OCR Norway

Norges tøffeste dame? Lillian Dramsdahl

Mari Weider

Første gang jeg møtte denne fantastiske jenta var på X-run Eidsvoll. Hun skulle løpe mot oss sammen med Jørgen og Ruben - takk gode gud for at det var tidlig i sesongen og at de var elendige på å "orientere" seg i skogen - så det er vel eneste gangen jeg har kommet før denne jenta i mål. Resten av sesongen har jeg kun sett ryggen hennes!

Men en mer likanes og mer ydmyk jente skal du lete lenge etter, og jo mer jeg blir kjent med henne jo mer imponert blir jeg...da hun dukket opp på Viking Race bootcamp på Gym Ila tror jeg ikke det var en person der som ikke snudde seg etter henne-for en anatomi...hva hadde hun egentlig for noen hemmeligheter opp i ermet???

...jeg tror enda ikke jeg har full oversikt...men jeg er ganske overbevist...med den merittlisten hun har, med alt det hun har gjort gjennom livet...og etter å ha fullført Toughest Oslo med røket Akilles - er jeg ganske overbevist - denne dama er rå, og antagelig en av Norges tøffeste damer:

JA! Jeg er også en som er blitt fullstendig bitt av hinderløpsbasillen!!! Trodde vel ikke at jeg i en alder på 41 skulle begynne med nok en idrett, men Mari Weider ville det annerledes…

Litt om meg selv kanskje? Jeg heter Lillian Dramsdahl, er opprinnelig fra Harstad, men bor nå på Skedsmokorset rett utenfor Oslo. Jeg har alltid vært aktiv, men har først de senere årene begynt med konkurranser. Mitt første møte med organisert idrett var klassisk ballett i Harstad (også tåspiss). Derfra gikk jeg over til aerobic, og begynte å jogge med ei venninne. Etter at jeg ble 18 år og flyttet hjemmefra ble det mer aerobic, Kung Fu, dykking, klatring, lange fjellturer, kickboksing, undervannsrugby, kettlebell, innendørs roing, løping, sykle på Fatbike og til slutt styrke. Ikke alltid lett å begrense seg og jeg blir visst lett revet med på det som er gøy – og det er jo det meste! Dermed har jeg rukket å bli instruktør i dykking, klatring og kettlebell. Jeg har konkurrert i, og er aktiv i undervannsrubgy, styrkeløft, innendørs roing og nå også hinderløp. Dette har ført til en del gull, sølv og bronsemedaljer både i Norge og internasjonalt. Moro det!!!

Den største gleden ligger allikevel i selve utøvelsen av idrettene. Fra jeg var liten har familien min vært mye ute i naturen. Vi rodde mye i robåt både for bading og fiske. Broren min, Christian, og jeg har klatret og svømt, løpt og herjet!!! Vi har jammen forberedt oss godt for alt vi har gjort senere! Jeg føler rett og slett at hinderløp kom naturlig, og som et slags resultat av alt jeg har holdt på med frem til nå. Jeg har på en måte forberedt meg siden jeg var liten!

Så over til hinderløp! I 2013 prøvde jeg meg på Viking Race med noen venninner. Det var spennende, men det ble med det…helt til våren 2015. Da fikk jeg en melding fra Jørgen A, som var i beit for en tredje person på laget til X-run på Eidsvoll. Jeg hadde ikke løpt noe de siste 2,5 årene, men fristelsen ble for stor, og jeg sa ja! Jaggu måtte jeg jobbe med løpingen; og hindrene hadde jeg ingen plan for. Gutta var supre og vi kom gjennom den lange løypa + den ekstra biten fordi vi løp feil to ganger…. Og med dette var basillen på plass!!! Jeg møtte Mari og Martin Weider i målområdet – og underveis i løypa – før de sprang fra oss… Fy, for en entusiasme og energi – og for noen hyggelige mennesker!!!

Etterpå tenkte kjæresten min og jeg at vi skulle være med på et løp på høsten sammen. Valget falt på X-run. Men ting ble annerledes. Jeg kom i snakk med Mari på nettet – og plutselig var jeg påmeldt Viking Race med henne og noen andre supre jenter!!! Og med det sa det pang inni meg! Sommeren gikk med til løpstrening og min vanlige trening. Og dette er jo litt vesentlig mtp hva som senere skjedde…

Viking Race (søndagen) og X-run (2 runder) var to fantastiske løp, der jeg fikk testet meg på lange runder. Ekstase og nerver i en fin cocktail! Da den tredje helgen kom og jeg fikk løpe i Elite Qualifier på Toughest, kunne ingen få meg ned på jorda. Dagen kom og løpet startet. Formen føltes super og jeg koste meg (uforståelig, men sant) gjennom løypa! Kroppen var på lag med meg – helt til det var ca en kilometer igjen til mål. Da jeg skulle springe «lett og elegant» over en liten skråvegg, eksploderte hælen min! Akillessenen røyk tvers av og kroppen fikk et realt sjokk!!! Det ble som Robin A skrev: for mye løpstrening for fort, er IKKE å anbefale!

Så etter en helt fantastisk vår og sommer med hinderløp i fremste fokus og planer for høsten og neste år, sitter jeg her nå med foten i ortose og en hæl jeg må bruke laaaang tid på å trene opp! Jeg gleder meg over å lese om deres opplevelser i løypene – og gleder meg over å kunne ha som mål å kanskje løpe et kort løp om et år. Tilbake til miljøet og hindrene skal jeg, jo! Arrangørene brenner for det de gjør. Deltakerne er rause, inkluderende, hjelpsomme, snille mennesker!! Følelsen i løypa der jeg må bruke hele meg på hindrene og følelsen etterpå er rett og slett ubeskrivelig!! Og så vil jeg løpe med Mari og Mona igjen!!! Jeg savner det, og vil tilbake! Vil jo selvsagt også oppleve løp i utlandet! Erfaringen min med løp er jo ikke så lang, og ble fort avbrutt – men jeg håper å samle mange løp i årene som kommer!!!

Håper jeg ser dere i løypa til neste år!