker til første hinderløp Toughest Stockholm og Toughest Aalborg noen uker etter det igjen. Vi ble enig om å øke mengden noe for å skape en formtopp før Stockholm. Det var da jeg dro på meg den kjedelige belastningsskaden i akilles.. 10 mai. Dro til Volvat for å få sjekket skaden, resultatet var 12 uker med alternativ trening så kunne jeg prøve megvarsomt tilbake til løping.!! Jeg var på gråten.. Mai, juni og Juli uten løping.. Løpene i vårsesongen ble selvsagt uten meg og jeg mistet mange, mange uker med løpstrening.
Jeg trengte ny motivasjon, NÅ! Dagen etter jeg fikk beskjeden bestilte jeg meg billett til USA og VM i hinderløp. Jeg skulle tilbake i form og kvalifisere meg til VM. Det ble mitt nye mål og nå hadde jeg ny motivasjon til å sette meg på spinningsykkelen 4-6 ganger i uka å trene utholdenhet. For det kan jeg love dere, spinning som alternativ trening i 3 mnd er ikke noe sørlig gøy. Noen sittesår og kamper mot motivasjonen har det blitt denne sommeren, men jeg har ikke gått glipp av noen økter pga motivasjonssvikt!

Tiden gikk og i midten av august kunne jeg løpe smertefritt, for en følelse!! Man setter virkelig ikke nok pris på noe før man mister det!! Å kunne løpe smertefritt er jo virkelig heeeelt fantastisk. Det va nå bare 3 uker til første løp Toughest Oslo 5 sept. Jeg var usikker på ambisjonene da jeg hadde fått løpt svært lite de siste 4 mnd, men jeg prøvde å være offensiv. En topp 20 plassering ville sikre meg VM billetten som jo var hovedmålet nå.
Jeg kom i mål som nr 15 i eliteklassen. VM var i boks!! Allikevel klarte jeg ikke helt å bli 100% fornøyd, jeg manglet noe, jeg kunne klart bedre. Ja, det var mitt første skikkelige hinderløp og man kan ikke forvente å lykkes med alt når man konkurrerer mot andre som har løpt MYE mer enn meg. Sulten var stor og jeg ville klatre på resultatlisten de neste løpene!
Noen uker senere sto Toughest København for tur, jeg ønsket meg en topp 10 plassering nå. 500m før mål lå jeg plassert som nr 8 med 7 plassen rett forran meg. Men to hinder og dårlig taktikk av meg gjorde at jeg mistet 6 plasser og ble nr 13. Løpet gikk bedre enn Oslo, men allikevel manglet det litt på både formen og teknikk på hinder. Jeg var ergerlig på meg selv etter målgang, men forsøkte å ta lærdom av det og tenke frem mot neste løp.

Siste løp før VM var Toughest Gøteborg 10 okt. Jeg kjente fortsatt ingenting til skaden og jeg bestemte meg for å ta løpet som trening og kose meg siden det var VM om bare 7 dager. Det er allikevel noe vanskelig med å stå på startstreken med nummer på brystet og skulle ta det rolig i løpet.. Det går bare ikke 😛
Løpet gikk kjempebra og jeg løste hinderne prikkfritt. 3km ut i løpet skulle jeg hoppe over noen vannhull. Det siste var for langt til å hoppe over, jeg hoppet ut i vannet i tro om at var cirka 50-100cm dypt, det var det ikke. Det var 5-10cm og jeg landet mye tidligere enn hva jeg forventet. Resultatet var at det smalt i høyre ankel på strak fot. Overtråkk! Jeg prøvde å løpe videre og det gikk på en måte, og så lenge det gikk så var tankene mine på at det ikke var noe alvorlig. Skaden hemmet meg selvsagt resten av løpet, men jeg løp inn til en sterk 9 plass. Årets beste løp Uttrykksikonet smile men hva så med skaden?
Jeg tenkte at det var et lite overtråkk og at gikk over et par dager senere. Det viste seg å være verre enn først antatt.

Dagen etter løpet skulle jeg reise til USA, og våknet med en hoven ankel og en vond akilles! Prøvde allikevel og være positiv. 4 dager i New York ble med krykker for å avlaste foten.. Jeg innså at dette ikke gikk veien. Jeg kastet krykkene dagen før VM løpet, men jeg skjønte at at det ikke kom til å gå, skuffelsen var komplett. VM ble uten meg og revansjelysten er desto større nå, jeg SKAL tilbake!! VM arrangementet var kjempeflott og forsøkte å kose meg med de andre norske som løp. Det var interessant å se nivået på de beste i verden. Ikke minst var det råkult å være i USA. Positiv tenking!!

Idretten er brutal, og det å skal trene med høy mengde er utfordrende iforhold til å unngå skader. Jeg har lært veldig mye denne sesongen, både av coachen min Simen men ikke minst fra meg selv. Av og til er det lurt å lytte til kroppen, ikke bare på viljen og lysten. Balanse og tålmodighet er ord jeg skal lære å si til meg selv den kommende tiden.

Det negative fra denne sesongen er selvsagt skadeproblemene. Jeg har trent mer enn hva sener og muskelfester har tålt. Viljen har vært for stor og jeg har nok ignorert flere signaler som kroppen har forsøkt å sende meg. Dette har jeg nå lært på den tunge måten, og det skal definitivt unngåes neste år. Jeg ser også at nivået i Skandinavia er veldig høyt i hinderløp, spesielt i Toughest Race. Her består eliteklassen av flere verdensmester i sine årsklasser og det å være topp 10 i Toughest race gjør at man nærmer seg verdensklasse! Ambisjoner om å være i dette selvsagt er høye ambisjoner.

Det positive fra 2015 er at jeg responderte veldig bra på treningen frem til skaden. 34:17 på 10km er et veldig bra og et resultat jeg bare kunne drømt om når jeg startet 1 februar. Jeg er stolt av å ha prestert et så bra resultat med å bare ha fokus fra fra 1 februar. Jeg har også hadde progresjon i alle 3 hinderløpene jeg fikk deltatt i. 15, 13 og 9 plass er gode resultater tross alt. Særlig med tanke på hvordan sesongen min har sett ut. Har vel flere timer på sykkel enn med løpeskoene siden 10 mai og det er vel ikke positivt for en løper.

Det er mine tanker, og konklusjonen er at jeg bør være fornøyd med resultatene når jeg har vært så plaget med skader.
Tankene er nå rettet mot 2016 sesongen og jeg har begynt å sikte på ulike løp. Det blir nok en ny runde med Toughest Race, EM, VM og kanskje et par løp ellers i Europa. Fokuset ligger først på å rehabiltere ankelen og akilles. Skal virkelig prioritere skadeforebyggende trening i vinter!! Og det anbefaler jeg alle som vurderer å satse på løping neste sesong å gjøre. Det er verdt å bruke en god halvtime på skadeforebyggende hver uke i stede for mange måneder med belastningsskader!!!
Sponsorer er også vei inn og et par samarbeidspartnere er allerede sikret for 2016 sesongen, skal fortelle mer om partnere i senere innlegg.

Takk for at du tok deg tid til å lese.
Håper noe av sammendraget kan ha vært verdifullt for deg å lese.

Mvh Robin

Norges tøffeste dame? Lillian Dramsdahl

Første gang jeg møtte denne fantastiske jenta var på X-run Eidsvoll. Hun skulle løpe mot oss sammen med Jørgen og Ruben - takk gode gud for at det var tidlig i sesongen og at de var elendige på å "orientere" seg i skogen - så det er vel eneste gangen jeg har kommet før denne jenta i mål. Resten av sesongen har jeg kun sett ryggen hennes!

Men en mer likanes og mer ydmyk jente skal du lete lenge etter, og jo mer jeg blir kjent med henne jo mer imponert blir jeg...da hun dukket opp på Viking Race bootcamp på Gym Ila tror jeg ikke det var en person der som ikke snudde seg etter henne-for en anatomi...hva hadde hun egentlig for noen hemmeligheter opp i ermet???

...jeg tror enda ikke jeg har full oversikt...men jeg er ganske overbevist...med den merittlisten hun har, med alt det hun har gjort gjennom livet...og etter å ha fullført Toughest Oslo med røket Akilles - er jeg ganske overbevist - denne dama er rå, og antagelig en av Norges tøffeste damer:

JA! Jeg er også en som er blitt fullstendig bitt av hinderløpsbasillen!!! Trodde vel ikke at jeg i en alder på 41 skulle begynne med nok en idrett, men Mari Weider ville det annerledes…

Litt om meg selv kanskje? Jeg heter Lillian Dramsdahl, er opprinnelig fra Harstad, men bor nå på Skedsmokorset rett utenfor Oslo. Jeg har alltid vært aktiv, men har først de senere årene begynt med konkurranser. Mitt første møte med organisert idrett var klassisk ballett i Harstad (også tåspiss). Derfra gikk jeg over til aerobic, og begynte å jogge med ei venninne. Etter at jeg ble 18 år og flyttet hjemmefra ble det mer aerobic, Kung Fu, dykking, klatring, lange fjellturer, kickboksing, undervannsrugby, kettlebell, innendørs roing, løping, sykle på Fatbike og til slutt styrke. Ikke alltid lett å begrense seg og jeg blir visst lett revet med på det som er gøy – og det er jo det meste! Dermed har jeg rukket å bli instruktør i dykking, klatring og kettlebell. Jeg har konkurrert i, og er aktiv i undervannsrubgy, styrkeløft, innendørs roing og nå også hinderløp. Dette har ført til en del gull, sølv og bronsemedaljer både i Norge og internasjonalt. Moro det!!!

Den største gleden ligger allikevel i selve utøvelsen av idrettene. Fra jeg var liten har familien min vært mye ute i naturen. Vi rodde mye i robåt både for bading og fiske. Broren min, Christian, og jeg har klatret og svømt, løpt og herjet!!! Vi har jammen forberedt oss godt for alt vi har gjort senere! Jeg føler rett og slett at hinderløp kom naturlig, og som et slags resultat av alt jeg har holdt på med frem til nå. Jeg har på en måte forberedt meg siden jeg var liten!

Så over til hinderløp! I 2013 prøvde jeg meg på Viking Race med noen venninner. Det var spennende, men det ble med det…helt til våren 2015. Da fikk jeg en melding fra Jørgen A, som var i beit for en tredje person på laget til X-run på Eidsvoll. Jeg hadde ikke løpt noe de siste 2,5 årene, men fristelsen ble for stor, og jeg sa ja! Jaggu måtte jeg jobbe med løpingen; og hindrene hadde jeg ingen plan for. Gutta var supre og vi kom gjennom den lange løypa + den ekstra biten fordi vi løp feil to ganger…. Og med dette var basillen på plass!!! Jeg møtte Mari og Martin Weider i målområdet – og underveis i løypa – før de sprang fra oss… Fy, for en entusiasme og energi – og for noen hyggelige mennesker!!!

Etterpå tenkte kjæresten min og jeg at vi skulle være med på et løp på høsten sammen. Valget falt på X-run. Men ting ble annerledes. Jeg kom i snakk med Mari på nettet – og plutselig var jeg påmeldt Viking Race med henne og noen andre supre jenter!!! Og med det sa det pang inni meg! Sommeren gikk med til løpstrening og min vanlige trening. Og dette er jo litt vesentlig mtp hva som senere skjedde…

Viking Race (søndagen) og X-run (2 runder) var to fantastiske løp, der jeg fikk testet meg på lange runder. Ekstase og nerver i en fin cocktail! Da den tredje helgen kom og jeg fikk løpe i Elite Qualifier på Toughest, kunne ingen få meg ned på jorda. Dagen kom og løpet startet. Formen føltes super og jeg koste meg (uforståelig, men sant) gjennom løypa! Kroppen var på lag med meg – helt til det var ca en kilometer igjen til mål. Da jeg skulle springe «lett og elegant» over en liten skråvegg, eksploderte hælen min! Akillessenen røyk tvers av og kroppen fikk et realt sjokk!!! Det ble som Robin A skrev: for mye løpstrening for fort, er IKKE å anbefale!

Så etter en helt fantastisk vår og sommer med hinderløp i fremste fokus og planer for høsten og neste år, sitter jeg her nå med foten i ortose og en hæl jeg må bruke laaaang tid på å trene opp! Jeg gleder meg over å lese om deres opplevelser i løypene – og gleder meg over å kunne ha som mål å kanskje løpe et kort løp om et år. Tilbake til miljøet og hindrene skal jeg, jo! Arrangørene brenner for det de gjør. Deltakerne er rause, inkluderende, hjelpsomme, snille mennesker!! Følelsen i løypa der jeg må bruke hele meg på hindrene og følelsen etterpå er rett og slett ubeskrivelig!! Og så vil jeg løpe med Mari og Mona igjen!!! Jeg savner det, og vil tilbake! Vil jo selvsagt også oppleve løp i utlandet! Erfaringen min med løp er jo ikke så lang, og ble fort avbrutt – men jeg håper å samle mange løp i årene som kommer!!!

Håper jeg ser dere i løypa til neste år!

Dennis Nilsen

OCRNorway har her gleden av å presentere en av våre vikinger som har vært bosatt en stund i Spania. Dennis Nilsen kommer til å være en nær samarbeidspartner med OCRNorway og vil ha styringen over Hinderløpligaen her hjemme i Norge. Han og kjæresten Sandra har sterke resultater og har begge kvalifisert seg til OCR WC to år på rad. Det skal bli spennende å få han hjem og innlemmet han i hinderløpfamilien vår her. Velkommen hjem Dennis!

Hola! 

Mitt navn er Dennis, jeg er 27 år gammel og jeg er forelsket i hinderløp!

Jeg har vært aktiv hele livet, innenfor de fleste idretter men hovedsaklig innen fotball og snowboard. Etter å ha vært i Spania en stund så begynte jeg heller å se på fotball og drikke pils enn det å spille selv, så "ølmagen" begynte å vokse sakte, helt til jeg møtte min samboer. 

Hun har også vært aktiv hele livet, så jeg "måtte" ta meg sammen, å begynne med trening igjen. Vi snakket om diverse idretter og vi kom inn på at hinderløp var noe jeg kunne vært god i, og det hadde vært utrolig kult å prøve et Spartan race, så det gjorde vi. Og vi elsket det! Vi ble så forelsket i denne sporten at vi har laget vår egen hinderbane her nede hvor vi kan trene til kommende løp, og hvor vi har hatt gruppetreninger med andre som har hatt lyst til å prøve ut hinderløp. 

Det var utrolig morsomt å ha en felles sport hvor vi kan pushe hverandre til maks, samtidig som vi får mange fine turer og opplevelser sammen når vi reiser til nye byer for å løpe. Jeg hadde bodd her en stund, men hadde aldri vært i hverken Madrid, Gandia eller Mallorca. Vi har brukt alle pengene våres på løp og reise, og jeg ser ingen grunn til å slutte med det når jeg kommer til Norge.

Etter å ha vært i Spania i 7 år, så har jeg vendt nesen hjem mot Norge igjen. Og da måtte jeg selvsagt bli med i det norske ocr miljøet. 

Her er noen av mine race denne sesongen, og jeg gleder meg til neste sesong! Vi sees i løypene, jeg er han med capsen feil vei! 

- Spartan Race - Madrid

- Iberian Race - Gandia

- Farinato Race - Mallorca

- Xtrem Running - El Campello

- X-run - Eidsvoll

- Survivor Race - Benissa

Dennis Nilsen ;)

Herbert aka Kaozzz Gutierrez

I både Norge, Sverige og Danmark har vi flotte atleter som fint kan og allerede hevder seg i toppen av konkurranser, både her i Norden ogi det store utland.

Men det er viktig å ikke bare konsentrere seg om de beste til enhver tid - hinderløpssporten og idrett generelt trenger folk som Herbert aka Kaozzz. Etter å ha lest hans presentasjon av seg selv er jeg stolt av å ha han som vår aller første atletprofil her inne på OCRNorway - Herbert du er helt unik, og selv om du "inte er elite" så er du kanskje desto viktigere for oss andre som løper hinderløp! Denne mannen finner du "overalt" på et hinderløp, du kan ikke unngå å se han, du kan ikke unngå å smile og møter du han i løypa - ja da kan du i hvert fall ikke unngå han!

Hej

Mitt Herbert Gutierrez och är en OCR fantast.

2014 hade Tough Viking sin första tävling i Göteborg och jag var där för att titta samt filma. Blev genast intresserad och fick då kontakt med MIT Tough Team. Gick med och gjorde min första OCR lopp i BootCamp Challenge, 5km och 100 hinder, och har sedan dess gjort en hel del OCR lopp av dess olika kraktärer. Jag förstod väldigt fort att detta var en tävlingsform som passar mig då jag inte tävlar för att vinna utan tävlar för att övervinna varje hinder och ha skoj i varje lopp. Jag behöver inte oroa mig över minuter och sekunder utan bara att ta mig runt med ett leende. Just detta leende är något som jag tycker är viktigt. Har genom hela mitt liv spexat till det, klätt ut mig inför video, har haft fester med maskerad tema, gått till träningar utklädd till olika karaktärer för varje pass och varför ändra på detta komcept. Det ger mig kraft och det ger det jag ska göra en karaktär som jag tycker passar inför loppet.

Har under dessa snart två åren klätt ut mig till olika karaktärer och jag tycker att det är super roligt. Så varför inte fortsätta med detta även under loppen och det har varit uppskatta bland publiken, deltagare, arrangörer och för dem som ser min Youtube kanal. Dem som känt mig länge vet att utstyrselse är min grej. Det är min Alter Ego som kommer fram under och inför ett lopp.

Majoriteten av mina lopp har jag gått ut med inställningen att "Alla ska i mål" vilket gör att jag hjälper alla som behöver hjälp och pushar dem som behöver det. Även det ger mig glädje under loppet. Vad kommer till att träna till OCR så är det även det passande, då jag kört högintensiva pass, HIIT, på olika sätt och former, det enda som jag fått gå mer in i detaljer är tekniker. Hur man tar sig upp för rep, monkey bar, ringar och sådant som kräver mera än bara träning utan även har en teknink bakom.

OCR är en glädjande stund tillsammans med dem jag springer med och alla deltagare som jag möter längst med banan och publiken som ser mig. Ge glädje åt folket och visa att man inte alltid behöver tävla för att vara med i en OCR tävling. Utan att man gör och klarar så många hinder som det är möjligt och sedan att ha det roligt samtidigt. Har lärt mig en massor detta år och tar med mig allt jag lärt mig och tar framför allt med mig det jag behöver bli bättre i inför nästa års OCR tävlingar. Filar på nya karaktärer, fila på formen, tekniker men framför allt så filar jag inte på att ha det roligt, då det kommer helt naturligt. Tänker fortsätta sprida glädjen som OCR tävlingarna ger mig. Så bli inte förvånade när ni hör att det är Kaooooz på väg in i hindret, det är bara jag som laddar inför ett hinder.

Herbert sier han er opptatt av å hjelpe folk i løypa..jeg lar bildene og den siste videoen hans fra Nordic race snakke for seg selv!

Herbert - fortsett å lag Kaozzz i løypa - du er enormt viktig for lagsporten hinderløp!

Mari Weider

Hei alle sammen. Velkommen til atletfanen vår. Her kommer det til å bli presentert mange fine folk i ukene, månedene og forhåpentlig årene som kommer. Vi har plass til alle, store, små, kjente, ukjente, nybegynnere og eksperter. Jeg kan jo starte med å si litt om meg selv i tilfelle alle ikke kjenner meg.

Jeg er en dame i sin beste alder - og en liten stund til i 30årene. Men om ikke kort tid er jeg å finne på master-listene, men master høres ganske kult ut gjør det ikke;)

Jeg har vært aktiv så lenge jeg kan huske, men hadde vel mine første skritt i håndballsko i Haugerudhallen fra 4.klasse av. Etter dette har jeg vært å finne både i skogen, på standard mosjonsløp, i spinningsalen på sats, på landeveissykkelen, i styrkesalen - men det var først i 2013 jeg virkelig fant min nisje. I hinderløp kunne jeg bruke både styrke og kondisjon i et herlig samspill. Litt ble mye og frem til nå ser merittlisten min slik ut:

2013:

- Viking Race

- X-run

2014

- Viking Race 5 + 10 km

- X-run Oslo lag mix (2.plass)

- Toughest

- Spartan race, sprint, super, beast (trifecta) - Sør-London

- Superior race

2015

- Tough guy - Wolverhampton

- Tough Viking

- Barskingen

- X-run Eidsvoll lag mix (1.plass)

- Mudnificent 7 - Heart of England

- Viking Race 5 + 10 km (3. + 6. plass)

- X-run Oslo lag mix (3.plass)

- Toughest Holmenkollen (36.plass jenter)

- Spartan race sprint (1. plass), super (3.plass) og beast (5.plass) - trifecta - Sør England

- Toughest Gøteborg (39.plass jenter)

- Nordic race Malmø

Trening og hinderløp har blitt en del av meg og min hverdag, og jeg ser også at jeg har en positiv innvirkning på mine barn og drømmen er at jeg og min kjære en dag skal dele hinderløplykken med barna våre.